Kateterprofetenes opprør (Andreas Hardhaug Olsen på Liberal Aften 28.04.2026)

Velkommen til sidelinja-podkassen for politisk hjemløse. Og i dag opptak fra liberalaften med Andreas Harau Golsen. Government is not the solution to our problem. Government is the problem. Andreas snakker om boka si Katheterprofetenes opprør. Da tenkte jeg jeg skulle avbryte den gode stemningen her. Her var folk flinke til å overkjefte med én gang. Jeg har aldri sett en sånn forsamling noen ganger. Men det er litt lyder, men de kan ikke ha så mye, for da blir det dårlig stemning på nedsiden. Uansett, velkommen til liberalaften. Det er jo kanskje det beste man kan gjøre i Norslå på en tirsdag. I hvert fall en tirsdag på den. Velkommen. Vi har gleden av Andreas Harau Golsen i dag. Jeg skal ta allerede først mitt første møte med ham, og se om det er mulig å få ham til å rødme litt. Det tror jeg er 11 år siden, hvor jeg sapp meg tilfeldigvis ned i en sofa. Du sapp der. Det var grunnen til at jeg sapp meg ned der. Det var første gangen jeg hørte en intelligens samtale på høyt nivå, som var veldig lett å følge med på. Sånn kan samfunnet diskuteres på denne måten. Jeg har bare sett det på TV. Men etter det har gleden vært stor. Så i dag skal han få lov til å presentere boka sin. Den kommer vel snart som lydbok. Den kommer vel snart som lydbok. Den kommer vel snart som lydbok. Det er jo for alle oss som er late. Litt husets regler. Vi tar opp, og det betyr at vi publiserer dette i en podcast senere. Det betyr at når vi tar spørsmål rundt etter hvert, etter at han har pratet lenge og vil, og begynner å bli sår i stemmen, så kan du snakke når du har mikrofonen i hånda og til munnen. Men når du ikke har det lenger, så skal ikke du fortsette en diskusjon. Så er det veldig glad at man har tenkt gjennom spørsmålet sin, så man ikke bruker fem minutter på å komme til spørsmålet sitt. For det er veldig fort gjort å gjøre når man får veldig mye informasjon på en gang, så begynner man å tenke høyt i en mikrofon. Det blir så ineffektivt. Så er det så mange andre som sitter i kø. Ute var det. Velkommen, Andreas. Må jeg ha begge? Når jeg har den, må jeg ha begge? Nei. Er lyden grei? Ja. Skal vi se, jeg skal bare finne min egen. De vil reklamere litt med sin egen slide, så da skal de holde opp til det. Ja, mitt navn er Andreas Aarholsen. Jeg ga ut en bok som heter Katheterprofeternes opprør i slutten av 2024. Det var jo noen av de som er her i dag som var på boklangsering. Faktisk enda dårligere kjønnsbalance er her i dag enn det var i 2024. Men så bryr vi oss ikke så mye om. Og det er jo en bok som går rett inn i kulturkrigen. Og kulturkrigen er jo vanlig å tenke på, at man har rast i 10 år. 2015-2016 er det selvfølgelig eldre enn det. Men selve bokfenomenet har jo vært en greie de siste 4 årene. Men hvis man leser for eksempel gamle tekster av Thomas Sowell, Irving Kristol eller Christopher Lash, så vil man jo se at det har jo eksistert mye lenger enn det. Vi finner jo mange tekster om det på starten av 90-tallet, men da kaller man det multikulturalism eller andre ting. Så det jeg forsøker i boka mi er jo en idehistorisk gjennomgang av hva som egentlig har ledet fram til woke og mer presist hvilke ideer eller intellektuelle tankegods som ligger under. Og det er jo aldri godt å vite hvor man skal begynne når man skriver i det historiet. Så jeg kunne jo selvfølgelig begynt med... Hvorfor kjønsbalansen er så mye bedre i woke? Hva for noe? Hvorfor kjønsbalansen er så mye bedre i woke? Du nevnte kjønsbalansen, men nå får jeg kjeft. Tidligere i bynnsen, og så spilte jeg på den. Det er mange flere damer i woke. Jeg lurte ikke på forklaringen, den er kanskje åpenbar. Som sagt, litt vanskelig å vite hvor man skal begynne en sånn fortelling når det er i det historiet. Jeg kunne selvfølgelig begynt med unge heggelianerne på 1800-tallet, som mente at måten å frembringe en ideal stat på er gjennom kritikk. Men jeg har i stedet begynt... Det heter jo ikke nymarxister den gang, det var jo da de ansalde seg som marxister. Men de hadde et annet perspektiv på marxisme en takk til det alt. Du kan dette Knut. Så det som på en måte er kjennetegnet nymarxister er at de ble mindre interessert i den økonomiske marx, altså den man kjenner fra Daskapital og mer de klassenkampene, altså manifestet. Og så ble de opptatt av den unge marx som er mer filosofisk anlagt. Og en av de mer sentrale nymarxistene var Antonio Gramsci, som var en italiensk kommunist, som ble satt i fengsel under fascistregimentet i Mussolini, hvor han rått med bort, mistet syn og tennene. Og når han satt på cella så skrev han veldig mange dokumenter som senere ble kalt fengselsdagbøkene eller fengselsnotatene. Og det er ikke en sånn veldig systematisk fremlegging av en ideologi eller noe sånt, men det er en del tusensider som historiker i ettertid har forsøkt å lage noe systematisk ut av. Og det som Gramsci er mest kjent for i dag, det er jo noe som heter hegemoni-teorien og de intellektuelles rolle i samfunnet. Og hegemoni er jo ideologien i et samfunn, kan man si det. Gramsci skilte seg fra ortodoxomarxister i det at han mente at OK, så i Rusland, så kunne man ha en blodig revolusjon, en maktovertagelse, hvor man bare går rett på makta, så implementerer man sitt eget politiske system. Men i de vestlige demokratiene så mente han at sivilsamfunnet var så sterk at man måtte påvike opinionen. Altså man skulle gjennomføre en kulturrevolution for å få til en politisk revolusjon, for alternativ ville være å gripe den politiske makten, og så måtte bruke statsapparatet egentlig bare til å slå med på all opposisjon. Så Gramsci mente at intellektuelle skulle gå ut i samfunnet og påvirke samfunnet, og gjøre det måtagelig for i det tilfelle marxisme. Og da mente han da, som står her, at man skulle gå polemisk og kritisk ut i samfunnet. Så hvis du kritiserer samfunnet, så klarer du etter hvert å gjøre folk så desolusjonert med det samfunnet man har. Nå mente de selv at de avslørte hvor urettferdig systemet var, slik at man ønsker noe annet, og man er da mer måtagelig for kommunismen, for å si det enkelt. I Tyskland, rundt samme tid, så har du en gruppe marxister som vi i dag kjenner som Frankfurt i skol. De holdt til ved Universitetet i Frankfurt, og hadde sin egen marxistiske tankesmid der, og var ganske lenge en ortodox marxistisk gjeng. Og det var da Max Horkheimer som avbildet her, tok over som leder av instituttet som senere blir hettene Institut for Social Research, og da de på en måte fikk sin egen tankeskole, kan man si da. Og Frankfurt i skolen, disse nymarxistene, de var ikke veldig begeistret for kommunismen som vokste fram i Sovjet-Rusland, som var totalitær og byråkratisk. De var heller ikke interessert i de vestigdemokratiene, som de mente verken var demokrati eller frie, så de ville ha noe annet. Og de mente at arbeideklassen, eller det de forsøkte å finne ut da, var hvorfor arbeideklassen hadde gravitert i retning av fascistiske partier, som ikke hadde deres interesse for øyet. Og hvorfor ble det ikke noe av den spodde verdensrevolusjonen som skulle komme i 1917, så de ble veldig opptatt av psykoanalyset og kulturkritikk. Og de ble opptatt av en gammel marxistisk konsept som heter falsk bevissthet. Så de mente da at arbeideklassen befandte seg bak et slags slør av falsk bevissthet, og så ikke virkeligheten for hva den faktisk var. Så da ble det deres oppgave å utvikle noe de kalte for kritisk teori, som handler om at du skal avsløre samfunnet. Du skal gjøre det tydelig for arbeideklassen hvor undertrykkene samfunnet de lever i, for de forstår det ikke selv. Så de har jo sånne formuleringer om at arbeideklassen lever i ulykkelig gledesrus, for eksempel. Så kritisk teori er en eksplicit ideologisk tilnærming, eller såkalt vitskapelig tilnærming til samfunnet, som har så mål å frembringe kommunisme til sist. Så framførte skolen ikke på seg selv som arbeideklassen, men de så på seg selv som alliert av arbeideklassen, og skulle hjelpe arbeideklassen til å se lyset, kan du si det. Så kritisk teori er jo i sterk kontrast til det Max Weber, den tyske sociologen som du ser her, tenkte på som ideell vitenskap, som skulle være verdifri, som han mente. Han har titteren på boka fra, for han snakker jo da om katheteprofeterne, og det han mener med katheteprofeter er profesorer som står i universitetsaulaen, og indoktorenerer studenter i jittepolitiske syn. Så Max Weber mente da at i universitetseditorier så skulle man ikke holde på med politikk. Det er selvfølgelig en komplisert ting, og man kan jo argumentere for at helt verdifri og helt objektiv blir den jo selvfølgelig ikke. Men det går jo uansett hvordan man har det som ideal. Så ble disse tingene liggende i dvalet ganske lenge. Frankfølte skolen var jo oppskur frem til 60-tallet. Gramsje, jo for så vidt. Men på 60-tallet så fikk vi jo da en ny, en så kallet nyvenstreradikalisme, en New Left. Det var stort i USA, det var stort i Frankrike, i Tyskland. Vi hadde også de sabbestrømningene her. En influensrik tenkeri i New Left var denne mannen her som heter C. Wright Mills, som var en sociolog opprinnelig fra Texas. Han skrev i 1960 et åpent brev til den nye venstre sosialistene. Når han mente at nå var det på tide å slutte å se til arbeideklassen for å få revolusjon. Det man skulle være opptatt av nå, det var en gruppe som ikke har blitt integrert i samfunnet. Det var de unge intellektuelle, altså studentene. Arbeideklassen var i etterkrigstiden blitt mætt og forsynt. Fått tv og tv-dinner og forbruksvarer. Han hadde ikke den interessen for å begå å nå revolusjon lenger. Han mente at det var ren nostalgi. Dette er veldig enkjennelig fra Lenin sin partiteori om at arbeideklassen ikke kommer til å utvikle en klassebevissthet av seg selv. Den må komme utenfra. Det Lenin snakker om i hva må gjøres fra 1902 er en revolusjonær fortsatt. En avant-garde som går i forkant. En gjeng intellektuelle som skal fortelle arbeidern at du er unnskykt og vi skal redde deg. Studentpartiteorien er veldig sterk i andre bevegelser, men veldig tydelig i det nye venstre. Det nye venstre er kjennetegnet av flere ting. Nymarxismen er veldig tydelig der. Det er kritisk teori. De skulle avsløre alt hele tiden. De var veldig antiautoritet. En lærer skulle ikke være en lærer, de skulle være en medelev. De var avvisende til ideen om at arbeideklassen skulle være den revolusjonære. Karl Marx tenkte på at det utvalgte folk til å lede denne revolusjonen. Disse er ikke interessert i arbeideklassen i det hele tatt. Det har gjort at det nye venstre har blitt kritisert av gamle kommunister som mente at de har forått arbeideklassen. De ble veldig opptatt av denne revolusjonære mobiliseringen i den tredje verden. Heltene deres var Hotshiminen og Che Guevara. De så veldig positivt på Nordkorea, Nordvietnam, China, Kuba. De mente at fremtiden lå der, for da hadde du en ikke-byrokratisk, sosialistisk mobilisering. Så mente de at systemet skulle sprenges innifra. De trodde ikke på en blodig maktovertagelse, men rode i dødske når de kjente studentledere sa at man skulle gå den lange marsjen gjennom institusjonene. Den som ble den mest ledende figuren i New Left, og i det som ble studentoprør etterpå, er Herbert Marcus. Han var en del av Frankfurtet skolen. Han var professor i USA, bl.a. til California på 60-tallet, og gav ut en bok som heter One Dimensional Man inn til 64-tallet. Som er blitt den nymerksistiske bibarna. Det var jo fremdeles kritisk hveri de var opptatt av. De ble veldig opptatt av hvordan et samfunn som har masseforbruk, massekommunikasjon og massemedier, gjør at arbeideren ikke klarer å se, eller samfunnet er massende, klarer ikke å se sine egen interesser. Han var enig med Searight Meals at det må være studentene som går foran. Så arbeiderklassen skal være med på revolusjon, men det er studentene som har innsikten til å gå i forgrunn, og ta på seg oppgavene som egentlig arbeiderklassen skulle ha. Han skrev et veldig mye-siteret essay i 1965, noen få år før studentrevolusjonen, som heter Repressive Tolerance. Det er det som er veldig kjent, og man ser ... Og det er et essay hvor han argumenterer for at de måtte ha maktsjævheten i et vestlig samfunn, fordi de trodde ikke på at dette demokratiet i vesten egentlig var en demokrati. Så han var nødt til å sensurere høyre siden for å slippe venstre siden til. Og han har jo ettertid fått masse kritikk for det, og da sa han at... Nei, det han snakket om, det var liksom kuklukskla noen i norsk system, hvis du leser essayen så er det tydelig at han mener selv de som vil kutte litt i velferdsutgifter eller øke forståelige utgifterne som også da sensureres. Så han sier da at de små maktesløse minoritetene som kjemper mot den falske bevisstheten og den som profiterer på dem må hjelpes. Det er viktigere at de fortsetter å eksistere, enn at man bevarer misbrukte rettigheter og friheter som gir konstitusjonell makt til å undertrykke de som minoritet. Og man ser det igjen i dag, det er jo noen år siden så kom noe da en sånn kronikk som er det vepnet til tennet med ytringsfrihet, som er ren som markusistekst fra to akademikere på Universitetet i Bergen. Samme olid. Problemet er at folk på høyresiden vepner seg til tennet med ytringsfrihet for å rettferdigere angrep på minoriteter og akademikere der uenmenn. Samtidig med at de forsvarer seg med kritikk ved å rope opp om sensur ved den minste motstånd. Så de sier jo ikke at de vil avskaffe ytringsfriheten, men det ligger i lufta da. Og man så også veldig lignende formuleringer under disse campus opprørende i USA i 2016, 2017, 2018. Studentavisen da var full av det samme type rettrykk. Og studentet Vegard Hilsen på 60-tallet var jo veldig interessert i Frankfurter skolen og Gramsci og kritisk teori. Dette er den mest kjente studentlederen, det er Rudi Dojtske fra Vestisland. Han som ut og snakke om å gå den lange marsjen gjennom institusjonene. Så han mente jo da at denne kritiske teoriens viktigste oppgave var å liksom få på plass en utopi da. Fordi dette er jo Marxister, og Marxister har jo aldri vært så veldig glad i noen sånne gode beskrivelser av hvordan framtiden skal se ut. De har jo sett på det som Mark så det da, at historien går i sånne lovbestemte historiske trinn og vil ende opp i en sånn kommunistisk utopisk tilstand. Og man ser samme mentalitet. Dette er jo en studentleder fra Frankrike på samme tid. Veldig sånn leden inn i tanken sin med maibevegelsen. Dette har gitt et bevis på at studentbevegelsen i en ny situasjon kan bli avant garde i den revolutionære kampen. Så de ser like de veldig godt, å få tilskrevet en rolle hvor de skulle da lede samfunnet frem. Mark Rudd ved Universitetet i New York, og jo da senere tilknytt av Wenderman Underground som drev å sprengte bomber og sånt. Han sa at vi ville bli sydd inn i systemet om ikke reformene fører til at bevisstheten endrer totalt og om ikke folkst forståelse blir bygget opp for grunnene. Så man skulle da bruke universiteten, rent ideologisk. Bachmann Nürroman var fra Iran, endte oppe i Tyskland, studentleder der. Det er arbeideklassen på grunn av mangling i innsikt i sin egen situasjon, ikke tar del i den politiske kampen i dag. Har den venstre orienterte intelligensian, og stadig videre kretser av studentunktom og overtatt en del av denes oppgaver. Så det er veldig overvist om at de studentene skal lede an. Og dette er Fred Halle fra England. Han er jo egentlig bare irritert over at marxismen aldri fikk noe fotfest i England. Han klager jo da over at de aldri fått noe Frankfurter skole eller noe Gramsje eller noe Sartre og ikke engang noe ordentlig verket Karl Marx. Norge hadde også sin egen radikale studentbevegelse i form av Steinar Stjerne, som ente at universitetet skulle bruke som en plattform for å avsløre hvordan samfunnet egentlig er. Jarder Seim, som ente at folk blir innbilt, at vitenskapen er neutral. Og Ragnar Kalleberg, som mener at forskning har ikke som oppgaver i en neutral beskrivelseverden. Den skal kritisere alt som er feil med samfunnet. For det er gjennom kritikk at denne bevisstheten om massens undertrykkelse blir kjent. Da får man revolusjonal bevissthet, og da vil man ha radikale endring. Så du er en av de kjente kritikene, som heter Hans Scherweim, som har veldig belest i Frankfurter skolen og skrev en bok i 1968 som heter Den liberale drema. Da avlager det noe om at man driver med sikringene på et samfunn som funker, og så risikerer man mørke midt på dagen. Så studentbevegelsen gikk i oppløsning på starten av 70-tallet, og det som skjedde med de radikale studentene var tilforsvann til nye akademier. Så begynte de å påvirke akademier. Så de radikale studentene ble de radikale professorene, og de ville jo endre pensum, og de hadde jo da med seg kritisk teori inni akademier, tanke om å avsløre samfunnet, og mange av de er helt eksplisite på at de skal bruke klasseromet til det formålet. Og i akademier så blandet nymarisismen seg med sånne postmodernistiske impulser, som fikk en veldig vekst på 60-tallet, og postmodernisme er jo ikke sånn veldig lett å definere, gjennom at ingen egentlig vil vedkjennes at de er postmodernister. Men det er den sånn klassiske greina at det finnes ikke noe tekst, det finnes bare en tolkning av tekst. Vi var da kritiske av metafortellingene, at du har en sånn overgripende historie om hvordan samfunnet utvikler seg, og har utviklet seg, og hvordan det henger sammen. Og jeg er da opptatt av at sannhet er noe som følger individer, eller er noe som følger grupper. Virkeligheten, om det finnes en objektiv virkelighet, så er det ikke den innenfor gripeavstand. Vi har vært kritiske til moderne videnskap, veldig opptatt av språk, og veldig opptatt av makt. Og hvordan samfunnet egentlig bare består av grupper som prøver å beholde sine egne posisjoner i dette hierarkiet. Dette er jo da jeg mener er starten på de teoriene som ligger under vokt. Og det er skrevet en god bok av det av Eise Gattesmann. Han er selv en kritisk teoretiker, så han er positiv til denne utviklingen her. Men han skriver da om denne kritiske vendingen som skjedde i akademia, hvor de fikk alle disse her nymarxistiske og postmodernistiske impulsen inn. Ettersom deltakerne i 60-tallets radikale politikk endte å ha høye granns utdanning, og forflyttet seg inn i fakultetsstillinger, og begynte å publisere, begynte den kritiske vendingen, og endret akademisk utdannelse i humanora og samfunnsvitenskap. Og da har man jo fått disse her kritiske teoriene, og de her kyniske teoriene er jo det James Lindsay og Helen Pluckrose kaller det. Og de har en sånn marxistisk kjellett, kan du si. Det handler om en gruppe undertrykker en annen. Men det er ikke klasseperspektiver lenger som er interessant, det er de andre identitetene. Så det er svart, altså hvit undertrykker svart, man undertrykker kvinne, funksjonsfrisk undertrykker funksjonshemmet. Hvis man leser en litteratur, hvis man leser innføringsbok i kritiske rastriterorier for eksempel, som er en bok av Stefan Schick og Delgado, så skriver de helt eksplisitt at det er Derida, altså postmodernisten, og Gramsci, som de har influert. Edward Said, som er da postkolonialismens far, er helt eksplisert på at det er Gramsci og Foucault sin diskursanalise, som har stimulert det. Så det er disse her nimerisistiske og postmodernistiske impulsene som påvirker alle disse studiene, og ligger under Foucault. Så i postkolonialisme så er det for eksempel tanken om at Vesten fabrikerer myter om Østen for å holde Østen undertrykt, og bevare da sin egen, sitt eget vestlig hvite hegemoni, kan du si. Disability studies og fat studies. Vi var på en podcast med Julius Riembudsmann for å snakke om det, i og med at fat studies har blitt et emne på Universitetet i Bergen. Og da handler det jo om at normalvektige forsøker å demonisere kjukke, og dehumanisere de, og holde de da utenfor samfunnet, og de forstår ikke at samfunnet må legges opp på en praktisk måte, så hvis de kommer, de mener jo, de snakker for eksempel om minoritetsstress, det snakker alle de så om. Og minoritetsstress i fat studies for eksempel, det er at du er tykk, og så drar du på besøk til noen, og så er det bare smale stoler der, for da er det en beskjed til deg om at du ikke er ønsket i samfunnet. Dette er det helt sånn eksplicit på at det er sånn de tenker da, det har ikke noe med at kanskje det er litt besparende, eller kanskje litt mer praktisk å ikke lage alt i sånn kjempe volum. Så alt handler om en gruppe som prøver å undertykke en hand. Og så er det selvfølgelig interseksjonalitet, altså tanken om denne piramiden med offre. Hvordan hvis du, den hvite mannen er på toppen, han er ikke diskriminert på noe som helst måte, kvinner er mer diskriminert, men hvis du er hvit og kvinne, så stiller du bedre enn, jeg skriker helt også at det funker, bedre enn en svart man, men en svart man stiller bedre enn en svart kvinne, men en svart kvinne som er heterofil stiller bedre enn en svart kvinne som er lespisk, men en svart kvinne som er lespisk stiller bedre enn en svart kvinne som er lespisk, og sitter i rullestol. Så du har kryssningene mellom de forskjellige identiteter, som avgjør hvor du er i dette hierarkiet, og vet at du er et offre som fortjener merksomhet, og hvor mye det har vært. Så kom det nylige en bok, som heter Vithetens pedagogikk, som er skrevet av en akademik som heter Sandra Fylkesnes, som er ekspert på kritiske vithetsteorier. Og da kommer igjen denne tanken om at det er disse kritiske teoretikene som kan lede oss fram og vise hvordan de ligger an, fordi de sier at vithetens rasisme er alltid subtil og utydelig. Derfor kan det være vanskelig å se uten kritiske vithetsbriller på. Så du må studere masse, så vil du klare å se den underkykkelsen som er i samfunnet. eller eksplosivt rasistiske atferd, det man er interessert i er den skjulte underkykkelsen. Den som er i språket, den som er i normer, i tradisjoner, spesielt liksom i måten vi snakker om ting på. Så i denne boken er det, det er en av de spørste bøkene jeg har lest, jeg har anmeld den fra min nærmere Men da er eksempelet på rasisme at dette er skrevet for lærer, altså de som er lærer skal studere til å bli lærer. Da er det at en lærer hvis du har en elev som feirer jul med utradisjonell, altså du kommer fra en ikke typisk norsk familie så har du feirer med annen type mat eller andre røse skikker, og så sier du da, åh så spennende. Så er dette et uttrykk for rasisme og befesting av sin egen posisjon at vithet er det normale. Og enda verre er det hvis du sier, ja, men feiret er det vanlig jul, da er det virkelig rasistisk. Og hun har mange sånne eksempler, og det er jo ingenting nytt i boken. Det er det samme som Robert D'Angelo skriver White Fragility og disse andre teoretikerne. Så det er dette med å feilstave et navn eller å spørre hvor noen kommer fra, altså sånn en tegn på sånne mikroaggresjoner som over tid er enormt psykisk belastende. Så det er den type rasisme de er oppstatt av, for eksempel. Og her er det en svær litteratur, det er helt siden 80-tallet så er dette en serie som heter Critical Social Thought, som har pågått på Rutledge. Svært forlag. Michael Apple heter han kritiske teoretikerne som har ansvaret for den serien. Siden 80-tallet så spytter de ut bøker om hvordan lærer kan være aktivister, hvordan de kan bruke klasserommet til å utdane klimaaktivister, feminister, antirassister og så videre. Og disse er helt sånn eksplicite, helt tydelige på at det er det de holder på med. Universitetet skal politiseres. Det er ikke noe som foregår i de sju ulter. Det holder seg ikke hemmelig. Det er helt naturlig for dem da. Og så er det noen kritikere på venstre siden. Dette er Susan Neumann som ga ut en bok som heter Left Is Not Woke. Det er ikke en veldig god bok, men det er en interessant fordi den viser at du har strømninger på venstre siden som er ekstremt kritisk til woke. Det er ikke sånn at hele venstre siden har omfavn av disse tingene da. Og så har du jo den boka som influerte min mest, det er jo denne Coddling of the American Mind Hight og Greg Luganov, hvor de da finner at det man har blitt opptatt av i akademiet er ikke så mye å lære eller som studenter, hvordan de skal tenke godt, men hva de skal tenke, hva de skal mene. Så det blir en sånn ideologiproduksjon. Og dette har jo da endt opp i kulturkrigen. Alle kjenner jo den her, så jeg trenger jo ikke liksom trekke fram veldig, veldig mange eksempler, men det er jo disse tingene som gjør at man pløsselig leser innlegge i Aftenposten, som handler om at det er for lite mangfold i Anderby, i Donald Duck, og alle de hvite dyrene mindre om mennesker, så man klarer da å se liksom undertykkelse og rasism i alt. Og du har norske politikere som vil kuse offentlig ansatte i strukturell rasisme, for eksempel. Rassistiske benker som skal flyttes. Du hadde jo denne Eskimonika-logoen ble jo også fjernet. Ja, og da husker jeg også at etter at Diplomis fjernet den, så hadde de fremdeles logon på noen biler, og del av også NRK-merkefil, så NRK drevet ringte og lagde masse saker på at de fikk kontakt med Diplomis og lurt på hvorfor de ikke fjernet Eskimonikaen. Så journalistene er ganske heftig pådrivere for dette. Og så er jo spørsmålet om Voke er dødt. Mange mener jo at vi har nådd en sånn peak Voke. Jeg mener jo vi ikke har det. Jeg mener det man grunnt at noen tror at Voke er dødt, er fordi man har trodde at Voke har vært en sånn populær kulturell greie. Så når kanskje Netflix utgir færre Voke-filmer, eller man hører mindre om sensitivitetslesere og den type ting, så har du det fremdeles gående i akademiet og i byråkratiet. Du har den kjønsveilederen til bufteer å lære å oppfordres og ikke sikre ut å gjente det. Du har Vitheten Spedagogik, den boka jeg visste da. Det var jo noe som hadde gått under radaren egentlig, men som da er ment for lærer. Ja, fett støddis da, som blir et emne på universitetet i Bergen. Det skjedde jo nå. Hvis det fenomenet er dødt, så ser det ganske rart ut. Også hadde jo disse forslagene til leselistere som kom fra judier til samfunnsfald blant annet. Avslutningsvis er det jo en svensk statsviter som heter Herbert Tingsten, som skrømt boket som et demokratisproblem. Jeg syns han er en interessant her, fordi han sier jo at det hovedproblemet til demokratiet er jo å kunne ha konflikter. For det er jo noe som Våk misbruker, ikke sant? Det er at i et liberal samfunn så ønsker man kritikk velkommen. Man har en tanke om at man forbedres i møte med kritikk. Og det er jo sant dit at den kritikken er konstruktiv, men i Våk og i kritisk teori så er den kritikken ment destabiliseringen. Den er ment ødeleggende, det er ikke et forsøk på noe forbedring. De er helt eksplosite på det selv, det er ikke enklere former de vil ha. Herbert Marcuse skriver at kritisk teori er bare kritisk. Det er ikke noe konstruktive forslag der, det er å snakke om å rive det ned. Så det handler heller ikke om å kritisere Vesten for å ikke leve opp til sine egne idealer. Det er en kritikk av selve idealene som Vesten forsøker å leve opp til. Så det er mye mer radikalt enn jeg tror mange forstår. Og Våk er ikke bare en irriterende greie hvor man ikke får lov til å fortelle en grå vits. Det er mye mer dypt gående og de har en helt annen agenda. Så avslutningsvis så bare fant jeg noe sånn. Jeg nevner jo litt om dette i boka da. Der har du jo undersøkelser som gjøres med gjerne mellomom Wall Street Journal. Blant annet om disse verdiene som kjentegnene av amerikanerne. Grunnen til at jeg tar USA er jo fordi vi alltid ser til USA. Så sier vi at det som skjer der, det kommer hit om et par år. Og det kan du stømme. Og da ser du at disse typiske tingene som kjennemerker amerikanerne. Patrotisme, religion, deltagelse i civilsamfunten. Alt går i das. Og det har gått veldig, veldig fort ned. Og det er vanskelig å ikke se dette i tilknyting med hva som skjer i akademien. Når du har en hevn av studenter som blir lært opp til å tenke at civilisasjonen er en del av det er bygget på råttenskap og undertykkelse. Og det er undertykkelse i alle ledige samfunnet. Og man prøver til med å omfortelle hele historiene med USA. At USA egentlig ble til i 1619 da de første slamene kom. Så er det en måte å forsøke å fortelle en historie om at USA har vært rått fra starten. Da er det ikke så veldig overraskende om den unge generasjonen begynner å mislike samfunnet en del av. Og du kan jo bare lure på hva det har å gjøre med Forsvarsheven som ser ut å være ganske svekka i veldig store deler av Vest. Og denne tok jeg med på slutten fordi det var en rapport fra Yale som kom nå 10. april. Hvor de da forsøker å finne ut hvorfor 70% av amerikanere mener at universitetet er i feil spor. Det er jo fordi de har oppdaget at universitetene har en bias som er politisk. De lurer på hvorfor det er så dyrt for å studere der. Det reflekteres jo ikke i de verdiene man får ut av det. Og det er som det står i rapportene en widespread uncertainty about the fundamental purpose and mission of higher education. Aristoteles snakket jo om Tellos. Tellos handler om at alt har en funksjon. Og som kniv har en knivens funksjon er å skjære. Så er jo universitetet Tellos å finne sannhet eller lete til sannhet. Og det er helt sånn åpenbart at det ikke er sånn folk betrakter universitetene lenger. Så jeg vet ikke hva som skal til. Men jeg er overrasket over lite motstand disse tingene jeg har fått i akademiet. Jeg tror det er liksom en idekrig som må stanses av intellektuelle. Det er ideer som slås mot hverandre. Og her så er det bare noen ideer som har fått lov til å foregå i et slags sånn frigjøringsprosjekt som har gått bæsjerk. Og det har hele konsekvenser. Nå er det kodifisert i lovverket både i California og i London at menn som identifiserer seg som kvinner kan stå under i kvinnetingslen for eksempel. Biologiske menn som deltar i kvinnerdrett. Jeg har ingen sånn optimistiske avslutende ord. Men takk for oppmerksomheten. Da kan du foretrykke å blande deg en stille spørsmål. Ellers er det selve spørsmålet av andre, og så er det alltid en straff, så du kommer litt lenger ned i køen. Jo, takk for et veldig godt og interessant foredrag. Bare begynn med å kommentere at det er jo litt ironisk at alle tenkerne du trekker fram er hvite. Derfor har jeg et spørsmål. Kjenner du til en lignende debatt om majoritets- minoritet-dynamikken utenfor den hvite kultursverden våres? Det skal si seg at flere av disse tenkerne er svarte. Derrik Bell, som er kirkefaren i kritisk rasseri, er svart. Du har Paulo Freire, som er latino, som er mann bak kritisk pedagogikk. Men Våk er et vestlig fenomen. Det er en slags luxury-belief, kan man si. Hadde folk vært opptatt med å jobbe, produsere, ta seg av familier, du hadde ikke hatt tid til det her i det hele tatt. Socialisme er også en intellektuell konstruksjon. Det er ikke noe som arbeider i klassen. Nye venstre, det var ikke noe som kom i slumen. Alt dette er fra intellektuelle. Takk for foredraget. Jeg lurt på om du kunne utdype litt mer forskjellen mellom det jeg vil kalle den sunde delen av konservatisme, som er respekt for institusjonene vi har i dag. at man tar et lite skritt i riktig retning, og så ser hvor det ender opp, og lærer av det, mot den tanken her, hvor igjen gitt at problemet er reelt, så skal de bare brenne hele dritten ned, og så antar de at det vil dukke opp noe bedre, i andre ende, på magisk vis. Nei, det er jo, dette har jo en marxistisk rot, og Karl Marx gjorde noe av de utopiske sosialistene som gikk forut for ham, altså Saint-Simon og Fourier og Robert Owen, alle disse som hadde en slags visjon om hvordan fremtiden skulle være. Så kommer Marx og Engels og sier at deres sosialisme er at det hadde ikke noe med moral å gjøre, og selvfølgelig hadde jo det, og noe så utopisk, men de mente da at de avdiste det, og at det de holdt på med var egentlig bare å avdekke historiens prosjekt, og så hvilke lover som på en måte drar samfunnet fremover, men det å liksom begynne å lage en slags bilde av hvordan samfunnet skal se ut, det syns de var fullstøndig lagt le. Og det har jo egentlig Marxister holdt fast ved, og det ser du også kritisk, men histori er ikke opptatt av det, de er opptatt av, hvis de har en tanke da, det er vanskelig å si hvordan nye kritiske teoretikere tenker rundt og greiene, men tradisjonellt så har man hatt en tanke om at man går i trinn fra feudalisme inn i kapitalisme, og så går det over i kommunisme, og dette er liksom noe bare en ting som vil skje etter klasskamp og den type ting, og så antar man bare at kommunismen er god, så det er en sånn semi-reliøs komponent her, så jeg tror de har, de er bundet av denne historisismen da, som Karl Popper kallte det, altså tanken om sånn historiske og masse utvikling, og da tenker man ikke så veldig mye på hva man kommer rett på, man bare har en slags innbillning om at det er Apropos det om å kritisere demokratiet, hva tenker du om steigene? Jeg har ikke følt så veldig mye på steigene, men jeg så faktisk i NRK sine arkiver så jeg en episode av åpen post, ikke åpen post fra Aleia og Bård Tufte, men gamle åpen post fra 70-tallet, og da har de et program som var i to timer, jeg hadde sett det før, jeg så det nå for en ykksiden, der er Sigur Allern, steigene, Trond Høygrim, alle fra Koppenhjemmel-ingen, så det var underhånda det, men er det ikke helt min greie? Jeg vet jo at bloggen er så veldig populær, men jeg har ikke følt meg på det. Ja, så, ja, hei, så, du vet, det nevnte meg at den kritiske teorien har alltid prøvd å bli kritisk, så, la oss kanskje, beklager hvis jeg snur knivet mot deg, Hva er din løsning, du vet, når det gjelder vokk, sånn, hva er din løsning til å få ut vokkene som er innibygd i vår byråkratisk og akademisk system, så hva tenker du er løsningen? Ja, det er jo det gode spørsmålet, jeg vet ikke, jeg tror jo at det må tas et oppgjør, Jeg har ikke tro på den mer kaotiske fremferden som du ser i USA nå, jeg ser ikke helt hva som kommer ut av det, bortsett fra at Harvard plutselig har blitt ansett som en ytteringsfrihets bastion, og det virkelig ikke er, bare fordi Trump har vært innovert der, så jeg, hvordan du får det ut av byråkratiet, det vet jeg ikke, men jeg tror det må liksom, det må bare kritiseres, og lattliggjøres, for det er jo virkelig et lattlig fenomen, men jeg tror vi blir slitende med det i mange mange år. Ja, jeg har et spørsmål til som går på hvem er det som står bak disse teoriene, og jeg er litt nysgjerrig på dine tanker om hvorfor dette oppstår i trygge, bemidlede universitetsmiljøer, hva er grunnen til at det har så brei appell der? Jeg kan gjenta det, hvorfor oppstår disse kritiske teoriene på universitetene da? Det er lett å bli litt sånn spekulativt. Thomas Sahl sa om Derrick Bell. Derrick Bell var jo en av disse som konstruerte kritisk rasturi. Og Thomas Sowell mener jo at Derrick Bell, altså hvis du er professor på Harvard, i hvert fall den gang da, så var du tett opp til et kjeni ikke alls. Men på Harvard så er det bare en av mange. Så han mente at Derrick Bell utviklet kritisk teori også til dels for å få en slags, du gjør deg spesiell, du bygger en ny teori. Jeg tror det er lett for veldig mange intellektuelle som er diters fra samfunnet og begynner å konstruere ideologier og teorier og den type ting. Og gi seg selv mening, gi livet mening ved å ta disse kampene. Og det ser man jo med rasisme for eksempel da. I vesten hvor sånting er i hvert fall bedre enn andre steder langt på vei nedkjempet, så begynner man bare å redefinere hva rasism er. Så det er den rasismen man hadde som biologisk rasisme som man snakket om før, så omdefinerer man det, og så uthinder man grensene som nå var jo sinre bangstad i folkene. Jeg var veldig fornøyd da, fordi nå var rasisme definert som også å omfate religion og kultur. Så hvis du syns at kristne er bedre enn islam, så er det noe rasistisk over det da. Så du flytter rundt på definisjoner, og du utvider hva det er, for å holde en slags kamp ved like da, for etterspørsjeren etter rasismen er større enn tid. Ja, det er Knut Yrvin her, og jeg har jo lest boka din med stor glede, og jeg er liksom litt så feilplassert da, for jeg er jo typisk sosialdemokrat, som også tror på liberale prinsipper og liksom hele pakka. Det var veldig klokt det man gjør for den klassiske liberale holdning. Og her kommer spørsmålet, for det henger sammen med det med praksis. Så sier man i disse kritiske teoriene, at i praksis da skal du lære disse teoriene. Så mener for eksempel de som driver med psykologi foreningen, at forskningen vektlegger at arbeidemenn er ustyrlige, sexfixerte, homofobe og primitive. Når de i tillegg går med skittne klær hele dagen, så kan de ses på som en siste representant for maskulinitet, slik som tradisjonelle maskuline idealer som konkurransementalitet, styrke og rasjonalitet. Og jeg har jo gått gradene fra elektrikeren. Og dette er de holdningene du blir lært opp til i den praksisen, som Øgrim som jeg personlig har møtt, og den gjengen mener om meg. Og jeg er ganske forbannet på disse arbeidsledighetsstudiene. På Øvre Blinneren er det 50% av de folkene som er der, som enten er deltid eller ikke har jobb etter en studium, og de jobber hvertfall ikke med å hjelpe folk til å få et yrke som det faktisk er ledig jobber. Jeg skal ta et siste eksempel, så kan du få lov til å svare. Og det var nå 12.000 ledige plasser, jobbeplasser som ingeniør i data, og det er 4.000 utdanne av folk med en master eller en bachelor. Det mente jeg ikke var bra nok, for da hadde det vært en nedgang fra 24.000 ledige jobber til 12. Men det er altså 8.000 som ikke får ansatte folk til den type jobb. Så de folk her lager jo arbeidsledighetsstudier, og de presenterer de som tilbyr jobb i praksis. De presenterer de som å være arbeidsledig, selv om det er fullt av ledige jobber. Dette må du forklare. Tusen takk. Ja, hva egentlig jeg skulle forklare? Dette er praksis. De påstår seg å representere det vanlige folk jobber med. De forstår det bedre enn oss. De har jo den beste utdanningen du kan tenke deg. De er kongen av å diskutere ideologi. Men de ender med mega arbeidsledighet. Hvordan kan vi bruke penger på det? Ja, det vet jeg ikke. Har Vogue skjedd før, og finnes det noen mønster man kan basere seg på, sånn at man kan predikere hva som skjer nest? Ja, om det har skjedd tidligere i historien, og om vi kan lære noe om hvor det kommer til å gå derfra. Jeg vet egentlig ikke. Jeg tror i hvert fall ikke i den formen som vi ser nå, så tror jeg nok ikke det. Det er jo ganske historisk og situasjonsbestemt, men du kan jo lese beskrivelser i gamle bøker, som beskriver noe ganske tett opp til Vogue. Altså formet for misunnelse, for eksempel. Jeg leste en bok nylige av Trygve Hoff, den store norske liberalisten som heter Fred og framtid. Den er jo fra 1943. Da skriver han jo om... Det er vel sosialister han singler ut da, men da skriver han jo om mennesker som ikke klarer å... Og så høner de opp med å redefinere hva samfundets verdier er, fordi de klarer ikke selv, mener de, å nå det. Så det er jo en kjerne i det, tror jeg. Jeg vet ikke hvor slem jeg skal tilate meg å være, men når du ser en del av disse Volk-folkene innenfor sånne fettstødder, så er det jo sikkert folk som har hatt litt eller annet kjipt, og kanskje føler seg ikke veldig akceptert i samfunnet alltid. Så jeg vet ikke, du kan sikkert finne mange bevegelser som har drevet deg en del av de samme typer sånne misundelsesimpulser og sånt, men ren Volk er det nok ganske unikt for vår tid. Det nærmeste er dette 68-tallet med å snakke om strukturer, språk og forsøke å politisere akademier. Ja, jeg hadde et spørsmål. Hei, det er på og månge jeg leste boka de for halvandt år siden. Forholdet mellom nymarxisme og postmodernisme, du har jo vært inn på det i boka og her også. Postmodernisme er ikke i oppfattelse kanskje noe litt vire og bredere, kan du si litt om forholdet mellom de to retningene? Ja, for det er jo litt sånn, mange mener jo at det kan på en måte ikke være noe forhold der, fordi marxismen er jo blant annet en metateori, altså en helhetlig teori om hvordan samfunnet henger sammen, mens postmodernisene bryter opp det. Så jeg tenker at kritisk teori er jo ikke ren nymarxisme, og det er ikke ren postmodernisme, men det er noen sånne impulser da. Og denne tanken om å kritisere samfunnet for å avsløre det på en måte, gjøre det tydelig, hva som egentlig foregår, er jo denne nymarxistiske dimensjonen, som du ser går inn i all kritisk teori, er avsløring. Asbjørn Ornes kaldte disse folka for yrkesavslører, og det er jo det de holder på med, at de løper jo uten å skal avsløre alt. Og så har de da fått inn noen sånne postmodernistiske tanker der, som går veldig mye på disse diskurs og språk og vakt, og sannheten er relativ og sånt. Det ser man jo i woke, ikke sant? Der er den levde erfaringen viktigere enn masse inhentet data. Postmodernister tror jo ikke på moderne vestlig vitenskap. Så du har en sånn dripp fra på en måte begge leier, som nå er bakt inn i denne woke-tanken. Ja, nå sitter vi jo her og er kritisk til den kritiske teorien, så det er auktos ikke underståel at salen har et bias. Så bare for å balansere debatten litt, så er det lyst til å stille deg et siste spørsmål for meg i hvert fall. Er det sider ved woke eller kritisk raseteori, som du tenker har en kjerne i noe reelt? Eh, altså, det er jo altids et frø av noe der. Det må du ha for at det skal ha noe appell. Og det er jo for eksempel at rasismet trenger jo ikke bare å være eksplosivt. Man kan jo snakke om at det er strukturer i samfunnet som ikke er synlig, og det kan være at vi snakker om ting på en måte vi ikke burde. Jeg begynte å tenke over det, husker vi når jeg var barn på 80-90-tall, så husker jeg liksom fra barnehag og barneskole, så kunne vi liksom ha sånne sanger, og så hadde vi sånn Chinchong Chinaman, så drev vi å gjøre det sånn med øynene, og det der greina der da. Og det er liksom, det er helt greit at man ikke holder på med de tingene der lenger. Og jeg merker at det er veldig lett når man blir, jeg definerer meg forståelig ikke som anti-woke, men jeg er i hvert fall veldig woke-kritisk, men det er veldig lett å bare på sånn autopilot si at, nei nei nei, det der er en del av historien som, og vi kan ikke røre ved det. Det er jo ikke en del sånne ting som er kanskje greit å liksom, bli bevisst på, men jeg vil ikke si det er veldig mye kritisk teori som jeg mener har noe fornuftig for seg. Jeg ser det er noe som påstår at det er kritisk rasism, det har ikke noe å gjøre i Norge, og det har de i hvert fall ikke, men i USA der er det liksom, jeg ser ikke det heller. Jeg tror ikke, dette er veldig irrasjonelle fenomener, men kjernen av samlet kan man jo, kan man jo si at det er. Så, ja, ok, dette er kanskje et litt veldig interessant spørsmål. Hva tenker du om teorien at civil rights, du vet civil rights act, civil rights og disparate impact-lover og sånt, har en flytelse på å holde, på å øke, eller til å holde, nei, jeg må ikke skrive, og entitlements, disparate impact, beskyttet minority-lover, er den største skillen til moderne Vokes utholdenhet, at grunnfra at Voke er veldig utholdenhet og veldig aggressiv, er fordi de bruker civil rights og positive rights laws, til å essentially, du vet, bølle mange bedrifter og personer, til å følge demmes vei ved bruk av staten. Dette er, på en måte, som litt som teori som er fra libertarians da, som hører libertarians, så jeg bare, hva lurer du på den teorien at Vokenes, Ja, det er nok noen som gjør det, men samtidig er det Kimberly Crenshaw, hun som har lagd denne interseksjonalitet- teorien. De er også veldig klare på at civil rights, Martin Luther King og sånn, de holdt på med noe annet enn det de gjør. De gikk ikke langt nok, og de trodde at man kunne endre samfunnet innenfor samfunnets spillregler, og de hadde ikke noe. De er ganske så mye tydelig på at de hadde noe tro på det, men det er jo akademikeren at det kan gå til og med at aktivistene bruker dette her for å... Hva skal man si? Men Våk-teori er veldig klar på at, i hvert fall kritiske raster, er veldig klar på at den der fargeblind Martin Luther King-ra, det er ikke noe de tror på. De mener at, sånn som Sandra Fuggesnæs, som skrev i Tidens Pedagogikk, at da kan du ende opp med en sånn fargeblind rasisme. Så du skal være veldig opptatt av å se farge. De er veldig ikke glade i domstoler, for eksempel, hvor det er et ideal at man er fargeblind. For det skal være veldig fokus. Så de minner jo litt om ideer fra et land som er Tyskland på 30-tallet. Jeg må gjøre meg skyldig i en kommentar, holdt jeg å si. Det var noen som spurte tidligere, har det skjedd før? Og som en student av det kinesiske språket, så kan man jo ikke unngå å huske kulturrevolutionen, hvor en veldig masse studenter fikk beskjed av staten om å rive ned alt av verdier og kunnskap som var kjent fra før. Det må vel være, de færreste vil vel si at det skjer i vesten, men det er jo et eksempel på hvor galt det kan gå. Det er en veldig relevant parallell. Og begge deler er jo ikonoklastiske, og så river hun helt symbolen i samfunnet. Mere brutalt og eksplosivt i Kina under kulturrevolutionen selvfølgelig, men hva er det vi ser i Norge da? Vi ser jo et angrep på språk, ikke sant? Du skal ikke si mor, men det er fødeperson. Det er et symbol. Du har malerier som blir flyttet i museenskjellere. Du har logoer som blir fjernet. Filmer som blir tatt ned etter Netflix, fordi de angivelig er rassistiske. Jeg vil jo si at det er en form for ikonoklast med det. Og ikke bare det, men du har jo hatt alle de statueveltingene du hadde for 10 år siden, selv Abraham Lincoln. Så du nevnte at de intellektuelle gikk inn i universitetet for å prøve seg på en trickledown-ideologi. Har man holdepunkt fra at det har fungert? Det spørs jo hvordan mennene fungerer, men de har jo klart å skape en vokbevegelse. Men det har jo ikke fungert i form av at de har klart å endre hegemoniet fullstendig. Men de har jo fått det mye, men det spørs jo om de vil se at det var fungerer. Men det som er nemt i Stav, at menn som sier de er kvinnekansone, kvinnefengseler og sånne ting, er ting de har oppnådd. Så jeg vet ikke om hvor solgt de er oppnådd der, men det er jo et resultat av dette her da. Det er ikke sikkert du har tenkt noe på dette, men har du noen tips til ansatte som blir invitert på de i i-seminar plutselig, og oppleve hele HR-avdelinga som en sånn der jungel trumman troppes opp til kamp, og du må møte opp, hvordan skal man hantere det? Det er veldig vanskelig å si noe generelt om det. Et generelt råd vil jo være å ikke bli med på det. Jeg tror det er sjelsøvleggende å bli med på det. Men det er jo lett å si det, noen ganger kan det jo gå, du har en jobb, og du har kanskje barn og forsørg, og du har ting som skal betales, så har du råd til å være idealist, eller må du finne deg i det greia? Jeg har vel ikke blitt med på noe sånt. Jeg hadde nekt opp til det. Jeg tror det hadde vært ... Jeg tror det hadde følt seg jævlig etterpå. I hvert fall når jeg liksom vet at dette bare er piss. Men jeg vet om folk som har vært med på det, det er ikke veldig åbevisende greier heller da. Det er liksom ... Jeg vet det var noen som var på noe sånn kurs i regia, anterassistenter for noen måneder siden, og mikroaggressioner og sånt, og jeg er ikke så redd for at folk blir sugget inn i det, men jeg tror ikke det er bra for sjela å være på. Så da du sa for eksempel, det med Netflix fjernte Abraham Lincoln, du vet disse eksempler som du sa tidligere? Det var det jeg prøvde å knytte inn til hva jeg mente. Jeg har ikke sett så mye eksempler på det, men jeg føler at de bare legger mye trykk på det uansett uten å vise til noen lover også. Det er ikke så vanlig lenger nå, men det var en periode de mobiliserte noe voldsomt i sosiale medier og fikk folk til å ta bort reklamer. Det var jo Rune Berglund Steen som leder an til assistisenter før. Han hadde plutselig sett en reklame for Nordli eller noe sånt. Reklamen er at du har en familie som sitter og spiser frokost. En hvit familie, men datteren er svart, adoptert eller noe sånt. Hvis du er normalt påskrudd så tenker du ikke så mye over det. Så går hun og henter et brett med pålegg og kommer tilbake. Han gikk helt paskjerk på Twitter fordi det han så var en slave som henta mat til hvite. Det er fordi han lever i en vei hvor du ser alt gjennom disse brillene. Da fikk Nordli etter å fjerne denne reklamen med en gang. Jeg føler at de har brukt veldig mye denne typen taktikk. Jeg vet ikke hvor mye de har vist i låret. Det kan godt være at de har brukt lovverket en del og viste det også. Men jeg tror bare at de har de stormene. De har sikkert mistet mye kraft nå, men i en periode hadde det nok. I akademiet har du sett alle disse underskriftskampanjene for å fjerne andre akademikere. Richard Dawkins som fikk humanitetsprisen tatt tilbake fordi han mente at det fattes stor kjønn. De klarer å lage veldig mye støy uten å vise til noe juridisk. Jeg prøver meg på et spørsmål til med Herbert Malkuse og hans unnetrykkende toleranse. Det begrepet er ikke så lett å oversette, men jeg skal gå på at høyre siden ikke får lov til å si noe fordi det er noen påstått marginaliserte. Man har en gruppe som bruker lånt elendighet for å påberoppe seg en talspersonrolle for noen de ikke representerer som advokat for å utøve vold mot høyre siden. Det jeg lurer på er voldsforherliggelsen i disse ideologiene som vi også så i USA med skyting på debattanter eller som Jørgen Habermas har advart mot, altså venstrefaskisme. Så jeg lurer på om du kunne sagt litt om voldspotensialet. Ja, det er jo interessant fordi Habermas var jo kollega med Markus. Han har jo også en del av Frankfurteskolen. Han var jo blant de som advarte mot en fascisme fra venstre siden, og da var det jo Markus de tenkte på. Markus, det de snakker om er mot vold da, fordi de mener at systemet er voldelig. Så da har man lov til å reagere med vold på det. På 70-tallet hadde du jo hempa sånne terrorgrupper, Badr-Meinhof og sånt. Markus uttalte seg kritisk om denne volden fra Badr-Meinhof, men ikke på moralgrunnlaget vold er galt. Men det var ikke noe vits å begynne å drepe kapitalister, for det stod bare nye folk i rekka som tok over og likaværd. Så han ble hyllet av å ta avstand fra den type vold. Men på grunnen hans hadde jo ingenting med vold og galt. Så han, hvis vi sier noe om voldspotensialet generelt, men i hvert fall utviklingen i det nye venstre var at man hadde nok en tilbøyelse til å være voldelig i starten, og så tok akademikerne eller de teoretikere etter hvert mer og mer avstand fra det. Max Horkheimer, som tilhørte Frankføreskolen, han konkluderte jo også til hvert at det å ha et imperfekt demokrati var antageligvis bedre enn å utføre en revolusjon når du ikke vet hva som dukker opp på andre siden. De blir mer og mer opptatt av dette å bruke klassrummet, dette å bruke intellektuelle for å endre opinionen i stedet. Men ja, det er jo en interessant spørsmål i våre tider da, hvor du ser en sånn økende accept for bruk av politisk vold. Charlie Kirk og tre attentatportion. Det er jo tydeligvis et voldspotensial der. Så hvis jeg kan backtracke litt, så løg jeg når jeg sa at det var det siste spørsmålet. Ja, ett til. Jeg sitter jo her og tenker på min gamle ungdomsskolelærer. Han pleide å si at enten så kjøre ut på ene siden av veien eller den andre. Og du har jo tilfeller nå fra USA siste året hvor blant annet et historisk arkiv fjerner referanse til flyet Enola Gay. Du har et tilfell hvor en Dutch Colonial bygning mista pengene som skulle brukes til å restaurere den for det kunne ses på som å fremme minoritetsinteresser. Og da lurer jeg på om du har noen perspektiver rundt den politiske anti-woke bølgen som har vokst fram i nyere tid. Ja, kort oppsummert. Ja, for den micken fanger vi egentlig bare opp til podden. Jo, kort gengitt, hva jeg tenker om den anti-woke bevegelsen. Jeg syns det er meningsløst å definere seg ut fra hva man er imot. Så det er liksom det første problemet jeg har med det. Jeg tror ikke det er en bra greie, jeg vet ikke helt hvem man putter i den kategorien, men hvis det er typisk sånn Nick Fuentes, Tucker Carlson, Candice Owens-gjengen, så er det jo veldig vanskelig å ha noe særlig sympati for det. Jeg tror jeg har ikke vært så veldig redd for sånn anti-woke, Det som gjør woke til dess farlig er jo at det har gjennklang i mainstream media, det har medvinn på universitetene, det gjenspelles i populærkultur, anti-woke har ikke noe sånn oppdrift der, i hvert fall ikke hatt det. Skulle det få det, så får jeg skrive en ny bok om anti-woke. Ja, det kødder jo med det i hvert fall. Ja, sånn anti-woke humor er bra det, men man burde opp veldig mer opptatt av hvilke verdier man er for, og så blir anti-woke greia en sånn bieffekt av det. Nei, jeg klarer meg med vanlig. Takk for tilbudet. Da er det hopp å si tiden for å si takk for fordrag, spørsmål og svar. Aller først, han har tappet seg bunke med bøker, og jeg syns det ville vært veldig tungt om han skal bære alle det hjem igjen. Dere må jobbe på å kjøpe bøker, selvfølgelig helt trivelig. Ha lesboka, den er veldig lettles, for Andreas er bare en to-tredjedel tjukk. Resten er hendelsinger, det er ingen som noen har skrevet så mye hendelsinger i boktreet som det du har. Utover det, og så er det å bekjenne syndene, for det tre stykker skal gjøre Andreas, det er jo to for mye, og dermed så er det ingen som gjør det. Så nå skulle jeg egentlig hatt et par flasker vin til deg, men det må jeg nesten ta en tur opp om og levere, fordi vi har tre stykker til å kjøpe ham inn, og det er to for mye. Jeg kan bestikke frunen din med dem, det er viktig å bestikke dem på hjemmbane. Utover det, takk for oppmøte, og velkommen igjen om en måned. Ja, vi prøver å ha dette cirka piste tirsdag hver måned, bortsett fra juli og desember, da skal vi få lov til å spise ribbe, så får vi bare si takk for oppmøte. Takk for at du hører på Sidelinja podcast. Snakk gjerne om oss, lik, del og anbefale oss i podcastappen din, eller delta i kommentarfeltet på YouTube. Har du ris eller ros, kritikk, forslag, spørsmål eller noe annet, så finner du all kontaktinfo på sidelinja.transistor.fm.