31.12.2025
00:00 / 53:24
E239
53 min
8
klar
Analyserer hvordan mediene, anført av VG, ofrer sannheten for den gode historien i dekningen av Abid Rajas forsoning med sin far, mens varsler om tvangsekteskap blir ignorert. Samtalen tar for seg klikkøkonomiens grep om journalistikken og Rajas rolle som medieklovn i et politisk landskap preget av symboler fremfor substans. Videre diskuteres SVs mislykkede budsjett-ultimatum om Israel, Språkrådets konstruksjon av ordet tekoligark, og den kontroversielle offentlige utsmykkingen i regjeringskvartalet av en kunstner med sympati for terror. Personer omtalt i episoden: Abid Raja, Abida Raja, Hege Storhaug, John Mearsheimer, Sverre Diesen, Kristin Halvorsen, Mariann Hussein, Jens Stoltenberg, Mark Zuckerberg, Elon Musk, Jeff Bezos, Bill Gates, Jumana Manna, George Orwell politikk, kommentar, fakta, Abid Raja, VG, journalistikk, tvangsekteskap, media, integrering, Sidelinja, Hege Storhaug, HRS, SV, budsjettforhandlinger, Israel, Palestina, oljefondet, symbolpolitikk, språkrådet, tek-oligark, Elon Musk, regjeringskvartalet, kunst, Jumana Manna, Hamas, narrativ, klikkøkonomi, forsoning, sannhet, ytringsfrihet, makt, Ukraina, Russland, korrupsjon, medieetikk, maktkritikk, skeptisisme, sosiale medier, maktutøvelse, språkbruk (00:00) - Velkommen/intro (00:48) - Abid Raja og VGs store virkelighetsflukt (06:58) - Dobbeltmoral, klikkøkonomi og fraværet av kritiske spørsmål (15:16) - Medieklovner og kampen om oppmerksomheten (20:44) - Ukraina, narrativer og de forsvunne nyansene (31:03) - SVs moralske teater og oljefondets selvmord (38:41) - Tek-oligarker, språkrådets makt og 100-millioners Hamas-kunst (52:43) - Avslutning/outro
Ingen søkesegmenter er registrert for denne episoden ennå.
Velkommen til Sidelinja! Podkasten for politisk hjemløse.
For de som aldri blir gift. Oss, det, Trond.
Regjeringen er ikke løsningen på problemet vårt. Regjeringen er problemet.
Og meg selv, Vegard Nøtnæs.
Kan vi si at denne episoden også er litt for de som har blitt tvangsist?
Litt. Eller i hvert fall en rød tråd om
kanskje litt sånn gaslighting og virkelighetsflukt.
Ja. Jeg har lyst til å starte med følgende dere leser litt
fra Cappelen Damm sin omtale av boka til Abid Raja:
En mann om forsoning åpner en ny verden seg for ham.
Slektninger han ikke har sett på 16 år inviterer ham inn i varmen,
åpner et fellesskap som han som integrert nordmann for lengst hadde meldt seg ut av.
Det starter med et bryllup i Pakistan og ender med invitasjoner
fra onkler, tanter, fetter og kusiner over hele Europa.
Nettopp. Det er jo en vakker og oppbyggelig historie, denne om Abid Raja.
De negative sidene av sin egen kultur, og omfavnet norske verdier
og ble stortingspolitiker og venstretopp.
Abid Raja er jo hele Norges favorittmuslim, om vi kan si det sånn.
"Sånn vil vi at alle skal bli. Da blir det bra."
Og så hjelper det å få VG til å bistå med å tegne det bildet, da.
Det er noe med det. Jeg hadde jo en flott sånn fyr ...
Ja, mellom Raja og hans far. Og VG ble med ned senter med journalist og fotograf
og hele pakka for å reise til dette bryllupet som omfattet i introduksjonen til boka.
Bryllup høres jo koselig ut.
Det har alltid vært god stemning i bryllup.
Som regel er det en viss mengde alkohol som følger med for å ha kjøpt en gave, så ...
Ikke sant? Jeg pleier alltid å kjøpe bryllupsgave i sånn cirka.
Og så matcher alkoholinntaket mitt på PC-en etterpå.
Nettopp. Og så er det jo sånn at man kan være glad på vegne av brudeparet.
To stykker som er glad i hverandre, som har funnet ut at de skal dele livet.
Jubel og ballonger. Sånn rent, bortsett fra når den ene er tvunget.
Det får vi tro VG nevnte i artikkelen sin. Det gjorde ikke VG hjertelig.
Det funka dårlig, så det har de bare holdt helt tett.
Faktisk.no har sikkert faktasjekka, da. Ja, jeg er usikker på det òg, altså.
Men det kom for dagen, da. Nettavisen fant ut at de skulle skrive litt om hvordan dette var.
Fordi det bryllupet Abid Raja var i, det var jo et tvangsekteskap.
Det er veldig mye som tyder på det. Det er blitt varslet om det i flere kanaler.
Av søsteren til Abid Raja, som da heter Abida Raja.
Var hun invitert til dette forsoningsbryllupet?
Nei, hun var ikke det.
Jeg vet ikke hva VG driver med her. De må jo ha visst.
De må ha forstått, for det har fått skje fra flere hold.
Det har blitt varslet av ambassader.
Alle stegene som skulle tas, ble tatt.
Og dette stakkars mennesket som ser ut til å ha blitt tvangsgiftet, falt gjennom alle stolene.
Og dette er litt typisk. For det journalisten har bestemt seg for,
er at nå skal vi skrive en historie om forsoning.
Og da må bare alt som ikke passer inn, ryddes bort!
Og så forteller du den historien om forsoning.
Og så kan du godt si at det er jo på en måte en realsak, det fra journalistens side.
At du kan ikke absorbere hele verden hele tiden, alltid, hver gang du snur på huet, liksom.
Sitter jo igjen med at du får et filtrert bilde av verden gjennom denne journalisten.
Og så velger jo journalisten å prioritere hva som er viktigst og ikke viktigst.
Og da er spørsmålet: Er det viktigste at Abid Raja har blitt forsonet med sin far?
Eller at Abid Raja reiser ned for å feire et ekteskap som etter alle øremerker er et tvangsøkteskap,
og plutselig deltar i det? Journalisten gjør en prioritering her.
Fremfor å fortelle noe som er viktig
om deltakelsen til en norsk stortingspolitiker, partitopp i Venstre,
som legitimerer et tvangsekteskap i Pakistan ved sin tilstedeværelse.
For det er det han gjør.
Men Abida, søsteren til Abid, har da skrevet bok om tvang og vold i familien
og var motstander av dette ekteskapet.
Da er jeg ikke helt sikker på hvor langt ut i slektskapet dette ... Denne ... Bruden ...
Det er ikke noen direkte linje, men det beskrives som nær familie.
Jeg mistenker at det er litt for å anonymisere bruden.
Og det gir mening. Men det varsles. Det er et mønster av dette.
Og det har vi jo i og for seg fra Abid også.
Det er en grunn til at de var uforsont, far og sønn tidligere.
Og så er det da denne forsoningen som blir hovedsaken.
Og det er vakkert og ... Tear-jerking og det hele.
Abid fungerer jo da egentlig bare som en legitimerer
av det som ser ut som et tvangsekteskap ...
Som hans søster har varslet om.
Ja, og det som blir en sånn manifestering av den derre klankulturen over individet, og ...
Så har du norsk avis som da ikke klarer å stille kritiske spørsmål i dette.
Og det er so much for redaktørstyrte medier, da.
Det er to parter som kommer dårlig ut av det, føler jeg.
Det ene, det er VG, og det andre, det er Abid Raja.
Greit å nevne at en tvangsgiftbrud heller ikke nødvendigvis kommer kjempegodt ut av ting.
Nei, altså, jeg gir ikke henne skyld i å være tvangsgift, ikke sant?
Men når man ser på det, så sier man at det er vel ikke urimelig å si
at svært dårlig dømmekraft av VG, og svært dårlig dømmekraft av Abid Raja.
Ja, fordi han bruker mye av sin politiske kapital og aktivitet og profil
på å egentlig være på riktig side av disse spørsmålene.
Så han vil jo ha skilsmisserett for minoritetskvinner og sånn.
Altså, i hvert fall bruker stortingsposisjonen sin til å stille spørsmål ved det
og prøve å få et oppgjør med den type kultur i innvandrermiljøer i Norge.
Men så er du da på privaten del av problemet, i dette tilfellet ved å legge ...
Det kan hende at i en totalvurdering av ting, så har kanskje Abid gjort noe
som det er viktigere at jeg har et forhold til faren min
eller at ungene mine har et forhold til bestefaren sin, enn at vi tar et oppgjør
med absolutt alt som er gærent i hele familien hele tida alltid. Fair enough, liksom.
Men det kan hende VG ikke skal lage en feelgood-reportasje om det.
Abids søster, Abida, har gjort en annen vurdering av dette
fordi hun velger å ikke delta.
Hun vil ikke delta, hun var ikke invitert.
Det er vel fordi hun har gjort valg som familien ikke aksepterer.
Ved å si at dette aksepterer jeg ikke,
og dette her melder jeg at det er tvangsekteskap på gang.
Jeg tenker at som stortingspolitiker så må du faktisk gjøre litt andre valg også privat.
Ja, og jeg må jo si at jeg er ikke sikker på ...
Altså, Abid er en medieklovn, så jeg skjønner at det er vanskelig for ham å stå imot
å få en artikkel, og det kan godt hende at han ikke hadde full kontroll på vinkel og narrativ.
Men det som er problemet her, er at dette er dramaturgi over sannhet.
Ja. Det virker i hvert fall sånn. Fortapt sønn, streng far.
Forløsende forsoning, flott. Feel good. Liberal dialog funker.
Dette er the good shit, liksom. Alt passer.
Så er det bakteppet som du driter i å snakke om fordi det ikke passer.
Så er det Hege Storhaug i HRS og noen andre kilder.
Ja, Nettavisen gjorde vel en sak på det.
Jeg tror egentlig Storhaug var først på dette.
Jeg har en tendens til å velge andre kilder enn Storhaug, hvis jeg kan.
Jeg er ikke sikker på om det egentlig er noen grunn til det.
Storhaug har snakket sant om en del ting som andre ikke har snakket om.
Men jeg har vært litt utrygg på hvor god hun har vært på å holde seg 100 % faktaorientert.
Så jeg har vært litt skeptisk til Storhaugs store bilde.
Jeg har også delt den skepsisen.
Og så blir jeg nå mer og mer skeptisk til de vanlige mediene.
Ikke minst basert på sånne saker som dette, hvor du ser at du får full gaslighting av virkelighetsbildet.
, <|nocaptions|>
Tvang eller utilbørlig sosialt press som gjør at du ikke kan ha noe reelt samtykke der.
Og varslinger fra Abida, fra hvis jeg forstår det rett, flere hold.
Og så blir man frossa ut av familien på basis av det.
Og da er jo spørsmålet: Hva kan man stole på i pressedekning av denne type spørsmål?
Det er en så klar drift i retning av å fremstille disse solskinnshistoriene
uten kontekst og som rene solskinnshistorier, for å underbygge det edle målet man har
om integrering og blomster og solskinn og alt skal være fint.
Gjensidig forståelse og respekt, som man gjerne liker å omsummere det som.
Da kunne man jo håpe at VG hadde tillit nok til sine lesere. Til ...
Å fortelle hele historien og i full kontekst, og la folk tenke selv og vurdere selv.
Og det hadde også hjulpet debatten om innvandring og sosial kontroll betydelig.
Vanligvis når media gjør en eller annen innsats som har litt høy faktor,
f.eks. å sende en journalist til Pakistan for å være der i flere dager for å dekke og lage en historie,
så er jo normalen at du lager så mange historier som du kan, fordi du har brukt mye ressurser.
Det nytter ikke å komme tilbake med én sak som det tar tre minutter å reise gjennom,
vi må ha litt mer ut av det.
Det er mye tyder på at VG gjør et aktivt valg om å ikke publisere den andre siden
av denne historien, fordi det ville vært naturlig å gjøre det ut ifra hvordan de vanligvis opererer.
Ja, det ville vært naturlig. Og så er det dette underliggende premisset om at
forsoning er liksom bra i seg selv. Det er det jo ikke. Det er ikke noe bra å forsone seg med.
Ondskap, liksom. Bør jødene forsone seg med Hitler?
Nei, eller innrømme Putin, eller hva det måtte være. Det er ikke bra i seg selv.
Så forteller du en historie som dette, og du har nødvendigvis ikke faktagrunnlaget som leser.
Da må du stole på journalisten, stole på mediet og plattformen og redaktøren.
Og si at jeg bare må anta at de gir meg et fullt bilde av den saken jeg nå leser om,
og som nå manipulerer følelsene mine til å være mer positiv.
Denne liberale dialogen eller utviklingen i det flerkulturelle Norge,
eller hva det nå er for noe. Og så ser det jo veldig ut som de bare ljuger om det.
Eller i hvert fall fordreier virkeligheten, la være å nevne ting som er ubekvemme, osv.
Og så får du den derre backlashen som vi vel, ja, nå for tiden opplever på flere områder.
At det har vært så mye sånn lemfeldighet med sannhet og fakta og selektivitet.
Folk begynner å miste tilliten til institusjoner og medier og politikere og ...
Det å snakke sant om ting handler om å si alt, ikke nødvendigvis om å lyve eller ikke lyve.
Ja, og du kunne sagt alt! Du kunne tatt begge sider av det.
Så kunne du kanskje sagt noe sånt ... Jeg vet ikke, men du kunne kanskje sagt noe sånt som at
det er litt tvil om underliggende her, men det kan jo hende at forsoning er bra likevel,
eller et eller annet sånt, hvem faen vet. Og kanskje det ikke er det.
Men som leser får du ingen mulighet til å gjøre den vurderingen.
Du får følelsene ferdig prosessert av en journalist, og det er faktisk skikkelig problematisk.
Og så er det et eller annet med, sånn etter at den saken her ...
Da først Hege Storhaug slapp den, og så skrev Nettavisen om det.
Nå syns jeg det er veldig rart å ikke ha sett en eneste journalist si
at jeg har prøvd å stille spørsmål til Abid Raja om dette her.
Jeg tror ikke han har opplevd noen mediestorm om dette.
Det siste jeg så han gjøre, var vel å reise til Lillestrøm
for å prøvesmake saft etter å ha vist ham legitimasjon.
Og han gjør et godt poeng der, fordi det er en dum sak, liksom.
Men det er et eller annet med at det burde gi et visst medietrykk.
Det burde bli et press for å måtte svare ut til dette og fortelle hva din ...
... vurdering var her. Hva er tankeprosessen?
Hva er det du vurderer ut ifra når du velger å gjøre det?
Og det er jo egentlig en rimelig sak å la ham få lov til å gjøre også.
Det burde jo være i hans egeninteresse å si at dette er min vurdering.
Dette er det jeg har holdt opp mot hverandre, derfor valgte jeg å gjøre sånn.
Og så er det noen incentivstrukturer her, og det er verdt å nevne.
Abid Raja er profesjonell medieklovn, og det er på godt og vondt.
Hjemme hos reportasjer og morsomme innslag,
og høyt og lavt, ikke sant ...
Hva var det her om dagen ...? At han skulle ha forsoning igjen, faktisk,
med fagbevegelsen. For Venstre har alltid vært litt sånn ...
Det mest hatede partiet i fagbevegelsen, fordi de har vært litt tydelige på
at dette er ikke bare bra ting.
Det har jeg egentlig satt pris på med Venstre.
Og så kommer denne medieklovnen Abid og skal inn og si at vi har alltid elska fagbevegelsen.
Som selvfølgelig er ren bullshit. Og så ... Hva faen er det du driver med?
Men det gir oppmerksomhet, og en oppmerksomhetsøkonomi.
Og det betyr jo at en Abid Raja nesten trenger oppmerksomhet
for oppmerksomhetens skyld, for det er det han lever av.
Han har en eller annen merkevare,
og han er den morsomme, sympatiske muslim, innvandrer, fremmedkulturelle,
som vi alle kan relatere til, og som snakker norsk godt, og er litt sånn lite selvhøytidelig.
Det er så mye bra, og det er en merkevare. Han trenger det.
Og det gjør sannsynligvis at han er villig til å gå med på nesten hva som helst
for å komme inn i søkelyset til mediene, så han får en ny artikkel på seg.
For journalisten i VG, så er det jo klikkøkonomi som gjelder.
Og da er det emosjonell resonans og tear jerking og kosehistorier og hyggelige historier
og ting som gjør deg sint, og ting som gjør deg glad.
Så det er mye klikk på de kosehistoriene som er!
Ja, og dermed sitter VG der med en sånn:
Nå skal vi fortelle denne historien, for den trekker i de riktige hjerterøttene.
For den historien vi har tenkt å fortelle, og så kan vi lage kosehistorier.
Det passer Raja, det passer journalisten, og så møtes disse to forhandlingsposisjonene her,
sånn at begge har gærne insentiver når de går inn i det, og så blir resultatet en lang, villedende,
dårlig researcha, misvisende historie, som du da ender opp med som leser
og blir gaslighta inn i at dette integreringsgreiene går jo bedre enn jeg trodde, liksom.
Faen, så hyggelig at Abid og faren er forsont igjen.
Og så er det et eller annet brudd som er tvangsgifta i akkurat den situasjonen
som de rapporterer fra, og som de ikke nevner.
Og den, og holdt på å si, det stakkars mennesket som ble tvangsgifta, det er ingen som får
forteller den historien og som på en måte legger dens rolle på bordet.
Så den taper jo i det spillet her.
Åpenbart! Og jeg snakker om disse insentivene.
Hvis det tjener journalisten og Abid å ha en sånn forsoningsreportasje
med trekking i hjertebånd og flott og feel good og alt det der sånn,
er det vanskelig for journalisten å ødelegge stemningen.
Med kritiske spørsmål. Drepe saken, rett og slett.
Og da er det jo betimelig å spørre seg om VG som organisasjon er strukturelt i stand
til å håndtere denne typen saker, for det virker ikke sånn.
Altså, jeg har jo sett på at da VG som Dagbladets litt klorbrekede frettfetter,
like møkkaavis, men har blitt vaska litt bleikere på utsida.
Ja, vanskelig å synke ned til Dagbladets nivå, tror jeg.
Det er nesten en prestasjon, det Dagbladet leverer hver dag.
Det er skrot, altså.
Men jeg føler ikke at VG er som ... Det er ett streg opp på stigen, da.
De kommer ikke ... De klatrer ikke til topps.
Men det ... La oss bare ta én ting for ...
Så VG er med god margin Skandinavias største avis.
Større enn alt i Sverige og Danmark og sånn også.
Og de har massive ressurser sammenlignet med alle andre aviser.
Norske aviser, f.eks. Aftenposten og Dagbladet har ingenting
å stille opp med av ressurser og utenriksredaksjon.
Så egentlig er det VG du skulle gått til for å få ordentlig dekning på disse tingene.
Men de klarer altså ikke å stokke beina til å bli troverdige i sånne saker som dette.
Virkeligheten er kompleks og ubehagelig og vanskelig og nyansert.
Og et annet kritikkpunkt, og det er bare på pressedekning generelt ...
Men det er i dekningen av Ukraina.
Ingen tvil for min egen del om at Russland tar feil. Ukraina har rett, vi bør støtte Ukraina.
Ukraina har moralsk rett, teknisk rett, strategisk rett.
Det er viktig for Norge at Ukraina ikke taper, for dette vil sette en presedens
som er svært uheldig for små land i generasjoner fremover, hvis Russland får slippe unna.
Og det er helt sant, mener jeg. Men samtidig så er pressedekningen ...
Fordi pressen og det etablerte og politikere og alle kjøper det narrativet
jeg nå ga uttrykk for, og som jeg er enig i.
Og så blir all dekningen helt enveis.
Ikke sant, han derre ... Hva er det han heter, han derre professorfyren
som er sånn Mersheimer-fan? Jeg glemmer helt hva han heter, jeg.
Men han blir altså så latterliggjort, og i mange tilfeller god grunn til å gjøre det.
Tenker du på Disen? Ja. Jeg bare glemte navnet i farta.
Men det kunne med fordel vært mer nyansert dekning.
Fordi da ... Vi blir ikke satt veldig godt i stand til å forstå russisk side her.
Vi blir ikke satt veldig godt i stand til å forstå korrupsjonsproblematikken på ukrainsk side.
Krigsslitasje i befolkningen og sånn. Det er alltid en sånn vinkling i retning av dette.
Ukraina er under press, men det går nå tross alt bra.
Eller kan gå bra, eller et eller annet.
Det er noe av det samme her, at man har et eller annet større narrativ, og det styrer alt.
Så forsvinner nyansene på veien, fordi vi skal fortelle den store historien,
og ikke de små historiene som kan trekke ting i tvil, kan kreve litt mer hjerneaktivitet
fra den som leser, osv.
Så er problemet at det er alle de små historiene som aggregerte oppfølgerne.
Forteller hva det faktiske bildet er, da. Og så får liksom ikke det lov til å skje,
for det blir så narrativt drevet at man dropper alle de små historiene som ikke passer
helt inn i det bildet man egentlig liker å tro er det riktige bildet.
Og da kommer det inn at en sånn ressurssterk organisasjon som VG kanaliserer ressursene
inn i å produsere tullprat. For det er det de gjør her. De lager et sånt ufullstendig glans.
Men hele reisebudsjettet og alle fotografene og plassering på forsida
og alt som er av verdi som blir lagt inn i dette, blir lagt inn i
å styrke dette tvilsomme narrativet, da.
Og så spiller det opp i alt det som du ønsker deg som leser.
Det er litt sånn drama og spenning og konflikt og lykkelig slutt.
Såpeopera! Ja, det er det.
En sånn såpeoperastruktur på hele greia. Og så ville det kostet mye mer.
Både for leseren og for VG å fortelle en nyansert og helhetlig
og fyldestgjørende historie. At dette fortsatt er komplekst.
Kanskje denne lille tingen er bra inni alt dette, men det er fortsatt komplekst.
Men det er én ting jeg ikke skjønner her.
Hvis vi bare skulle sittet og snakket om overfladiske ting,
da hadde du og jeg vært lei etter episode tre av Sidelinja.
Det er jo et eller annet med det å gjøre ... Prøve å finne ...
Finne en balanse og finne nyanser og snakke om de og se på de som gjør at det er givende å drive med det.
Og hva er det som gjør at det ikke er givende å drive med den kompleksiteten
når du plutselig jobber i et stort medieselskap. Hvorfor forsvinner det?
Fordi hvis jeg skulle jobbet i en eller annen avis, så er det jo nettopp den bredden
som ville vært gjort interessant, og ikke det å male narrativer med lyser.
Rosa skyer og alt som er, når det passer meg.
Men hvis du blir målt på klikka dine,
hvor mange som klikker på artikkelen din, istedenfor kvaliteten på hjernene
til de som leser, så føles jo ting annerledes.
For hvis du skriver noe som du bruker mye tid, ressurser og intellektuell kapasitet
og litt mot på å putte ut der, og så blir det lest av halvparten så mange ...
Det er kanskje smartere folk som leser, men det er fortsatt halvparten av klikka.
Det er mulig jeg har helt andre måleenheter,
for jeg har mye større interesse av noe fram til smarte folk enn den dummeste typen.
Og det er litt vesentlig å ikke gjøre dette til en skurkehistorie.
For journalisten her har sannsynligvis ment å fortelle
en interessant og ålreit historie. Jeg skal gi leserne mine noe interessant,
og forsoningen med Abid og faren er superdupert, og sånn.
Raja har sikkert noe menneskelig behov i dette
for å ha kontakt med faren sin, og det er masse greier.
Og så har du det insentivet om å bygge merkevare, så du går ut i medieklovnrollen
uanfaen sett om du går på do, så er det bedre om det er en journalist der enn ikke.
Men det kan godt hende det ikke er noen dårlige intensjoner noe sted.
Men det er bare lett å glemme nyansene og ikke ha en tilstrekkelig samvittighet overfor leseren.
Må gi et helhetlig bilde av hva som faktisk skjer her.
Og så blir det en sånn systemisk moralsk kollaps.
Det er liksom ikke onde intensjoner, det er bare feil incentiver og feil struktur
og feil drivkrefter, og så har man ikke helt evnen til å se utenfor det systemet man er del av.
Men på den annen side, hvis du tar en ukes arbeidstur til et hvilket som helst land i verden, men spesielt hvis det er
er en helt annen kultur og du har vært i bryllup og i det hele tatt,
da kommer du til å fortelle kollegaene dine om det når du kommer på jobb, ikke sant?
Hvilken denne journalisten garantert også har. Det gjør at jeg begynner å lure på.
Er det et redaksjonelt valg å si at vi dekker dette, men ikke dette?
Ja, det er det jo åpenbart. Men jeg tror jo også at hvis ... Jeg vet ikke, men hvis jeg skulle spekulere ...
Hvis denne journalisten hadde sagt: Jeg har tenkt å skrive en nyansert artikkel,
om spenningen mellom et halvtvangsekteskap på den ene siden
og en forsoning mellom Abid og faren på den andre ...
Så tror jeg ikke redaktøren i VG hadde lagt seg på magen og blånekta, liksom.
Nei, eller om de hadde funnet ut at de skulle gjøre dette i to runder.
Ja, men sånt du kunne tenke deg mange varianter ... Jeg tror egentlig ikke man sitter
og snurrer i bandittbartene sine mens man sier: Nei, dette skal vi ikke fortelle folk om.
Fordi insentivstrukturen i VG er klikk og abonnenter og alt det der,
så dras du mot de historiene som du vet at funker, og så forteller du de historiene.
Men da begynner redaktørstyringen å ha ganske liten verdi.
Hvis du hele tiden snakker leserne dine etter munnen
og bare skal appellere til deres overfladiske følelsesliv ...
Det er bare én ting med det: Er det én ting som jeg tror ville gitt mye klikk på VG,
så er det Abid Raja i tvangsekteskap på forsiden.
Mange hadde klikket på, da.
Men da har du en annen del av incentivstrukturen, som selvfølgelig er at
da kommer sannsynligvis ikke Abid Raja til å snakke med den journalisten igjen.
Du mister tilgang hvis du er for kritisk.
Og så er det egentlig kanskje et sånt systemisk problem i mediene og i politikken.
Fordi politikerne er jo avhengig av oppmerksomhet, og det er en symbiose her, sånn. Men det betyr jo ...
Når denne teaterforestillingen, som er omtale av integrering og flerkultur i Norge,
har en tendens til å bare være solskinnshistorier, eller i hvert fall mer solskinn enn ...
Det er ikke en fullstendig dekning av værsituasjonen.
Det blir noen ting borte på veien. Og så er det jo meninga at filma skal være et filter.
Det er bare litt hvordan det filteret er stilt inn. Litt ensidig filter.
Er det jo for den som leser den type ting.
Én ting er som hun ene som vi snakket med i Fakkeltoget.
Hun sa at hvis noe som er skrevet, fremstår å bare rykke i følelseslivet ditt,
så blir du sannsynligvis manipulert.
Og det er helt sant her òg. Så når du får sånne Filgood-historier,
så er de skrevet med vilje. Og da må man legge på mer kritiske filtre.
Da kan man jo håpe på at det dukker opp en annen mediekultur,
kanskje andre medier er det som må til.
Men når det er Hege Storhaug som må ta saken og gjøre den offentlig,
for at det skal komme frem i det hele tatt, så har VG, enten det var med vilje eller ikke,
sviktet sitt oppdrag som journalistisk institusjon og sannhetsformidler.
Og det er ikke for første gang.
Jeg er jo ikke noe imot at statsstøtte forsvinner, men jeg var litt usikker på
om jeg kanskje tenker mer og mer at det ikke er de som skulle miste den først.
Nei, det kan du si. Og det er jo igjen en del av dette systemiske.
Man svømmer i sin egen andedam, og man ser det man ser i den andedammen man svømmer.
Og så ser HRS ut som noe som er utafor, og Dokument ser ut som det er utafor.
Og hvorfor skal de ha offentlige penger? Det virker som sløsing.
Og så fyller du opp ... Og det er jo helt utrolig. Dagbladet får pressestøtte.
Dagbladet får ikke pressestøtte lenger, de er bare momskompensasjonsbiten.
Ellers tror jeg ikke de får direkte tilskudd lenger, faktisk, av en eller annen snodig grunn.
Det kan være fordi de ligner mer på et av tidsskriftene til Pornohagen på 90-tallet.
Ja ja, men Dagsavisen og Klassekampen ... Det renner inn statsstøtte i alle retninger.
Og er jo litt sånn ... Nå er Klassekampen litt utafor det hovedstrømsnarrativet ofte.
Men de er jo med en veldig tydelig slagside og retning, da.
Og ser ikke så mye på andre siden som får til svarende støtte.
Men det er jo disse solskinnshistoriene, narrativene, teateret rundt ting...
Vi hadde jo Norges og Stortingets moralske samvittighet, partiet SV.
Det er altså ... Jeg ser folk gjenta det vi har sagt mange ganger.
SV er et tulleparti. At selv Rødt fremstår mye mer ryddig og ordentlig enn SV.
Det er bare masse lyd og skrammel, tomme bokser.
Natumet som SV kom med i budsjettforhandlingene,
med at de skal sitte og detaljstyre oljefondet ut av alt de ikke liker i Israel.
Jeg tenker at det er kjempelurt å la SV-ere sitte og styre aksjeportefeller,
for de er jo spesielt godt egnet til akkurat det.
Men det er dette moralposeringsteatret som ligger på toppen her hele tiden.
Vi skal være så gode og snille og greie, og så er det et underliggende narrativ.
At Israel er slemme, palestinerne er snille, og fra elv til sjø
skal det være frihet i Palestina.
Selv om implikasjonene av det er ganske nære andre verdenskrig.
Og så er det selvfølgelig sånn at dette var så urealistisk i utgangspunktet,
at det kunne ikke få gjennomslag.
Og det er jo all honnør til Stoltenberg og andre, som ser
at hvis vi går inn på dette sporet, så er det ikke noe ende på den veien.
Og da sitter du igjen med bare investeringer i havvind, som er lov å ha i oljefondet.
Og så har du mista alt, ikke sant.
Fordi hver eneste jævla bedrift med noe størrelse i verden,
har en eller annen forbindelse til Israel, hvis du insisterer.
Enten det er Microsoft eller Google eller et eller annet kvinneord, eller hva det måtte være.
Det er fint at ingenting kan faktasjekkes i SVs partiprogram med en AI.
Før de publiserer det!
De kan jo ikke bidra til Israels økonomi ved å gjøre det.
Men det er liksom teateraspektet i dette, da.
Det der å late som at oljefondets relativt passive investeringer
skulle gjøre noen forskjell på bakken for palestinere.
For det må jo være utkommet her sånn. Eller så er det bare selvskadende symbolpolitikk.
Umulig å se at det skulle ha noen effekt overhodet.
Man gikk altså ut av Caterpillar,
fordi Caterpillar via det amerikanske forsvaret hadde solgt noe bulldoseret til.
De har ikke solgt noe til israelske myndigheter.
De har solgt det til amerikansk forsvar, som da har solgt det videre!
Eller gitt det bort, eller hva det nå er. Men det er jo helt sprøtt.
Coca-Cola skulle boikottes, det må jo være fordi soldatene drikker cola, da.
Det er jo bare tull! Eller tapper Cola i Israel med et lokalt bryggeri,
og så har det bryggeriet betalt skatt til staten i Israel, og det har gått til IDF,
og så har de angret ... Det er ikke noe bånd i den bøtta, da.
Det er så intenst typisk for SV at du ikke ser rekkevidden av det skrotet du sier offentlig,
og så får det potensielle konsekvenser som ...
Skal vi bare ta tidslinja på det veldig fort?
I august så var SV ute med ultimatum, ikke sant?
Alle investeringer de utdanner hvor som helst i Israel, kan kobles til Israel.
Hva er det med det?! Og i september så gjentar de det.
Og så i oktober så begynner de å ... Kan hende vi kan forhandle litt om det?
Og i desember så var det full kapitulasjon, og bare sånn ...
Budsjettforliket ble helt uten noe sånt!
Og de prøvde til og med å putte noe penger inn der
for å betale synsforlatelse til noen islamistiske foreninger i Norge.
Og så ble til og med de pengene borte,
fordi de ikke deltok da de gikk ut av forhandlingsrommet.
Det sier litt om hvordan SV opererer, og det sier litt om hvor kort de tenker.
Det er ingen gjennomtenkt tanke bak det de driver med, noen gang.
Og så er det jo verdt å nevne at nestlederen i SV, Mariann Hussein, ble pottesur for denne kapitulasjonen.
Og da er det jo egentlig ... Hun er vel en representant for et sånn identitetspolitisk fløy av SV?
Og når du har sånne drivkrefter og pressgrupper internt, så er det jo vanskelig å sitte
ved et forhandlingsbord med nominelt rasjonelle partier, da.
Du har sympati med saken, hun skjønner at det ikke går opp, men så har hun hel fløye
som er helt, helt ko-ko. Og du har dette frieriet til innvandrergrupper, da, i valget,
ikke sant, hvor de forsøkte å rekruttere nye stemmer.
Og SV fikk jo sånn anbefaling fra noen muslimske organisasjoner
om at de var det beste partiet for muslimer,
fordi de er palestinaståstedene, og de var så tydelige og klare, og er moralske og høyverdige.
Man har jo sett på de tallene, og det er ingen tvil....
Det var et budskap som fungerte, for man kunne fordele det opp i bydeler i Oslo og se at ok,
jo mer innvandrertett, jo større del av muslimer det var i en bydel, jo mer stemmer fikk SV.
Og hadde de ikke fått alle de stemmene, så hadde de jo SV under sperrenes, da.
Så det gjorde et stort utslag, ikke sant.
Og så er det spørsmålet om de menneskene kommer til å stemme på SV noen gang igjen?
Det er vel ikke brått sikkert.
Velgere har kort hukommelse, da. Så er det vel noen fagre løfter neste gang også, og så blir det fint.
Men dette fikk jo altså så mye ... Det skapte så mye bølger internt i SV
at man ... altså ble krevd et sånt ekstraordinært landsmøte for å kaste ledelsen i SV.
Og ble det avvist av langt de fleste internt i SV. Men det er liksom, det er en sånn ...
Fremstår som det kommer til å være en evig konflikt mellom et forsøksvis styringsparti-SV,
litt sånn Kristin Halvorsen-tradisjonen, og et sånt protestaktivist-SV.
Som er fryktelig opptatt av identitetsmarkører
og radikalisme i utenrikspolitikken. Og lite blikk for konsekvenser av ting.
Radikalisme i utenrikspolitikk tror jeg kanskje er et av de dummeste stedene
å ta inn radikalisme i.
Jeg har aldri beskyldt SV for å være lure.
Der er det ett sted du virkelig bare må følge terrenget, så er det utenriks.
Heter du USA, så kan du begynne å gjøre endringer i terrenget.
Heter du Norge, så må du forholde deg litt til hvordan det terrenget faktisk ser ut.
Men det vi er inne på her, sånn, er jo sånn narrativbygging.
Vinkler den offentlige samtalen hvilken tekstur og form og retning har den?
Og i SVs tilfelle så var det vel et forsøk på å skape et narrativ som ikke lyktes.
Fordi, ja, Lacis Stoltenberg-fløyen, Arbeiderpartiet og Vedum og sånn er ikke med på sånt sprøyt.
Da lykkes de ikke, men årets ord: tech-oligark.
Det ... det har jeg lyst til å bli.
Da høres det ut som jeg har drevet med noe tec og blitt steinrik, og det kan jeg leve godt med.
Jeg vil bli tech-oligark, jeg klarer ikke å se noe negativt med det uttrykket, faktisk.
Men jeg tror det er meningen at det skal være det. Ja.
Men det skal liksom signalisere noe, da. Oligark er jo ikke bra.
Hvis vi snakker om russiske og ukrainske oligarker, så er jo dette
tvilsomme næringsdrivende som overtok svære statsbedrifter da Sovjetunionen falt.
Og altså tok fellesskapets eiendom, gjorde det privat og har blitt søkkrike på det.
Her føler jeg at hvis du er tech-oligark, så mangler du en del av disse stegene!
Fordi beskyldningen til den tradisjonelle oligarken er jo at
her har man bare tatt masse verdier fra fellesskapet
uten å skape noe verdi eller nytte for noen.
Det man omtaler som tech-oligarker, altså en Zuckerberg eller Musk eller Bezos,
eller Gates for den del, de har jo skapt vanvittige verdier.
Tenk deg en verden uten Google eller uten AI eller uten Facebook ...
Ja, og jeg kan se positive ting med en verden uten Microsoft eller Facebook.
Men poenget er at de har skapt noe som oppleves som verdi
for veldig, veldig mange mennesker, og så har de blitt rike på det.
Det er narrativbyggene i seg selv å omtale det som tech-oligarker.
Nå skjønner jeg at det er litt catchy ord,
og det er fint å ha noen begreper for å snakke om ting,
men det gir litt urimelige konnotasjoner.
Jeg føler at man har funnet et negativt ladet ord
og så klistret på et annet ord for å skape en negativ oppfattelse i andre enden.
Ok, folk liker ikke oligarker. Vi liker ikke tech-folk.
Hvis vi nå setter sammen tech og oligark til ett ord,
så har vi skapt en negativ forståelse av hva disse tech-selskapenes grunnleggere er.
Litt samme greia som når man prøver å kaste fascismebeskyldninger
etter alt til høyre for sentrum-arbeiderpartiet.
Det er en sånn ordlek man driver med for å prøve å skape negativ oppfattelse.
Ja, og så har vi en parallellsak, for det vi nå snakker om,
er jo en sånn veldig sånn myk makt-ting.
Så det å kåre årets ord er jo ikke en statsakt. Men det er fortsatt litt sånn myk makt.
Du får noen artikler på det, du får markert noe,
og du får etablert det i den offentlige samtalen.
Og i dette tilfellet et negativt ladet ord.
Nå er det jo veldig populært å hate Musk,
så da kan du liksom klistre det i panna på Musk:
"Han er tech-oligark." Og ikke faen har han bygd noe av verdi heller,
han har bare juksa seg til alt. Det er jo et sånt narrativ du får fra alle mulige.
Og så har du parallelt med det blitt litt kritikk av ...
Regjeringskvartalet, i hvert fall noen av byggene, i ferd med å bli ferdige.
Og da skal det jo være vakker kunst, og blant annet et stort kunstverk der, sånn.
Er det noe steinkunstverk på plassen utafor?
Lurer på hvordan dette ble så dyrt?
Ja, det er nå én ting. Men kunstneren bak er jo da sånn derre Hamas-entusiast.
Så man er litt i tvil om hva som er symbolikken, og hva er det som disse offentlige flatene,
som vi alle skal leve med, egentlig forsøker å gjøre?
Jeg prøvde å se på det bildet, jeg så ingen formidling av noe slag, for å være helt ærlig.
For meg så var det bare: Ja, ok, her er de lagt ut ... Det var en veldig slitsom måte å legge stein på!
Men det er klart, jeg har ingen stor kunstnerisk innsikt, så jeg skal ikke være til tolkekunst.
Nei da! Men vi har jo ved flere anledninger nevnt Lysglimt.
Han ville ikke blitt hyret inn som kunstner for et offentlig rom.
Fordi han har sagt ting og ment ting og gitt uttrykk for verdier og holdninger og sånn,
som ikke representerer det store fellesskap. Og det er jo egentlig helt naturlig.
Kunstneren bak dette bygulvet, jeg tror verket heter "Sebastia".
100 millioner kroner! Det er helt vanvittig.
Men Jomana Manna heter hun. Den 7. oktober 2023.
Hva sa du, kan du gjenta den datoen?
Helt uvesentlig. Kan ikke ha skjedd noe spesielt.
Men det var noen folk som fløy paralleider inn på en festival i Israel.
Og rev ned noen gjerder og tok livet av 1500 mennesker som ikke hadde gjort noe gærent.
Da poster denne kunstneren på Facebook: "Long live the creativity of resistance".
Å utsmykke et offentlig rom i Norge som vi alle skal ...
Ta med én ting. Hvis du hadde hatt den teksten helt for seg selv annen dag,
hadde ingen av oss tenkt noe mer over den.
Men hvis du legger ved bilder fra terrorangrepet i den teksten,
og legger den ut 7.10., da demonstrerer du veldig tydelig at du har noen ganske ...
Du har en forkvaklet dårlig moral. Ja, og i en normal offentlig samtale ...
Og ville dette vært en sterk utmeldelsessøknad?
Ja. Så ikke tilfellet i Norge.
Og det er faktisk helt vanvittig. Og det er noen blindsoner på venstresiden
som gjør at folk slipper unna med de mest vanvittige utsagn.
Slipper unna? Skal vi bare ta Støres svar på valget?
For det er en solid palestinsk signatur.
Ja, der må det være noe mer kontekst som jeg ikke helt ... Ja, ok.
Det kan hende at ... Men det er et eller annet med det.
Jeg kan jo ikke si at Støre ikke har virket ...
Har mer slagside enn hva han faktisk har uttalt utad, i Hamas-retning.
Fordi du skal ha i bakhodet at Støre og Utenriksdepartementet ba kongen om
Ikke sende kondolanser til Israel i forbindelse med dette.
Da begynner du å legge sammen alle disse små tingene.
Så begynner det å danne seg et bilde av en Arbeiderparti-regjering ...
Eller den gangen Arbeiderparti-Senterparti-regjering ...
Hvor de ikke fant dette angrepet like hårreisende og menneskefintlig som det du og jeg gjør.
Nei. Og ... det er noe med ... Altså, når du uttaler sånne ting som hun kunstneren her har sagt offentlig ...
Og det der er altså 1500 mennesker som blir drept uten lov og dom av terrorister.
Og du gir uttrykk for at dette er kreativt og bra.
Og så får du et oppdrag til 100 millioner med å utsmykke offentlige rom i Norge. Helt ko-ko.
Og det er noe med at disse tingene kommer i så liten grad frem
at du kan ha en offentlig samtale som sier at det er fint å ha en...
Palestinsk signatur på dette eller whatever.
Og så var vi på tek-oligark-ordet. Og så er det noen som har sjekket, ja.
Har det vært noe særlig i bruk? Nei.
Det er faktisk sånn at Språkrådet har sittet og mer eller mindre funnet på det ordet.
Det er brukt noen få ganger. Noen titalls ganger, var vel det som var funnet her.
Men det er jo ikke noe organisk nyår i det hele tatt.
Det er ikke noen representasjon av at samtalen og språket har utviklet seg.
Språkrådet konstruerer eller fant noe som de hadde lyst til å pumpe opp.
Ja, og vi er på de der myk makt-greiene her, sånn.
Men det former samtalen, det former hvordan folk tenker,
det former hvordan vi snakker om ting om en uke, om en måned og om et år.
Fordi at det som er akseptabelt å snakke om, eller vanlige ord å bruke,
er med og former virkeligheten.
Altså ...
Og språkråd er ett eksempel på det.
Veldig rart å ha et språkråd i det hele tatt.
Ja, og ikke sant, jeg er jo nerd nok til at jeg liker språkrådet.
Så jeg er jo innom språkrådet rett som det er
for å finne riktig definisjon på et ord, eller hvordan du bøyer et eller annet.
Siden jeg aldri har tenkt at det eksisterte. Språkradet.no!
Men så ser du det der, at du får dette myk makt-aspektet.
Ja ... Og så ser du ... Faen!
Og begrunnelsen deres er jo helt eksplisitt.
Musk og sånn har mye makt, og da trenger vi et ord som beskriver det.
Jeg vet ikke helt hva oppdraget til Språkrådet er, men det høres jo ut som
at årets nyord er noe som har poppet frem i språket organisk.
Men det er jo ikke det når de har sittet og ... Vi syns av politiske eller sosiale årsaker
at det hadde vært fint å ha et ord for dette. Og så finner man frem det.
Så har det den negative slagsiden, og så dytter man det ut i offentligheten.
Og så ser det litt plausibelt og tilforlatelig ut, og det høres jo ut som
et ord som kunne ha dukket opp, fordi det stemmer litt med samtalen og alt det der.
Men det har altså ikke gjort det. Vi bare antyder at det har gjort det.
Hvis Språkrådets oppgave er å finne nye ord for å beskrive ting,
så føler jeg at det var ikke der vi manglet den største biten, på en måte.
Jeg syns det er støtt og stadig at vi mangler et eller annet ord for å beskrive noe.
Når vi sitter her og prater om ting.
Men vi finner jo stadig på nye ord, vi.
Vi må finne på nye ord, men kanskje Språkrådet burde begynne å sende inn
sånne forslag til Språkrådet på ukentlig basis?
Ja, eller kanskje vi egentlig skal drite i Språkrådet?
Fordi organisk vinner alltid over syntetisk.
Det kan jo heller være en oppfordring til de som måtte finne på å lytte på dette:
Kan vi ikke sende det til oss på e-post, så skal vi prøve å få brukt det litt?
Fordi, la oss si, og det kan jo være en utfordring for denne gang ...
Her er det en sånn myk makt ... Litt sånn soft-autokrati ...
Du blir manipulert, men det er ikke helt lett å se og det er ikke helt lett å påtale,
fordi det er jo bare litt sånn språkråd. Det er litt sånn morsomt for nerder og alt sånn.
Men det er faktisk en maktutøvelse, og det er faktisk på offentlige midler.
Og det er faktisk med en autoritet som er litt ufortjent. Det burde hatt et ord.
Kan vi påpeke ... Det er en litt myk, men likevel en parallell
mellom Språkrådet og George Orwell.
Ja, ja. Det er det det er. Det er en newspeak-greie hvor man finner på og lager ord.
Og så har vel ikke Språkrådet mulighet for å fjerne ord, men ...
Det er for i tillegg å prøve å skape uttrykk for noe som de definerer.
Som de syns er viktig og som de syns får for lite oppmerksomhet.
Språk definerer så mye hvordan vi tenker og hva vi tenker.
Og bare for å gjenta det derre tech-oligark, slå sammen oligark og teknologi.
Det det ordet gjør, er å forsøke å lage en kobling
mellom korrupte russere for 30 år siden, som stjeler offentlig eiendom.
Fra et kollapsende Sovjetunion-imperium til folk vi ikke liker i dag,
men som har skapt masse verdi og bygd opp sine egne bedrifter.
Jeg har et bedre ord. Det er jo en oversettelse delvis fra USA: tech-brødre.
Men vi tar det på norsk, så da blir det tech-brødrene.
Det har i og for seg også negative konnotasjoner. Sånn broscience og ...
Det er ... Ja, hva kaller man det? Kompisvitenskap.
Det kommer litt an på. Har du aldri vært på en skikkelig bromance uten broners?
Nei, men det er en ... Jeg vet ikke om vi klarte å konkludere noe fornuftig her.
Legg deg inn i Språkrådet? Ja, det er greit. Men jeg mener, et eksempel, da.
Askefast. Det var et nyord et år. Og det ga jo mening.
Fordi det var vulkanutbrudd på Island, og folk ble sittende askefast med ...
Norwegian-fly alle mulige steder, og SAS alt som var. Ja, det er jo organisk.
Naving er organisk. For det blir et grep, for det er blitt så vanlig å gå på nav, og du naver.
Politisk aktivisme forkledd som lettsindig morovitenskap. Men det er altså falskt.
Så er det vel språkvitenskap, akkurat som alt annet som inneholder vitenskap. Veldig liten vitenskapelig.
Vi får bare etterlyse gode begreper til å beskrive disse fenomenene.
Håper at vi får noen av dem. Kanskje vi kunne få sidelinjas egen ordbok?
Det tror jeg vi må lage på et tidspunkt.
Vi sier at det var det for i dag. Vi gjør det. Hepp, hepp.
Regjeringen er ikke løsningen på problemet vårt. Regjeringen er problemet.
Kopier koden under for å bygge inn denne episoden med responsiv spiller:
@@@@@@@%#%@%%%@#=***+*%%@@@@@@@@@@=:.
*@@@@##**#@@#=*%%#@+..-+#**%%@@@@@@-
:#@@@@*-#.=*++=#*+*%%#+-. .+####@@@@@@#-
=@@@@@* =@----**##@@@@@@@@@#:*#@@@%#@@@@@%=
=@@@@%*#--++*##%#%%@@@@@@@@@%##%*@@@%*%@@@@@%:
+@@@@%--=--+**%###%%@@@@@@@@@@@%:=@#@#%%#*@@@@@:
.#@@@@#*. ..-**##@@%%%%@@@@@@@@%*=-#@+@%#%%%+@@@@@.
=@@@@@@*%:..:==*%%%%##@@@@@@@@@@#*%%-*#%@%#*@%*@@@@%
:#@@@@%#-:* .::-=*#%####@@@@@@@@@@@@+:%+@*@#@@+*@@@@%.
-@@@@@*+. :+ :.:-+===*%@@@@@@@@@@@@:=*@:%@#@@#*@@@@#.
.@@@@%.:. :. ...:-++*#%%%%@@@@@@@@@@+ =%#*=**@@@##@@@@%.
-@@@@% :=-:-* :--+#*#@@@@@@@@@@@@@@@@# -*==*=-=++##%@@@@*
*@@@@- -*+- .-+*+++%*++%@@%%@@@@@@@@+=.-*-*#+*%%=*%@@@@*
%@@@@: -+ :=+++#: .==::..-==+#@@@- -*-%*.=*+*@@@@@.
%@@@@. .:*= .. .#%%#**%@@= :*##+-:#%%@@@@-
#@@@@+ . :+- .. .=+###= :-===#@@@@@* .@+:%*.+*-@@@@%
.%@@@@* :-: .=: +@@@@@%: .:*+*#+#@@@+ =:.+@+**+*@@@@#
*@@@@+ =-- :: .:-=+ #@@@@@@#-:-%@@%*%@@%*+= =%++####@@@@=
.@@@@@= .= :===+**.=@@@@@@##%###%%#@@%#@%** +-..=%+%@@@@.
+@@@@@: - ::-=-: ##=@@%@@:.+**#@@@%@%@%+@*--.=#+%@@@@*
:@@@@%:.: ..:: .... .++= -##%@%@%#%#=*#%#-##+@@@@%.
%@@@@- . . *%#%@+.-###%@%*%%*:*+#:+#@@@@@-
*@@@@= . ..-%.+#+@@*++. +**+#%+*%++-*-@@@@@%-
.@@@@%.::- : .. -..= .- .=*+=%-:++=#%+-+@***-@@@@#
*@@@@-.-: :*: :. . .--. -=*%@*+#*=*%%+#@%%-@@@@#
@@@@% .. -=:.-:= :-. ==+*. :++=++=*-+*@%-##+=@@@@*
+@@@@=.= . .=--* ==*=%*%@%== :#%=++==**%#*+%@@@@:
-@@@@+ - -: .:+-: --.=+@@@*@%.+#%%+#+--.#%%%.#@@@@%
=@@@@* .... :..-:%##-:#* -#.+%#%%+-@@:+%==*=%@@@@%+.
%@@@@+ ...-. =- :+++=% :*= +::@==** *@==%#%@%+*%@@@@@%#*=:.
:+%@@@@* - .: .-#%=-%%*++..=*-#+ =*:.%@@@@%**%@@@@@@@@@#+-.
:+#@@@@@@@%: .. -: .:.. :*%%+==-*%**:= .=#@@@@@@@@%%@@%%@@@@@@@@+
:+%@@@@@@@*=: -- =*. -==. .-:*@***##+=*#-=@@@@@@@@@@@@@@@@@%##%@@@@@+
#@@@@@@#=-. .-*+. -*# .=+++=***=-.=@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@#
+@@@@#=: . .--:.: += ..*-:+.%-=*=@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@:
=@@@@%=.. .::+.. : .*: ++++-=%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%:
+@@@@@+. .* =. --:##* ::#.-@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@+
.%@@@@%- .=.*. -*++#+= =*@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%:
*@@@@@#=: -.+- .*%--+-=*@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@+
:*@@@@@@#=. :-=: :+=%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%+.
.+%@@@@@@#=: :++**##%@@@@@%%@@@@@@@@@@@@@@@@@@%+:
:*@@@@@@@%*+=-:: +#@@%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@#+:
:@@@@@@@@@@@#++===+**@#%%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@*-.