04.12.2025
00:00 / 21:11
E224
21 min
6
klar
Diskuterer fenomenet med folk som filmer ulykker i stedet for å hjelpe, med utgangspunkt i en hendelse på Oslo S og sjokkerte nødetater. Samtalen utforsker om skjermen fungerer som et beskyttende filter mot virkeligheten, og om overbeskyttelse i oppveksten har skapt en generasjon uten empati. Panelet trekker historiske linjer fra 50-tallets radioaktive leker til dagens "bomullsbarn", før episoden avsluttes med betraktninger rundt Amrit Kaurs revolusjonsromantikk kontra ansvarsbevisste unge ordførere i distriktene. Personer omtalt i episoden: Amrit Kaur , Danby Choi , B.F. Skinner politikk, kommentar, fakta, ulykker, filming, moral, etikk, sosiale medier, skjermbruk, tilskuereffekten, blålys, redningstjeneste, barneoppdragelse, generasjoner, Gen X, sikkerhet, atomkraft, empati, psykologi, revolusjon, Rød Ungdom, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, distriktsnorge, ordfører, samfunnskritikk, smarttelefon, virkelighetsoppfatning, ansvar, anstendighet (00:00) - Velkommen/intro (00:38) - Sjokkert innsatsleder og tilskuer-effekten (06:57) - Skjermen som beskyttelse mot virkeligheten (11:18) - Radioaktive leker og barn pakket inn i bomull (15:46) - Moralsk forfall, Amrit Kaur og unge ordførere (20:39) - Avslutning/outro
Ingen søkesegmenter er registrert for denne episoden ennå.
Regjeringen er ikke løsningen på problemet vårt. Regjeringen er problemet.
Folk som ikke har kjempebehov for å filme alt som skjer i livet.
Og folk som er veldig glad for at de ikke har blitt filma når de har gjort alt mer rart i livet.
Og Eidshagen og meg selv, Vegard Nøttnæs.
En innsatsleder i politiet uttrykker sjokk over at folk prioriterer å filme ulykker med mobilen for å dele på sosiale medier, fremfor å gi førstehjelp eller rydde vei for utrykningskjøretøy. Det er da en tilskuereffekt i dette, og kanskje kan det kobles til en eller annen ansvarsfraskrivelse som følger av en velferdsstat som passer på deg fra vugge til grav, og du har ikke noe ansvar selv.
Og du har ikke noe ansvar selv. Og så merket jeg meg jo at denne ...
Det var kanskje brannlederen fordi det var en ulykke på Oslo S.
Hvor et menneske ble påkjørt av T-banen. Og det var alvorlig.
Så står det en folkemengde som tar opp mobilene sine og filmer. Og denne brannlederen som øyenvitne fra ...
Den operative sida av dette. Observerer da at folk står og ler.
Og det er jo for middelaldrende menn som oss ...
Og jeg kan snakke for denne middelaldrende mannen. Det er helt sjokkerende.
Jeg har lyst til å stille et spørsmål: Hva skal du med den videoen?
Jeg kan både ikke skjønne motivasjonen heller.
Husker du den "Ut i vår hage"-sketsjen med tyskerlystene?
Nei, dessverre.
Hvor de tre gutta er ute. De har en egen forening for skuelystne.
De følger med på politiradio og oppsøker ulykkesstedet for å se på.
Så blir de veldig viktige på det. De sier i intervju og sånn:
Det er veldig viktig at folk trekker unna. Sånn at de som jobber med saken,
og de skuelystne, kan komme frem og få med seg det som er viktig.
Og jeg får ikke sove hvis jeg ikke får sett på ulykken, liksom.
Det var faktisk ganske morsomt. Ja, forut for sin tid, kanskje.
Et eller annet med det.
Det er 20-25 år siden de laget dette, og så kommer du til i dag og får dette ...
Det er et eller annet moralsk forfall eller manglende sosiale antenner eller ...
Jeg så et sted som koblet dette til folk ...
Det er så mye skjermtid at folk glemmer hvordan de skal oppføre seg med vanlige folk?
Et eller annet med det. Jeg har litt andre teorier på dette, fordi jeg har hatt masse førstehjelp- og skadestedsledelse.
På et tidspunkt endte jeg opp med jeg tror det var 70 timer i løpet av bare noen måneder.
Det var samme kursholdere, og det betyr at de skjønner at de har lært HLR godt nok.
Så nå kan vi kanskje gå litt videre.
En av de tingene som er veldig typisk når man kommer til et ulykkessted,
er at du har veldig mange passive mennesker. Folk står og ser på.
Skal du ha de til å gjøre noe, så nytter det ikke å si ...
... hvis det står tre stykker og ser på, og du er den fjerde som gjør noe,
og du roper opp og sier: Kan noen ringe ambulansen, eller kan noen sette ut en varseltrekant,
eller hva som helst, så vil alle tre stå rolig.
De vil ikke gjøre noen ting! Så du må si: "Du med den grønne capsen og felleskjøperdressen",
eller "du med den ...", altså, du må identifisere de, og så må du beordre enkeltvis, fordi når folk i sånne situasjoner,
tiltales som grupper, så står de og venter på at andre skal gjøre noe,
for de føler ikke selv at de er tilstrekkelige.
Selv om oppgaven de skal gjøre, er kjempeenkel og noe du kan få en toåring til å gjøre,
så blir folk passive. Alle disse passive menneskene vet ikke hvordan de skal forholde seg,
men nå har de fått et kamera, og da har de noe å ha i hånda og fikle med,
da gjør de noe som de er trygge på, det er å filme. For det gjør de hele tiden.
To ting slår meg, ikke bare i denne typen situasjoner,
men jeg tror det er mange situasjoner som er slik at hvis én tar opp i kameraet
og begynner å filme, så følger gjerne folk rundt med å gjøre akkurat det samme.
En form for tillatelse til å ta frem kameraet?
Ja, fair of missing out. Mange føler at hvis du ikke har filmet det,
da har det aldri skjedd. Ja, det er den ene siden av det.
Og så er det noe dramatisk og spennende og voldsomt, og det rammer ikke meg, men gud hjelpe, så kanskje.
Det er morsomt å dele på sosiale medier,
eller kanskje jeg kan gjøre meg interessant på å ha en interessant video.
Det var der du skjønte, liksom? Ja, jeg var der. Så du den ulykka, eller?
Statsvegvesenet hadde faktisk en reklame ut om dette, en infotainment-sak,
som de la ut i sosiale medier, den gikk en stund, og den satte fokuset ganske bra på det.
For historien var jo at det kommer tre gutter, og så er det en ulykke.
Brannvesen og i det hele tatt, og du skjønner at han som er uforulykket,
han er død, så de dekker han til.
Så står disse tre kompisene og flirer og ler og filmer seg selv med selfiemodus med han bak,
og så sender de det til kompisen for å fortelle at "kult, vi har møtt på en ulykke".
Og når de sender, så hører du det begynner å dure i telefonen til han som ligger under rakenet,
for da er det kompisen.
Og jeg syns så strengt tatt at den reklamen de lagde, var ganske bra.
Virkningsfullt og veldig passende for den situasjonen på Oslo S.
Jeg mistenker jo at disse menneskene hadde hatt en litt annen tilnærming til det
hvis de sendte det av gårde og fant ut at jeg sendte det til han som lå der.
Men denne passiviteten, den føler jeg blir ...
Jeg tenker at for 50 år siden så bare folk mindre passive enn det de er i dag.
Mindre passive og mer passende. Det var noen regler for folkeskikk og noen sosiale regler.
Som han brannlederen på stedet der som sa ...
Det er litt rart å si, for det er så banalt og så rett fram, og det burde være selvsagt ...
Men det er han fyren vi bærer ut her, som befinner seg i sitt livs krise.
Og så står folk rundt og ler! Hva er det for noe? Er dere gærne, liksom?
Ja. Ja, men hva faen er det som får deg til å gå dit?
Det skjermaspektet, det er et symptom på at vi forsvinner ut av våre egne liv
og blir litt sånn tilskuere ... Blir litt abstrahert ut og fjernet fra det virkelige liv.
Og alt er ... Er det ikke på skjerm, så har det ikke skjedd, liksom.
Det er veldig mange som sier at journalister har beskyttet seg med kamera
og måttet se det de ellers måtte se direkte.
Jeg tror den skjermen blir et slags filter, en beskyttelse de har mot seg for seg selv.
I stedet for å være opptatt av det som skjer, er man opptatt av telefonen sin,
selv om den filmer det som skjer. Så jeg tror det ligger en del der.
At folk bruker telefonen og den skjermen og det kameraet fordi det er en trygghetsgreie.
Mer eller mindre. Jeg tror det er et eller annet der.
Folk er ikke komfortable med å være til stede i det som skjer.
Det som skjer jo deg selv når du vifter med den telefonen mellom deg.
Ja, jeg må innrømme at jeg er nok mer på den derre ...
At det er noen grenser som er viska ut. Anstendighetsgrenser. At du, du ...
Alt som skjer på skjerm, er ikke virkelig. Og så har du en sånn ...
Det er ikke noe virkelig der ute. Og disse grensene er ikke der.
Og de er i hvert fall ikke der for meg. Og så kan man bare ta seg til rette inn i denne krisen.
Eller inn i en offentlig situasjon der du kunne hatt et ansvar, for å gå foran med et godt eksempel.
Begge deler er sant, for jeg tenker at det ene er konsekvens av det andre, på en måte.
Hvor mye rart har ikke vi sett på video på en eller annen skjerm fra forskjellige deler av verden?
Det er ikke så lenge siden vi nærmest live fikk se en fyr bli skutt i USA, ikke sant?
Du ser det live før nyhetene av rektor trykker første bokstaven i artikkelen, så har du allerede sett videoene.
Nå tenker du på Kirk, ikke sant.
Beskyttelsen vi har mot å se dette, er at vi ser det på en skjerm.
Det kommer nærmere oss fordi vi er langt unna, men effekten er stikk motsatt.
Når de er til stede, tar de opp skjermen, for det er den beskyttelsen.
Når du i tillegg mangler anstendighet, så gjør du det.
Eller disse menneskene gjør det. Vi ville kanskje gjort litt andre ting.
Det kan være verdt å repetere det som alle egentlig vet.
Kommer du til et ulykkessted, så gjør det du kan.
Hvis det er nok folk som gjør det de kan,
så er det bedre å pelle seg vekk for å la den som gjør jobben, gjøre akkurat det.
Svaret er kjempeenkelt. Det er bedre å gjøre noe og feile enn å ikke gjøre noen ting,
for det går alltid galt.
Jeg kan stå på min teori om moralsk forfall.
I den Kirk-saken så kjenner vi jo alle hva vi har snakket om,
den kaur-videoen som da ler av et bestialsk drap på direkten.
Og at det derre sosiale antenner og grenser og anstendighet er helt forsvunnet.
Og at det bare er et element av det som ... Det føles litt parallelt til den Oslo S-saken.
Dette enkeltmennesket betyr ingenting, det er mine følelser.
Min "my excitement", og hvorvidt jeg syns det er underholdende eller ikke.
Det blir en sånn forflatning av samfunnet, av hvordan vi interagerer med hverandre.
Hadde jeg vært KrF-er, så hadde jeg vel begynt å snakke om noe menneskeverd her.
Nesten så det føles passende.
Når verden begynner å gå galt av sted, når vi begynner å vurdere KrF ...
Jeg har ikke troen på at det er våre lyttere som står med kamera og filmer,
men si gjerne "skjerpings" til de dere ser gjør det ved en senere anledning.
Sjansene for at en av dere får den anledningen, er store.
Og så er det dette med samfunnet som, hva skal vi si, abstraherer bort ansvaret for eget liv.
Så det var ... Alle har jo sikkert hørt om det, på 50-tallet var det sånne radioaktive leker.
Ja ja, det husker jeg jo. Skumle greier. Jeg har bare hørt om det.
Jeg er ikke så gammel at jeg var til stede.
Du var selvlysende og kunne være den lille atomkjemiker. Du kunne gjøre mye artig med det.
Og det var jo objektivt farlig. Men samtidig så kan man jo si at det var noe sjarmerende med
at man ikke var så fordømt opptatt av at det skulle være støtputer på absolutt alt en unge fikk tak på.
Akkurat det tilfellet med å gi barn uran, så er det klart at det er litt sånn at ...
Etter rett respekt, så var det kanskje ikke en så kjempegod idé, selv om ...
Der kan vi ha en diskusjon!
Selv om det var nok gode pedagogiske hensikter som lå til grunn.
Ja da. Og man visste ikke bedre.
Men jeg tror jo vi opplever at det å se en lekeplass eller en barnehage i dag,
er litt annerledes enn da vi vokste opp, og det er jo ikke så jævlig lenge siden?
Men det var ikke noen gummimatter under huska mi, da?
Vi er med i generasjonen som kom dere ut, og så fikk vi finne vann i en hageslange
hvis vi var tørste i løpet av dagen, og så fikk vi lov til å komme inn igjen når det ble mørkt!
Jeg har sett mye video om akkurat det, faktisk. Hvordan var egentlig tiden som barn
på 80-tallet? Det er jo litt det. Vi måtte ut, vi hadde ikke noe nettbrett. Vi var ute.
Det hjalp ikke å beskytte oss i barnehagen.
Inkludere 70-tallet for å få med Arne.
Det kan godt hende at da ... Ja, jeg husker ikke helt når den generasjonen går ut.
Typisk født før 1980, så er vel gjerne GenX. Så det er liksom i halvenden, da.
Arne er litt mer sånn midt i, kan det stemme?
Han er egentlig en av de som bare jaget oss ut døra og sa at dere får ikke lov til å komme inn.
Han var storebroren som hadde de spennende lekene som vi ikke fikk være med på.
Dessverre fortsatt ikke uran ...? Nei, men han var nok til det, liksom.
Nei, men ja. Bomull og risikofjerning i alle ledd i livet, fra vugge til grav.
Er det noe av det som bidrar til denne fremmedgjøringen til det virkelige liv?
At du ... jeg har ikke noe ansvar for dette livet, jeg går rundt og ser ut fra.
Vil du ha det faglige svaret?
En psykolog jeg hørte på for noen år siden forklarte
at barn utvikler empati ved å oppleve å skade seg, slå seg, få vondt osv.
Når man beskytter dem fra alle mulige sånne ting når de er veldig små,
sånn at de aldri skader seg eller slår seg, så utvikler de heller ikke de empatiske evnene.
Det kan jo stemme godt overens, at ved å pakke de inn i bomull, så har de ikke empati nok
med det kameraet når de ser en ulykke i etterkant.
Make sense. Ja, hvis du aldri har opplevd å få det vondt,
så er det vanskelig å sette seg inn i at noen andre har vondt.
Det er nettopp det. Dette er visst noe som starter veldig tidlig, så det å la barna dette ned
og slå seg litt og kanskje brekke en arm, er ...
Altså, det er ikke bra å brekke en arm, men det har noe å si for hvordan du blir som menneske senere.
Ja, jeg husker at det var en psykologisk ... Akademisk psykolog.
Skinner, som var mer radikalbehavet-jurist.
Han hadde en teori om at ... Han ga ut noen bøker som var litt mer politiske.
Han ville lage et samfunn som var veldig polstret, hvor folk ikke skulle få traumer.
At alle skulle være ivaretatt. Jeg har en mistanke om at det der ...
Går å spise når bjella ringer? Det er godt litt av motene, så heldigvis.
En juling må jo bli at vi slutter å være så snille med å beskytte barna
og begynner å slå dem isteden. Mer juling enn mat.
Ja. Men det finnes jo flere typer moralsk forfall.
Amrit Kaur. Ja, vi var inne på henne. Faller stadig nedover i enda dypere ...
Eller jeg vet ikke om hun har falt dypere, eller om hun bare har klargjort hvor dypt hun har falt.
Hun vil ikke vinne frem via parlamentarisme, altså via demokratiet.
Hun er revolusjonær! Kommunist på ordentlig, liksom.
Ja, ekte kommunist. Jeg syns det er veldig rart å være en type 160 høy,
veier 42 kg, inklusiv iPhone, og tenke at jeg ønsker et voldelig opprør.
Det er en match du taper, liksom.
Det er også litt der, det å ønske seg et voldelig opprør.
Siden vi var inne på det her med hvordan folk reagerer på ulykker og sånn ...
Det er jo en rar ting å ønske seg også, det.
Ja. Snakk om å ikke være til stede i eget liv eller i den verden man lever i.
Historien viser jo at sånn skal du ta på alvor når folk snakker om voldsromantikk og sånn.
Det er en grunn til at hennes forgjengere ble overvåka ulovlig kontinuerlig.
Når de forsøkte å latterliggjøre meg for at jeg ikke ville bidra til å betale lønn
til Amrit, så føler jeg at de skylder å svare ut dette, faktisk.
Og så kjenner jeg jo at jeg har en viss sympati for 22 år og tjukke huer, liksom.
Det er jo grenser for hvor tjukke huer!
Og så slår det meg, jeg nevnte vel at det var en Dagsnytt 18-sending eller Debatten ...
Og så hadde de dratt inn ordføreren i en eller annen Surnadal eller en industri i bygd
som skulle uttale seg om ... jeg vet ikke om det var kjernekraft eller hva for noe.
Ordføreren er 22 år. Ja, stemmer det.
Men vi som er veldig liberalistisk handlagt, vi skjønner jo at det er individuelle forskjeller der ute og går.
Ja, og til de grader, fordi jeg liksom tenker ... Ordfører på 22, må du se trynet på om det er et barn
som sitter her, og han er ordfører i bygda.
Hva er det dere holder på med? Og så er jo Arbeiderpartiet ordfører i bygda.
Hadde det nå enda vært et sånn ikke-statsbærende parti ...
Men han har gått gradene i Arbeiderpartiet og endte opp med å bli ordfører i bygda si.
Og så begynner han å snakke, og så er det litt talking points og proft.
Og så får han noen spørsmål, og så svarer han jo på beina. Modent og fornuftig og reflektert.
Og alt er i orden.
Og ikke hørt hvor gammel han var. Så du tenkte at dette var en Arbeiderparti-ordfører på 52,
som alle de andre? Ja.
Det var mine fordommer som møtte seg selv litt i døra.
Samtidig så har jeg en eller annen mild vilje til å være sympatisk innstilt overfor Kaur,
fordi hun jo bare er 22 år. Hun er jo et barn.
Ja, altså, hun ... Jeg tror hun forblir et barn, og det spiller ingen rolle om hun er 22 eller 32.
Eller 52. Jeg tror ikke hun kommer lenger. Beklager. Der tror jeg det er stygt å si det.
Men andre issues som gjør at hun burde aldri fått noen rolle i det offentlige.
Nei, eller i subjekt ... Men ok, vurderingsevnen til Danby.
For den er ikke helt 100 hele tiden.
Nei, de syns vel det var litt artig, det.
Men da er jo spørsmålet om hun Amrit er et resultat av denne ansvarspulveriseringen
som ligger i det vuggete gravstaten. Og det er liksom ... Jeg har aldri hatt ansvar for noe.
Jeg har aldri måttet ta ansvar for noe. Alt er en lek og på skjerm ...
Og fins ikke i virkeligheten. Og jeg kan mene hva jeg vil,
og jo drøyere det jeg sier, jo flere klikk får jeg.
Så jeg er blitt reinforca til å le av Kirk-drapet
eller å filme fyren som er påkjørt av T-banen.
Og at det bare er et resultat av et sånt konglomerat av uheldige omstendigheter.
Det har åpenbart ikke påvirket denne ordføreren oppe i bygda like mye som ...
Nei, du vet ... Det kan hende at det er et utslag av sunt bonde, vet du.
Er du vokst opp på bygda, så har du vært med fra barnsben av.
Da har du ikke levd i en sånn tøyseverden som man kan mistenke ...
Kaffe, latterdrikkende, liberale elite i urbane byrom?
Litt sånn senterpartist ... Senterpartiet har en rolle, sier du?
Ja, helt klart. Egentlig.
Skal vi si at det var det? Kanskje det var det.
God dag, folkens. Ha det.
Takk for at du hører på Sidelinja podkast. Vi vil gjerne noe bredere ut,
så hvis du snakker om oss, deler oss eller anbefaler oss i podkast-appen din,
så er det høyt verdsatt.
Hvis du heller vil snakke med oss i form av ris eller ros, kritikk, forslag, spørsmål
finner du all kontaktinfo på sidelinja.transistor.fm.
Kopier koden under for å bygge inn denne episoden med responsiv spiller:
@@@@@@@%#%@%%%@#=***+*%%@@@@@@@@@@=:.
*@@@@##**#@@#=*%%#@+..-+#**%%@@@@@@-
:#@@@@*-#.=*++=#*+*%%#+-. .+####@@@@@@#-
=@@@@@* =@----**##@@@@@@@@@#:*#@@@%#@@@@@%=
=@@@@%*#--++*##%#%%@@@@@@@@@%##%*@@@%*%@@@@@%:
+@@@@%--=--+**%###%%@@@@@@@@@@@%:=@#@#%%#*@@@@@:
.#@@@@#*. ..-**##@@%%%%@@@@@@@@%*=-#@+@%#%%%+@@@@@.
=@@@@@@*%:..:==*%%%%##@@@@@@@@@@#*%%-*#%@%#*@%*@@@@%
:#@@@@%#-:* .::-=*#%####@@@@@@@@@@@@+:%+@*@#@@+*@@@@%.
-@@@@@*+. :+ :.:-+===*%@@@@@@@@@@@@:=*@:%@#@@#*@@@@#.
.@@@@%.:. :. ...:-++*#%%%%@@@@@@@@@@+ =%#*=**@@@##@@@@%.
-@@@@% :=-:-* :--+#*#@@@@@@@@@@@@@@@@# -*==*=-=++##%@@@@*
*@@@@- -*+- .-+*+++%*++%@@%%@@@@@@@@+=.-*-*#+*%%=*%@@@@*
%@@@@: -+ :=+++#: .==::..-==+#@@@- -*-%*.=*+*@@@@@.
%@@@@. .:*= .. .#%%#**%@@= :*##+-:#%%@@@@-
#@@@@+ . :+- .. .=+###= :-===#@@@@@* .@+:%*.+*-@@@@%
.%@@@@* :-: .=: +@@@@@%: .:*+*#+#@@@+ =:.+@+**+*@@@@#
*@@@@+ =-- :: .:-=+ #@@@@@@#-:-%@@%*%@@%*+= =%++####@@@@=
.@@@@@= .= :===+**.=@@@@@@##%###%%#@@%#@%** +-..=%+%@@@@.
+@@@@@: - ::-=-: ##=@@%@@:.+**#@@@%@%@%+@*--.=#+%@@@@*
:@@@@%:.: ..:: .... .++= -##%@%@%#%#=*#%#-##+@@@@%.
%@@@@- . . *%#%@+.-###%@%*%%*:*+#:+#@@@@@-
*@@@@= . ..-%.+#+@@*++. +**+#%+*%++-*-@@@@@%-
.@@@@%.::- : .. -..= .- .=*+=%-:++=#%+-+@***-@@@@#
*@@@@-.-: :*: :. . .--. -=*%@*+#*=*%%+#@%%-@@@@#
@@@@% .. -=:.-:= :-. ==+*. :++=++=*-+*@%-##+=@@@@*
+@@@@=.= . .=--* ==*=%*%@%== :#%=++==**%#*+%@@@@:
-@@@@+ - -: .:+-: --.=+@@@*@%.+#%%+#+--.#%%%.#@@@@%
=@@@@* .... :..-:%##-:#* -#.+%#%%+-@@:+%==*=%@@@@%+.
%@@@@+ ...-. =- :+++=% :*= +::@==** *@==%#%@%+*%@@@@@%#*=:.
:+%@@@@* - .: .-#%=-%%*++..=*-#+ =*:.%@@@@%**%@@@@@@@@@#+-.
:+#@@@@@@@%: .. -: .:.. :*%%+==-*%**:= .=#@@@@@@@@%%@@%%@@@@@@@@+
:+%@@@@@@@*=: -- =*. -==. .-:*@***##+=*#-=@@@@@@@@@@@@@@@@@%##%@@@@@+
#@@@@@@#=-. .-*+. -*# .=+++=***=-.=@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@#
+@@@@#=: . .--:.: += ..*-:+.%-=*=@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@:
=@@@@%=.. .::+.. : .*: ++++-=%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%:
+@@@@@+. .* =. --:##* ::#.-@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@+
.%@@@@%- .=.*. -*++#+= =*@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%:
*@@@@@#=: -.+- .*%--+-=*@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@+
:*@@@@@@#=. :-=: :+=%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%+.
.+%@@@@@@#=: :++**##%@@@@@%%@@@@@@@@@@@@@@@@@@%+:
:*@@@@@@@%*+=-:: +#@@%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@#+:
:@@@@@@@@@@@#++===+**@#%%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@*-.