20.09.2025
00:00 / 1:22:50
E174
1 t 22 min
12
klar
En analyse av etterdønningene etter attentatet mot Charlie Kirk. Diskusjonen tar for seg de sjokkerende reaksjonene i USA og Norge, og hvordan mediene har fremstilt Kirk som en ekstremist. Samtalen berører demoniseringen av politiske motstandere, hykleriet i ytringsfrihetsdebatten i lys av Jimmy Kimmel-saken, og de langsiktige konsekvensene for politisk polarisering og tillit til institusjoner. Hva betyr dette for den politiske fremtiden, og hvor går USA herfra? Personer omtalt i episoden: Charlie Kirk, Anders Behring Breivik, Konstantin Kisin, Joe Biden, Hillary Clinton, Bill Maher, Charlie Sheen, Imre Marstrander, Nils August Andresen, Magnus Marsdal, Gaute Børstad Skjervø, Dan Børge Akerø, Ine Hårseth, Donald Trump, Martin Luther King Jr., J.D. Vance, Milton Friedman, Nancy Pelosi, Alexandria Ocasio-Cortez, Jimmy Kimmel, Stephen Colbert, Barack Obama, George W. Bush, Bill Clinton, Matt Walsh, Candace Owens, Tucker Carlson, George Soros, Elon Musk, Rand Paul, Thomas Massie politikk, kommentar, fakta, Charlie Kirk, USA, attentat, politisk vold, polarisering, mediekritikk, ytringsfrihet, kanselleringskultur, republikanere, demokrater, konservatisme, venstresiden, dehumanisering, narrativ, desinformasjon, hykleri, Donald Trump, J.D. Vance, Turning Point USA, Jimmy Kimmel, FCC, Antifa, fascisme, autoritær, libertarianisme, Republicans Abroad, Covington Kids, kulturkrig, tillit, samfunnsdebatt, sensur, konformitet, Bill Maher, Konstantin Kisin (00:00) - Velkommen/intro (01:44) - Hvem var Charlie Kirk? (10:24) - Feiringen av et drap (15:34) - Medienes hatobjekter og tegneseriefigurer (22:29) - Amerikansk polarisering og norsk konformitet (30:34) - Å problematisere offeret (50:22) - Prinsippløs kamp om ytringsfriheten (01:00:36) - Veien videre: Borgerkrig eller myk separasjon? (01:22:13) - Avslutning/outro
Ingen søkesegmenter er registrert for denne episoden ennå.
Velkommen til Sidelinja, podkasten for politisk hjemløse.
Og for de som ikke får nok kulturkrig.
Regjeringen er ikke løsningen på problemet vårt. Regjeringen er problemet.
Publicans of broad Norge og meg selv, Vegard Nøttnæs.
Velkommen tilbake, Austin. Takk.
Vi kjører jo samme greia som vi gjorde sist. Du er mest komfortabel på engelsk.
Og vi kjører norsk fordi vi er litt skrotete på engelsk, i hvert fall når vi skal være presise.
Jeg snakker norsk daglig og er flink, men når det gjelder politiske temaer,
føler jeg at jeg kan kommunisere mer tydelig og effektivt når jeg snakker mitt eget språk.
Poenget er å få sagt det man ønsker å si.
Det er få som hører på dette, som ikke kan begge språk.
Da får vi være språkforvirra, og så kommer vi sikkert til å glemme oss.
Det fins til og med gamle folk over 80 som har lært seg engelsk, har jeg funnet ut.
Det er ikke mange av dem, men de fins.
Jeg hadde en mor, hun skulle til USA på midten av 80-tallet.
Hun er født i 42, og da var det halvt år før hun begynte å kjøpe selvstudium engelsk.
Med kassetter og sånn. Og satt og spilte og lærte seg engelsk før hun skulle på ferie.
Da kunne hun si: "I am a boy".
Fikk bestilt seg mat, og det tror jeg var bra.
Bakteppet for å snakke med deg er jo selvfølgelig det litt mørke som skjedde i USA her.
Drapet på Charlie Kirk. Og det er jo interessant ... Kjente du ham? Eller kjente til ham?
Jeg har minst ti år. Jeg har ingen personlig tilknytning til ham.
Men jeg har sett hans progresjon i karrieren og organisasjonen han bygde,
i ganske lang tid. De første fem årene tenkte jeg ikke så mye på ham.
Jeg tror ikke jeg var hans målbevisste publikum.
Men som med mange i hans profesjon, delte jeg mange av hans verdier.
I begynnelsen var jeg glad for at han gjorde det han gjorde.
Han førte til mye positiv utvikling rundt kollegial debatt på universitetscampusene.
Og så, da han ble eldre, og da jeg ble eldre, han var jo fem år yngre enn meg ...
De siste fem årene fulgte jeg virkelig etter ham.
Jeg fulgte en av debattene hans på telefonen da nyhetene brøt seg over toppen.
Så her ser jeg på en debatt som trolig skjedde for et år siden,
eller et halvt år siden, eller hva det nå er.
Og mens jeg ser ham, ser jeg lyden av telefonen gå gjennom røret. Det var ganske surrealt.
Altså litt absurd å følge med på, for det er liksom et menneske er skutt.
Og det ser alvorlig ut. Og så begynner man å vitse med det, liksom.
Det som har slått meg, og det som hadde vært interessant å høre fra deg,
har jo blitt bokstavelig talt svartmålt i Norge, altså som en ekstremist
eller en eller annen langt ute på fløyen.
Ja. Som er helt vanvittig. Men som deg, så har jeg ikke fulgt ham tett,
men jeg har sett ham i mange år. Fått opp noen klipp og sett i en og annen debatt.
Og min subjektive opplevelse av det er at han har fylt en konstruktiv rolle.
Kan godt hende at han hadde enkeltståsteder som var ekstreme eller utenfor eller hva du vil.
Men det er liksom helt åpenbart for meg at han verken er rasistisk eller sexistisk eller noe annet.
Han har litt konservative synspunkt på en del ting. En konstruktiv debattant.
Han tar debatten åpent, han møter folk i øyehøyde, som det er blitt vanlig å si.
Og jeg er litt opptatt av å få frem den funksjonen han har spilt i kulturen og i deres bevegelse,
altså republikanere i USA.
Ansvarlig for å utvikle den argumenterende mest vellykkede ungdomsgrasrøttsbevegelsen
i landets historie. Ingenting i fortiden nærmer seg det han klarte å oppnå.
Og så langt hans posisjon går, og dette tror jeg er en slags litmus-test i Norge ...
For de fleste av dem som diskuterte Charlie Kirk, dagen etter og inntil nå ...
Jeg hørte om Charlie Kirk før han ble attrept.
Eller kanskje jeg hørte om ham i forbifarten, men hadde ingen anelse om hvem han var.
Så det var som å ta eksamen i universitetet noen timer før man måtte ta den,
og så vise seg som ekspert på saken.
Jeg tror litmus-testen for det er hvordan han har blitt rammet i det norske medielandskapet.
Faktum er at hvis du hadde noen forståelse for republikanere i USA, eller bare konservativer generelt,
Kirk var faktisk en ganske moderat republikaner.
En ganske moderat konservativ, i den forstand at hans verdier
ville ha blitt delt som en standardutgave av hva konservative republikanske verdier er.
Selvfølgelig med tanke på tilkning til kirken og Gud, kristendommen, men også rundt familieverdier.
Og virkelig bare den standarde bakgrunnen for hva det er å være republikaner.
Han var rasistisk. Han kunne si i mange taler og samtaler
at han åpenbart sa at han ikke trodde på rasen.
Han mente rasen var en sosial konstruksjon i måten vi behandler den på i dag.
Det er mange offentlige tilfeller hvor han ble konfrontert av noen i LGBT-miljøet.
Han ønsket å diskutere dem med åpne armer,
eller mot bevegelsen selv.
Han hadde en åpen dør-politikk for alle som ville kjempe for tradisjonelle konservative verdier,
og han hadde en åpen dør-politikk for de som ville diskutere disse temaene.
Ganske sånn betydelig omsorg. Han la et par lag med vatt rundt
for å behandle deg ordentlig og høre deg ut og hele den greia der.
For meg ... De bruker det der sitatet om svarte piloter og sånn,
og det har vi forklart før. Men river det ut av sin kontekst,
og så etterlater de et inntrykk av at han var rasistisk. Som er nøyaktig 180 grader motsatt.
Vi kan utdype det sitatet om de svarte pilotene.
Og han var ute etter Kantanji Jackson, høyesterettsdommer.
Poenget han lagde der, var ikke hans inntrykk av dem som rase,
det var prinsippet om at hvem som helst, selv en annen svart person i den situasjonen,
hvor du vet at strukturen er der til å tjene, basert på hudfarge,
da må du instinktivt lure på om den personen er kvalifisert til å være der,
eller om det er noen andre som er mer passende. Det er ikke et rasistisk poeng å lage.
Det er en naturlig respons på systemene han snakket om,
systemene som ble implementert, som ga preferensialbehandling basert på rase.
Han forsvarte fjerning av slike politikker,
for han syntes det var bedre at folk ble behandlet basert på egenkarakterer,
i stedet for umutelige karakteristikker som ingen kan forandre.
Man ser jo i disse viralklippene fra Kirk, og det er jo gjerne et lite uttrekk av debatter med ulike,
Men du ser jo de som kommer inn med dette synspunktet for DEI eller kvotering,
ofte ikke skjønner implikasjonene av policyen de argumenterer for.
Så du ser liksom han må hver gang forklare "dette er konsekvensene", ikke sant,
og du må bruke litt tid på å forklare at "Jon, du diskriminerer faktisk basert på hudfargen din".
I Norge må alle offentlig behandlede selskaper ha kvote på kvinner i styret.
Så når man ser en kvinne i den posisjonen, er det ikke nødvendigvis å gå ut ifra at hun er ukvalifisert.
Men spørsmålet er jo om hun er der for å oppfylle det kvotet,
eller fordi hun er kvalifisert til å sitte i den posisjonen. Og det er det slike politikker gjør.
De fremmer de spørsmålene i sinnene på alle rundt dem i de situasjonene.
I et ettertidskvote snakker han om at han ikke liker ordet "empati".
Han sier at han mener "empati" er et nyttårsord som gjør mye skade.
Og de bruker bare den delen av sitatet, de tilbyr ingen flere kontekster.
Hvis man leste det hele, sier han: "Jeg tror sympati er et mye mer passende ord."
Empati betyr at du føler det en annen føler, men du kan ikke føle det en annen føler.
Sympati er mer passende å bruke når man sympatiserer med noen.
Jeg sliter ut kvotet selv, men poenget er at han kontrasterte ordet "empati" med "sympati".
I den tilfellene høres det ikke så hjerteløst og hardt og nedlatende ut
når man bare gir teksten til den første delen av uttalelsen.
Litt til reaksjonene i USA. For en av de tingene jeg har sett en god del av de siste døgna,
Ja, når det gjelder minnestundene ...
du har en ganske stor komponent i USA også,
som rett og slett ikke behandler dette med særlig verdighet.
Også i den forstand er det å se
en slags åpen, massefeiring av drapet.
Det var et nylig stilling som ble løslatt av Yugov,
som målte republikanske demokraters unnskyldning eller rasjonalisering
eller rettferdighet for politisk vold. Og det ble stilt en rekke spørsmål.
Og demokratene var i bunn og grunn fire-seks ganger mer sannsynlige med å si
at politisk vold er akseptabelt og kan feires. Fire-seks ganger mer enn republikanere.
Republikanerne var i de lave enkeltskillene. 4 % sa ja til spørsmålene, eller 5 %.
Som fortsatt er 4-5 % for høyt, men det var oppe i 20-trinnet for demokrater.
Det er ikke en ubetydelig del, men det minner oss om
at en majoritet av demokrater ennå ikke støtter dette, og en majoritet republikanere heller ikke.
Disse folkene har en plattform for å snakke høyt,
og fordi det er så skandaløst og kontroversielt, får det mye oppmerksomhet.
Jeg hørte på en av episodene dine nylig om denne hendelsen,
og jeg tror det var du som oppfant Constantine Kissin og måten han artikulerte det på.
Jeg så det, og jeg er ganske enig i at siden jeg har vært nyhetsopp og politisk aktiv,
og sikkert også i ungdommen,
så jeg er ganske nysensitiv til nåværende hendelser.
Det krever mye å pule meg rundt internt.
Men i sammenligningen kunne han ikke huske
hvordan det var siden 11. september.
Og jeg deler virkelig den interne følelsen.
Dette hadde en innflytelse på meg personlig.
Jeg følte det i dagevis etter, virkelig påvirket av dette.
Jeg har noe av samme følelsen, og det er ikke nødvendigvis for drapet i seg selv,
for sånne grusomme ting skjer hele tiden. Men det er reaksjonene på det.
At du sakte går opp for deg hvor mange gærninger du deler samfunnet med.
Men det er reaksjonene på det. At det sakte går opp for deg
Eller en eller annen sykdom ... Han ble ikke skutt eller noe.
De som feiret hans død etter drapet, ville uansett ha feiret hans død.
For konservativer i USA er det saken for tiden.
De siste tiårene har konservativer vært gasslåste.
Venstre har gått helt opp til presidentkandidater og presidenter selv, til Joe Biden.
Men går tilbake til Hillary Clinton, og så helt ned gjennom.
Mediepersonaliteter og tankeledere i venstre har normalisert
dehumaniseringen og demoniseringen av konservativer
med den sjenerøse eller ... bruken av ord som nazist, tåpelig, beklagelig ...
Alt dette. La oss si at vi her i Norge ble fortalt fra topp til nede
at Russland infiltrerte regjeringen vår og krysset grensen.
Vi skal miste nasjonen og demokratiet vårt.
Hvis jeg spiste dette innholdet nesten eksklusivt og trodde på det,
ville det nesten være en plikt å hente våpen og gjøre noe med det.
Og jeg tror det er det dette dehumaniserende og kontroversielle språket
har gjort mot mange de siste ti årene.
Det er jo et eller annet med at hvis du overbeviser noen om
at dette er Hitler, og så er det jo ikke galt å skyte Hitler ...
Jeg hadde en samtale i går kveld. Han er ikke amerikaner, han er ikke republikaner,
men han ringer meg ganske regelmessig for å velge hjerne.
Han er mer eller mindre en som ser på politikk og politikkpolitikk.
Politikk har en mer konvensjonell norsk tilnærming.
Men han begynte å ringe for noen år siden, og han vil ringe med en liste med spørsmål.
Han var på ferie i sør nylig og var sammen med noen andre norske venner.
Han sa der, mens de spiste lunsj etter attentatet,
at vennene hans hadde omtalt Charlie Kirk som Hitler. Det overrasket ham.
Jeg forstår ikke hvordan mange nordmenn kan bruke dette språket
til å beskrive noen som enten tror det eller ikke vet mye om Hitler.
Og hvis du tror han er Hitler, hva er da noen som har rett til ham?
Jeg hadde en opplevelse for noen år siden.
Vi sto på gata for liberalistene på Karl Johan, ikke sant.
Så kommer folk innom, og da får du en sånn temperaturmåling på folkedypet, om du vil.
Det er kanskje spesielt interesserte som går innom valgbodet på Karl Johan,
Men like fullt får du et ganske greit spekter av ting.
Hvis du husker tilbake til 2019, så var det den svære saken med disse Covington-kids.
Det var en 16-åring som hadde litt sånn dra-til-tryne og hadde ei Trump-lue.
De sto der som "minded their own business", og så ble de egentlig omtrent overfalt
av en sånn native american-type, og det ble en svær mediesak.
Fullstendig feilfremstilt. Alle som ville finne ut av det, kunne finne ut av det den kvelden.
Det var en fullstendig karakterisering av det som skjedde.
Han saksøkte medieselskapene. Vi vet ikke nøyaktig hvor mange det var ...
Men det fascinerende for meg, for det var i 2019 ...
Jeg sto på gata til kommunevalget i 2023, og så var det ei dame som kom innom.
Og så begynte vi å snakke om mediekritikk, og så tok jeg opp denne saken.
Men det er litt lav sannsynlighet for at en tilfeldig nordmann på gata skal huske
den saken og hvem han er, og hvis jeg sier navnet hans, så sier han:
Nei, jeg aner ikke hvem det er. Hvis du husker han derre guttungen
med dra-til-tryne og flua? Å, han! Mini-Trumpen! Faen ta han!
Og det er liksom fire år etterpå, så er det et tilfeldig menneske på gata,
som har et aktivt hatforhold til en 16-åring, som hun har sett på TV.
Og ikke bare tar hun feil på det, så det er fullstendig urimelig å hate han,
men det er også den virkningen media har på å forme så mange mennesker,
og hvilke holdninger de har til ting.
Og så er det konsekvensene og følelseslivet fra det som kommer ut av det,
og den generelle holdningen til ting som skjer i Amerika.
Ting som skjer med sånne ... Arne formulerer det som
at man ser på sånne mediepersonligheter som tegneseriefigurer.
Så man kan ha litt sånn utrerte menings- og følelsesutbrudd overfor dem.
Men en sånn ting som virkelig ...
Man så den der videoen med Kaur som lo av dette, og mange andre som lo av dette,
og uverdig opptreden og den der hele kvalifiseringsmaratonen, olympiaden, som alle driver med.
Det er skjev dekning, men det er vi jo vant til, ikke sant?
Så så jeg denne saken fra Oxford Union, han derre lederen av Oxford Union,
som også hadde reagert på den måten, og le av drapet, og high five det.
Så skjønner du etterpå at han lederen for Oxford Union har debattert Charlie Kirk
med en meters mellomrom, så han har stått og sett dette mennesket i øynene.
Det er ikke den ene tegneseriefiguren engang.
Det er et menneske du har møtt, hatt en høflig debatt med, og så jubler du over drapet hans.
Da ... Det er så vanvittig for meg.
Og det er disse reaksjonene nå som ...
Så å sette fingeren på pulsen til konservativer i Amerika ...
Konservativer er veldig sinte nå. Og det fører til alle slags reaksjoner.
Men en kraftig forfengelse som går gjennom det sinnet, er egentlig ...
Ja, du har feiringen og high-fivingen og dette virkelig smakløse ...
Dette smakløse, nesten dystopiske synet på et drap.
Men det bekrefter for mange konservative at de ikke bare vil ha oss døde,
men også vil glede seg i vår død.
Og det er et perfekt eksempel der de har møtt hverandre.
Og i all min politiske aktivitet har jeg møtt mange med ideologiske forskjeller.
Man forstår underbevisst at dette er en person, ikke bare en mediefigur.
Det er mange man kan utvikle vennskap med og fremdeles være uenig med.
For man har et menneskelig forhold nå. Og det er i seg selv menneskenatur.
Vi har mistet det. Vi er blitt så polariserte. Så mange av oss er terminalt på nettet.
Vi interagerer ikke så ofte i virkeligheten.
Men jeg vet ikke om du så Bill Mars reaksjon på dette.
Jeg tror han hadde en nokså edru respons.
Han beskrev sin personlige erfaring med Charlie Kirk.
Hans konklusjon var at han hadde møtt mange av disse mennene,
og ingen av dem var så gale som de framstår som.
Han er en god mann og karakteriserer det slik at man kan få en konservativ mann her.
Men de snakker i det minste, og de prøver å ha dialog med oss.
Venstre vil ikke snakke.
Ja, han var på med Charlie Sheen. Ja, og han sa at han måtte drikke mer i dag enn ...
Eller de som pusser litt på det og pynter litt på det, men som jobber i TV.
Eller i New York Times eller Washington Post, det er noe med hvilket nivå de er på.
Vil du si hvordan mediaavdelinga i USA er da?
Klarer de fleste medier å holde seg i sjakk og har en fornuftig tilnærming?
Eller er det dårlig skjult jubel og glede?
Det norske presselandskapet er så mangfoldig.
Det er et spektrum. Det kommer an på hvilken vei man går.
Når det gjelder mediene ... Enten det er sentrum, sentrum-venstre eller venstre ...
Det er dette grusomme inntrykket som stadig blir lagt igjen.
De anerkjenner at dette er et attentat, og de anerkjenner at det er et innflytelsesrikt øyeblikk.
Men det er alltid likhetstrekninger.
Ja, han burde ikke ha blitt drept, men ...
La oss si at rollene ble reversert, og at det var en tankeleder for venstre ...
Dean Winters? Ja. Og det fins aldri et "men".
Det er forferdelig som har skjedd, og vi er alle enige om det.
Ja, de blir drept, men se hva han sa. Er vi virkelig overrasket?
Det mediene forteller i USA, er en oppsummert karakterisering av narrativet.
Her i Norge er det litt annerledes, for det norske folket
er ofte mer pålitelig overfor myndighetene enn amerikanerne er.
Og mer tilgivende også.
Og når man har mainstream-media her i Norge, som alle får noen former for subsidier fra staten ...
Det er ikke bare myndighetene som leverer nyhetene og gir medieanalyser til publikummet,
men også en statlig komponent som støtter det de sier.
Og disse menneskene skal være ekspertene.
Så når man legger disse to tingene sammen,
har man et publikum som stoler på og tilgir myndigheten
når feil blir gjort, og som er villig til å feie ting under teppet kollektivt,
denne media som er ideologisk biattisk og drevet
og ikke en ekspert etter USAs hold eller en forståelse av USA ...
Resultatet er at den gjennomsnittlige norske personen
tilfeldigvis henviser til morderen som ...
Vel, han var jo som Hitler, og jeg tror det er slik man ender opp med det resultatet.
To redaktører i Norge sa rett ut, ante ikke hvem Charlie Kirk var,
Jeg beklager at dere innrømmer det. Jeg så én artikkel,
og beklager at jeg ikke husker nøyaktig hvem forfatteren var,
men poenget er hvordan kan vi forvente å bevare troverdigheten i vårt publikum?
Hvis vi skriver om et tema som så mange i vårt publikum vet mer enn oss om,
er det så mange som leser det vi skriver, og de vet at vi tar feil.
De vet at vi ikke vet hva vi snakker om, for de vet mye mer om temaet enn vi gjør.
Og der vrir man sin egen troverdighet når man begynner på den veien.
Det er noe som heter sånn gelman amnesia, altså den der ideen om at du blar gjennom avisen, og så kommer du til en sak du kan noe om hvor du har domenekunnskap, og så ser du at journalisten er helt på jordet. Årsak og sammenheng blir fort motsatt.
Og så tenker vi: Herregud, hvordan går det an å jobbe i en avis
og ikke kjenne til sykehus eller forretninger eller USA bedre enn dette?
Og så blar man videre til noe man ikke kan om, og så begynner man å stole på det igjen.
Og den emnesiaen kommer inn, at du glemmer hvor lite de kunne om den saken du kunne noe om,
og så tenker du at de er fortsatt troverdige på andre ting.
Det er veldig skummelt, og den derre tilliten du snakker om ...
For i Norge har vi en tendens til å ikke tenke på oss selv som så veldig autoritetstro.
Vi sammenligner oss med svenskene, og de er jo mye verre enn oss.
En kjempe som går i kø og holder stort i ... På riktig side i rulletrappa, altså.
Men vi er utrolig konforme her, altså. Og åsiktskorridoren er ordentlig smal.
Og det kommer jo frem i dette, i denne saken bl.a., at de som slipper til,
eller til og med de som forsøker å forsvare andre siden, så mimrer om Marsdal og han ...
S-en fra Minerva, som var der for å ta den andre posisjonen,
for å snakke med Magnus Marsdal.
Og det er liksom ... Det er et så veikt forsvar, og det er så forsiktig og unnvikende.
Så, så, så ... Og jeg så også han Gaute Skjerve, var og prata med Dan Bichoi.
Og det blir mye av det samme. Dan Bichoi blir unnvikende skjerve for å prate fritt
med ganske upresise vendinger. Han er jo flink til å snakke,
og han sier jo ikke noe helt gærent, men ...
Inntrykket hele tiden i den ene retningen.
Og så er det greit, det, for han er jo en meningsytrer og har en posisjon i det.
Men det er liksom det du slipper unna med uten å møte motstand.
Det er ganske absolutt i Norge, må jeg si.
En annen del av denne tillitsfulle og tilgivelige naturen
er at man ikke avhører noe heller.
Man avhører ikke myndighetene som leverer innholdet man bruker.
Jeg kaller dem "ekspertklassen" i Norge, særlig når det gjelder USA.
Så få av dem har forståelse for Amerika.
Mye av det er bare trivielle tekstbøker, slik det er skrevet.
Men det er ingen forståelse for USA som driver det.
Og det som skjer når man har den tillitsfulle naturen, den tilgivelige naturen og mangelen på spørsmål,
så spiller ikke noen rolle hvem man setter bak mikrofonen eller foran mikrofonen.
Så lenge det er en mikrofon foran ansiktet ditt og et kamera som ser på deg,
vil folk anta at du er ekspert, ikke pga. din ekspertise,
men fordi de vi stoler på, har satt deg i denne stolen.
Da kan du si stort sett hva du vil, og de som ser på, vil ikke stille spørsmål.
Selvsagt ikke NRK, men er det noen andre medier som fant ut
at de skulle ringe lederen av Republicans Abroad i Norge
og stille spørsmål om Charlie Kirk?
Jeg har følt over det siste halvåret at mediene vil snakke mindre og mindre til meg.
Rett og slett da det ble åpenbart at Trump skulle vinne presidentvalget.
De kan gjerne ringe meg like mye hvis republikanerne er nede og ting ikke går vår vei.
Men når ting går bra for republikanerne, og de er positive ...
Så det er ikke som om jeg er skuffet eller misfornøyd.
Jeg er fortsatt leder for republikanere i utlandet,
og man ville trodd at jeg ville vært en av de første som spurte om disse relevante temaene.
Men nei, da det gjaldt Charlie Kirk-sakene, kontaktet bare Ine Hætted meg
og gjorde et intervju og publiserte en artikkel om mine første tanker i ettertid.
Men nei, ingen andre. Og en gang i tiden ville alle ha kalt meg for det.
Jeg tror også de ikke bryr seg om min kritikk av norske medier.
Under den siste valgkampsyklusen, kort tid etter valget,
hadde jeg noen som jobbet for mediene, og jeg tror de husker det.
Jeg er ikke særlig noen konspirasjonsorientert person,
men jeg får iblant følelsen av at jeg kanskje er blitt svartelistet her.
Men jeg vet ikke om det er sant.
Jeg er glad for å være her.
Nei, altså, min fascinasjon for dette, sånn i litt sånn metaperspektiv, er altså at du har et politisk attentat, og så klarer man å vri det til at man problematiserer offeret. Det er omtrent ikke snakk om gjerningsmannen. Det er omtrent ikke snakk om problemet med politisk vold. Det man klarer å problematisere på basis av dette, etter at en prominent republikaner er skutt og drept, og etter at
Hvordan ville Trump bruke dette til sin fordel?
Det var det viktigste spørsmålet dagen etter, både i USA og i Norge.
Det var en frykt for hvordan Trump ville utnytte det.
De karakteriserte Trump som en som ville utnytte drapet, og utnytte Charlie Kirk.
Og utnytte Charlie Kirk ...? Charlie Kirk var like god som familien til Donald Trump.
Donald Trump, jeg tror, og har sett forholdet hans til Charlie Kirk utvikle seg gjennom årene ...
Jeg tror virkelig Donald Trump hadde en affeksjon for Charlie Kirk.
Det fins ingen følelse av dette som utnyttelse.
Å karakterisere attentatet som det det er, og innflytelsen det har på nasjonen,
er ikke utnyttelse. Det er ikke det samme. Vi er sinte.
Konservative er sinte. Donald Trump er også rettferdig sint.
Selv om han ikke var president, ville det skadet ham personlig,
men også fordi han selv har vært på den andre siden av kulen et par ganger.
Så jeg avviser og avviser disse karakteriseringene av utnyttelse.
Ja, vi navigerer et slags uskattet territorium. Det er noen sammenligninger, og rettferdigvis det.
Ikke nødvendigvis innenfor motivasjoner eller ...
Selvfølgelig er hver persons agenda annerledes.
Men når det gjelder innflytelsen det har på nasjonen, er det en rimelig sammenligning å gjøre.
Jeg er ikke sikker på hvordan vi skal gå fremover.
Jeg har noen ideer om hvordan nasjonen vil gå fremover, men tiden vil vise.
men det var jo ingen som løp ut for å slå plater på vinduene sine når dette skjedde.
Nei, vi gjorde ikke det. Det var vakt, minnesmerke og bønn.
Det var ingen voldelige opptøyer. Ingen plyndret lokale bedrifter.
Ingen brente ned sine egne samfunn. Det var ingen vold noe sted.
Bare i isolerte, lokale situasjoner,
hvor folk kom inn for å forderve og ødelegge minnestundene
mens folkene rundt var og ba. Jeg så et par videoer hvor noen ...
Jeg kan ha en viss forståelse for akkurat det, faktisk.
Begrepet "å be om juling" kommer til meg igjen.
I Norge har vi et rettsprinsipp som heter "rettmessig harme".
Det ville falle innunder, dvs. at du blir ikke dømt for å bruke vold mot mennesker.
Fordi de har bevisst med vilje provosert så mye på et personlig plan at det er "good to go".
En annen ting: Man har jo demonisert Trump i mange år.
Så vi er vant til den derre tegneseriefiguriseringen av ham.
Og så ser jeg jo at den er ganske fremtredende med JD Vans også.
Og når du snakker om å ha en personlig connection,
så var vel JD Vans enda mye nærmere Charlie Kirk.
JD Vans hadde vel ikke vært senator hvis ikke for Charlie Kirk i utgangspunktet,
så hans karriere er vel enda bedre.
Og han hadde mye å si også.
Det er ingen anerkjennelse av den derre. Det er et menneske du kjente,
Det var et menneske du kjente, som er revet bort på et helt urimelig vis.
Vi snakket om ordet empati og sympati. Det er ingen av delene. Ingenting av det.
Det er ironien i at de slår sammen sitatet: "Kan du tro han sa dette?"
Hvis dette var så viktig for deg, ville du reagert på en helt annen måte nå.
Når det gjelder mangel på empati og sympati.
En av de mest opprørende aspektene av ettermålet er
Man har blatne løgner og karakteriseringer på alle medieplattformer.
Utenom sosiale medier eller nyhetsmedier. Men mye av det er også blatent.
Løgner ved utslepp. Hvor det er nøye skrevet ut informasjon
for å male et visst bilde eller en karakter i et visst lys.
Og å lage en betydelig kontekst av det som betyr noe.
Og et annet poeng av ironi der er at jeg tror at venstresidene, og de som er ...
Mediekraften i mediene er bare skadelig for sin egen sak.
Når det gjelder støtte til konservativer, støtte til vendepunkt ...
Det er utrolig hvor mye de får i respons på dette.
Jeg har sett rapporter om at kirkebesøket har økt betydelig i USA.
Dette har hatt en innflytelse. Det er rart.
Jeg tror mange som har en mikrofon og den typen autoritet i den industrien, fremdeles ...
Jeg vet ikke hva du vil kalle det,
men operer likevel som om publikum ikke kan gå noe annet sted for å få mer informasjon.
Så jeg vet ikke ... Hvis det er ikke i denne situasjonen
at det vil føre oss tilbake til en mer regelmessig tone
og mer produktiv og konstruktiv samtale med folk vi er uenige med ...
Jeg er ikke sikker på hva som kan gjøre det for oss.
Spørsmålet om langsiktige konsekvenser av dette
og hva som er den kulturelle betydningen på lang sikt.
Jeg er ikke i tvil om, fordi jeg kjenner på hva jeg sjøl kjenner her ...
Jeg har aldri følt meg lenger fra venstresiden.
Og det er på en måte ... Jeg kan godt kalle meg ekstremist,
men jeg er relativt moderat på de fleste ting, i hvert fall når det kommer til omgang og kutyme.
Jeg kjenner disse folka. Skal jeg ikke ha nulltoleranse for den type oppførsel?
For det er rett og slett bare å ikke oppføre seg. Og jeg ...
Min teori er at det er så mange vanlige mennesker som ikke har den mikrofonen
eller den talerstolen som mange har, som bare reagerer intuitivt på dette:
Det er en fyr som er skutt, og du fokuserer på dette?! Nå er jeg ...
Jeg er på vei ut, jeg skal ikke ha noe med dere å gjøre heller.
Og jeg kjenner det sjøl, og jeg kan garantere at jeg er multiplisert med ganske mye for mange andre.
Du er radikalisert etter at du ble anarkist, du. Ja, det er fint.
Du har helt rett. Intuisjon er det rette ordet å bruke.
Man har disse normene, folk som ikke er opptatt av politikk
og tar det opp daglig eller hele uken.
....
Og det vil være en intuitiv reaksjon på dette.
Og de eneste jeg vil foreslå at denne typen narrativ faktisk snakker til,
er folk som har noe galt i hodet.
Og jeg tror du har sosiale medier og kulturelle årsaker for det,
men det er ikke majoriteten av folkene. Dette er en minoritet som identifiserer seg med dette.
Og rapportering av hendelsen.
Men jeg tror de fleste har intuisjon for å si: Hvorfor snakker vi om dette?
Vi prøver fortsatt å finne drapsmannen. Hvorfor snakker vi om dette nå?
Og nå som drapsmannen er fanget, og bevisene har gitt et ganske klart bilde ...
Noe jeg aldri tvilte på. Jeg tror de fleste visste nøyaktig hva dette var, da det skjedde.
Et konvolutt mysterium. Det var ganske enkelt.
Og nå vet vi at mistanken er sann, og man har fortsatt ...
Jeg blir fortsatt konfrontert av folk, selv i min egen familie, som sier:
"Jeg forstår ikke hvorfor du er så sint." Det var åpenbart en supermaga-fyr som gjorde det.
Det var en høyrevridd fyr som ville drepe Charlie Kirk fordi han ikke var høyrevridd nok.
Hva leser du for å komme til den konklusjonen? Hvis det var tilfellet, ville jeg gjerne erkjent det.
Vi har ingen bevis som hittil har blitt gitt av myndighetene og FBI,
som kan peke noe sted nær den retningen.
Jeg tror jeg har sett det. Hvis du har en veldig kollektiv tilnærming ...
Så begynner de å peke på kollektivet rundt ham, altså familien hans etc.
De var i en eller annen grad konservative.
Hvis du kommer fra det kollektivet, kan ikke du som individ plassere deg i å gå en annen vei.
Men ironien er at så mange som krever dette,
trolig vet bedre enn de fleste at deres politikk ikke nødvendigvis er i linje med deres families politikk.
Mange av disse radikale venstresidiene har brutt seg ut av sine egne familier.
Fordi det er en polariseringstilstand i det amerikanske politiske landskapet.
Jeg finner det er litt ironi der.
Kanskje min politikk ikke er i linje med hvordan jeg vokste opp og hva mine foreldre tror på.
Det er en pause der, og mer enn det er i dag.
Jeg tror at tidligere i amerikansk historie
ville en families politikk være en god forutsigbar indikator
for å kunne gjøre en relativt korrekt antakelse av hva andre tror.
Hvor de kom fra i dette området, foreldrene deres er jøder eller mormoner, eller hva det måtte være.
Men det er ikke tilfellet i dag, for vi har Internett,
og folk har alle disse andre dørene og vinduene de kan påvirkes av hele dagen.
Men ja, de lener seg hardt på det at han kom fra et lite, landsdels soveromsmiljø,
et konservativt republikansk miljø, et mormonsk miljø. Utah er den mormonske delstaten.
Så han kan si at dette skjedde i Utah, han er fra Utah.
Det må ha vært en republikaner.
Kognitiv dissonanse er et veldig behagelig verktøy.
Så kommer man til en kollektiv forståelse av at det tar altfor lang tid.
Du kommer til at det der var for langt, de var gærne, de må beklage hva de har holdt på med.
Det er liksom sånne sykler av sånne ting. Vi har holdt på med det grønne skiftet
og havvind i årevis, og det ser ut som en psykisk sykdom når du ser det.
Så skjønner du ikke hvordan det går an å ha en offentlig debatt som holder på på dette nivået.
Men det bare fortsetter og fortsetter, og plutselig, på umerkelig vis, bare dør det.
Og så snur alle 180 grader, samme kjernekraft, samme covid.
Som for øvrig har erodert så mye tillit til mediene og politiske ledere
at det de ikke forstår nå, det vi var inne på i stad,
det kulturelle skiftet de nå bidrar ganske hardt til å skape.
Konsekvensen av dette på sikt kommer til å være så mye større enn de oppfatter nå.
Fordi de tror de har hegemoniet på dette, men det er så mange som ikke kjøper den pakka lenger,
og som ikke stoler på hva de blir fortalt lenger, fordi de blir løyet til, ikke sant.
Og det ... Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Det er også noen tegn til ... Vi snakket om minnesmerker over Kirk
som ble ødelagt og ramponert, ikke sant. Så så jeg det kom ut en video
av et overvåkningskamera som filma en sånn Vigil
som noen hadde vært og sparka og kasta i alle retninger.
Og så er det noen guttunger på sparkesykkel som kjører forbi sånn tidlig på morgenen.
Og så ser du at de stopper, og så går de opp, og så reparerer de og setter alt sammen opp igjen.
Og så kjører de videre. Og du ser den grunnleggende anstendigheten
som ligger der hos vanlige mennesker som ikke er sånne
fire in the belly-aktivister, men som bare er normale, anstendige mennesker.
Du ser du reagerer på disse folka her sånn.
Det mest ideologisk autistiske jeg har sett på en stund.
En eller annen ekskonto, og den er selvsagt ikke representativ for noe,
men den begynte sånn: Vi er Antifa. Vi kommer til å kjempe mot Antifa, vi er 180 % mot.
Mot antifascister. Vi er 180 % antifascistiske, og vi kommer til å fortsette kampen til ...
Det var liksom dette greiene her som jeg begynte å formulere et spydig svar til dem.
Og så droppa jeg det. Men det er liksom den derre ...
Helt uten selvinnsikt, umoden, selvopptatt, voldsforherligende aktivisme.
Og det jeg hadde lyst til å skrive, er det dere ikke skjønner, er at antifascistene lever av dere.
Eller, unnskyld: Fascistene lever av dere. Så lenge dere og voldsfantasien deres finnes,
så har fascistene, eller de dere kaller fascister, alltid unnskyldningen til å skrute i skruen et hakk til.
Og vanlige mennesker kommer til å foretrekke fascistene over dere.
Og det er dette de ikke skjønner, fordi de lever i en sånn boble av sine egne medieoutlets
og sine egne venner og dette meningsfellesskapet som er så trygt og godt, hvor de kan mene helt absurde ting.
Og så skjønner de ikke hvor betydelig mindretall de er.
Det er en veldig liten minoritet, og problemet Antifa har,
er at det ikke bare er antifascister. Det er bare innpakning i deres pakker.
Det inkluderer så mange andre ideologiske ting innenfor det ...
Man kan vel si kulturell marxisme til en viss grad. Postmodernisme.
I det vi verdsetter som familieverdier, f.eks. den atomfamilieenheten,
å ha et samfunn som kan være basert på tro, f.eks.
Alt dette er bundet til denne Antifa, hvor de ville gjerne ha ødelagt alt dette.
Og hvis du har disse andre som du karakteriserer som fascister, hvis du må ...
Og de lover sikkerhet, sikkerhet, familie over alt annet ...
Hvis de lover det, er det ikke egentlig et vinnerbudskap som Antifa har.
Ja, nettopp. Jeg så det.
som NRK har dratt inn to ganger på Debatten og ett program til, hadde for å feste dette til Breivik.
Bruken av ett enkelt ord ... Nei, da er du på vei dit. Så har du et problem, da.
Det er en tabu karakterisering, men det skremmer meg ikke.
Det er som det er, og jeg kaller det det.
Jo, i å være en akademiker og ... og en liksom-ekspert på tv, og det du gjør er å knytte drapsofre til Breivik?
Ja. Altså, det er så hjernedødt at det er helt forbi meg at det er mulig. Men dette Antifa, fascist, ikke-fascist, de greiene der sånn ...
Antifa er en autoritær bevegelse
som kritiserer autoritære med en marginalt annen farge på flagget.
Eller beskylder folk nesten i sentrum for å være fascister.
Og som du sier, den derre oppslutningen om sånn venstresideautoritære trekk,
er altså så liten, fordi det du vet, er at du får autoritær uansett.
Men med fascistene så får du i hvert fall litt orden og reda.
Navnet skjemmer ingen. Det fulle navnet på Nord-Korea er vel noe sånt som ...
Det demokratiske republikket, faktisk! Så det er hele veien.
Så alle disse omstendighetene må brukes med et kapitalbrev?
Litt som når man snakker om progressiver i amerikansk politikk.
For å merke disse menneskene som er "stolt progressive", må man bruke P.
For dette er en viss måte å tenke på, men det er ikke definisjonelt progressivt.
Et av mine yndlings-Milton Friedman-sitater var da han ble spurt ...
Hvorfor er han republikaner? Kanskje han ikke ble spurt, men han forklarte:
Jeg er republikaner med r, og libertarianer med l.
Og jeg er bare republikaner med r, egentlig for rettferdighet.
Det var poenget med å være en del av republikanpartiet.
Gjennom den kunne han fremheve libertariske verdier mest effektivt.
Så det er grammatisk sett en viss viktighet i å definere disse verdiene.
Hva betyr disse verdiene, og hvordan brukes de?
Å si at noen er progressiv med p, er annerledes enn å si at noen er progressiv med lavere p.
Selvfølgelig er det engelsk grammar også, men det er viktig at vi forstår betydningen av verdiene.
Så å si at antifascistene er mot våre fascister, tror jeg det er veldig viktig å bruke ...
Vi lar Antifa definere det politiske landskapet, noe som er svært urettferdig.
Og på sjokkerende vis så har de en definisjonsmakt som er betydelig større
enn de fortjener det. Men det er jo ... Vi må jo ...
Vi må jo dra opp en og annen ting også, fordi ...
La oss være litt upresise og si leftiene. De har vært sure på Trump i årevis.
Så kommer vi til å dra på Kirk, og så er det selvfølgelig masse korrekte reaksjoner.
Fra det offisielle USA, enten det er Pelosi eller AOC eller hva det er,
så reagerer man riktig, sånn formelt i hvert fall. Du gjør de riktige bevegelsene, ikke sant.
Men man, ja ... Genuiniteten i sorgen er nok ikke alltid på et kjempehøyt nivå.
Men de er veldig bekymret for ytringsfriheten nå, på venstresiden.
Fordi Jimmy Kimmel har jo blitt sparket fra talkshowet sitt, eller i hvert fall susen.
Det skjedde for raskt etterpå, tror jeg.
er til å ta og føle på hele tiden, og det er en stor klump som du ikke kan se forbi den ...
Så klarte altså Trump å blande inn sjefen for FCC, som begynte å kaste
autoriteten sin rundt for å få kasta Jimmy Kimmel, og det er ...
Godt utenfor hva jeg syns er akseptabelt, da.
Jeg tror ABC burde hatt mulighet til å vurdere hvordan de har oppført seg
og komme til sin egen avgjørelse, og det er slik jeg føler dette.
Hvis ABC hadde gjort det uten press og bestemt seg for at dette er uakseptabelt
og suspendert Kimmels arbeid, da ville jeg ha feiret den avgjørelsen.
For jeg tror det han sa, og måten han sa det, var forbannelig.
Men jeg har et problem med lederen av FCC som brandisjerer sin autoritet på den måten han gjorde.
Og sier at ABC må gjøre noe eller annet.
Og det var nesten det han sa:
Hvis ABC ikke gjør noe, så har FCC mye mer arbeid å gjøre de neste dagene.
Der har du et problem. Men jeg tror denne situasjonen er
en av de beste hendelsene som foregår nå.
Dette er en stor og isolert hendelse som kan konvertere folk til libertarianisme.
Biden brukte sin autoritet på samme måte mot CS.
Det kom ut for noen dager siden at Biden-administrasjonen etterforsket
og presset Vendepunkt USA og Charlie Kirk og brukte deres myndigheter og autoriteter
til å sette ham i et hjørne. Så Biden gjorde det samme.
Trump i denne situasjonen ... Det er ikke ham, men det er hans fyr.
Han gikk over streken, men jeg tror dette er et av de beste argumentene:
Hvorfor skal regjeringen ha dette nivået av autoritet til å begynne med?
.
hvordan de skal håndtere en situasjon innen sitt eget selskap?
Jeg finner det problematisk fordi myndighetene ble brukt på denne måten,
men jeg finner også det problematisk at myndighetene eksisterer i det hele tatt.
Det de er redd for å miste, er deres tilknytningslisens.
Tilknytningslisensene som disse nettverkene har, ABC, NBC, Fox, CBS ... De har disse lisensene.
Det blir gitt av FCC, som gir dem en rekke fordeler.
Og øker deres status i kringkastingbransjen.
Det øker statusen deres i kringkastingsbransjen.
Og en del av det ved å ha det løyvet
betyr at man må operere på en måte som tjener publikum.
Så det blir grunnlaget for trusselen.
Man lar en mann som latenlig lyver, men ikke bare lyver,
forårsake halve nasjonen, og der tjener man ikke lenger publikum.
Det er et poeng å ta, hvis det er kriteriet.
Men den passende måten for FCC å håndtere det på
ville vært å ha en intern evaluering og gå gjennom den prosessen de må gjøre,
og så enten bestemme seg for å avvise løyvet eller ikke.
Men så å komme ut rett etter monologen som Kimble ga, og bruke presset den veien,
tror jeg er problematisk. Og jeg er ikke enig i den avgjørelsen fra Trump-administrasjonen.
Og jeg tror det kunne vært håndtert mye bedre.
Jimmy Kimble snakket ikke til titalls millioner da han ga monologen.
Han snakket til en veldig ...
Det er talløse youtubere og podkastere som får et mye større publikum enn han gjør,
for en fraksjon av budsjettet.
Disse sene-natt-talkeshowene har massive avdelinger og team som produserer dem.
De er en pengegruve for disse nettverkene. De er ikke en lønnsom ...
Så jeg tror disse nettverkene ser etter den tidligste
og mest overbevisende unnskyldningen for å avslutte disse vertene.
Og jeg tror at innen de neste fem årene vil alle av dem være borte.
Eller i hvert fall ikke kontrakten deres vil være som vi så med Stephen Colbert, f.eks.
Han ble ikke oppsagt. Det var ikke et ultimatum gitt av Trump-administrasjonen
slik det har vært karakterisert siden kunngjøringen.
Hans arbeidsgiver bestemte seg for ikke å fornye kontrakten, og det var ikke noe personlig mot ham.
Alle disse nettverkene vil følge sin egen versjon av dette de neste fem årene.
Jeg sitter og tenker litt at ... Nå har vi sett den ene administrasjonen
bruke utidig press og bruke verktøy de ikke bør bruke.
Og så ser vi nå at Trump-administrasjonen gjør mye av det samme.
Og så er spørsmålet: Er det nødvendig onde sånn at begge sider skal kjenne
at dette her er kanskje ikke veien å gå? Kanskje dette ikke er så lurt?
Republikanere er alltid den andre som bruker den autoriteten.
Jeg husker jeg gikk helt tilbake til Obama,
da Obama var rasende over at republikanerne dominerte Kongressen.
Det var etter hans første midtermsvalg og første termin
at republikanerne tok tilbake begge Kongressens hus.
Og det var et sikringslås mellom lederbransjen og den legislative bransjen.
Et av de mest berømte sitatene blant republikanere fra Obama var:
Jeg skal bare skrive direktørordrene
for å unndra din autoritet som legislatur.
Prominente republikanere advarte ikke bare Obama,
men demokratene, som feiret den sterke mannlige autoriteten Obama hadde.
De ble advart: Hør her ...
Etter andre termin hadde ikke Obama de fleste direktørordrene.
Jeg tror Bush hadde flere, og Bill Clinton hadde flere enn ham.
Men han utvidet omfanget av hva direktørordrene ble brukt for.
Prominente republikanere og partiledere advarte demokratene:
Vi liker ikke denne bruken av presidentstyrer og direktørordrer.
Og bare fordi Obamas president er nå, betyr ikke det at neste president er en du liker.
Og dette er lenge før Trump var på scenen. Nå er presidenten satt. Og til ditt poeng ...
Vil en av dem forstå at dette ikke er måten å håndtere ting på?
Jeg tror det er en maskin som når den begynner å flytte i den retningen,
jeg er ikke sikker på hvordan man kan stoppe den.
Med mindre det er folkets vilje og hvem de stemmer for,
og sier at dette er det som er viktig for oss,
heller enn subsidier og prosjekter og andre ting de øremerker seg i budsjettet.
Så jeg er ikke sikker på hvordan man kan gå mot det.
Jeg har ikke støttet hva demokratene har gjort mot republikanere de siste ti årene,
med å avlyse kultur og bruke FCC til press og alt det der.
Så jeg støtter ikke denne avgjørelsen av FCC-sjefen og Trump-regjeringen.
Jeg er i prinsippet imot hvordan dette utfolder seg,
men jeg vet at Jimmy Kimmel støtter det som skjedde med Jimmy Kimmel.
Han vil alle gjerne glemme, men han kom fra programmet The Man Show på 2000-tallet.
Det var et program basert på kvinnedegredasjonen.
Han brukte svartfjes på det programmet med stolthet.
Jeg gjør ingen karakterdømming der, det er hans program, han hadde publikum.
Men jeg syns det er interessant at det er bare nå at han blir "avlyst".
Hvordan lot venstresiden ham slippe unna med sin historie så lenge?
Så dette sammenfeller at republikanere ikke bare har tålt overgrep på tale fra demokrater
gjennom ulike metodologier, men også så at det var selektivt og vilkårlig.
I at hvis du er med oss, så kan vi la deg slippe unna,
og hvis du ikke er det, skal vi grave opp 20 år med synder.
Så kunne man jo håpe at den brede venstresiden har kommet på bedre tanker nå,
for nå er de veldig opptatt av ytringsfrihet rundt denne Jimmy Kimmel-saken.
Men jeg merker meg jo at det er veldig få på venstresiden som er særlig bekymret
over ytringsfrihetens tilstand i Storbritannia.
Jeg tror ikke de var bekymra da Tucker Carlsen fikk sparken fra Fox heller.
Jeg tror Jimmy Kimmel feiret det ganske tydelig på scenen.
Skoen er på den andre foten.
Hvordan vil Trump bruke dette? Hvordan vil høyresiden reagere?
Man så noen prominente høyresider, som Matt Walsh og noen andre fra Daily Wire.
Candice Owen er en av dem, men hun dytter seg mer og mer inn i konservativismen.
Hun er sprø. Ja, jeg prøver å si det høflig, men ja.
For hun hadde jo en libertariansk fase også, og det var så lite troverdig.
Ja, det er interessant å se hvordan mange av disse mediepersonalitetene
går gjennom faser og fortsatt beholder et publikum.
Men poenget mitt er at mange av dem gir øyeblikkelige reaksjoner til dette.
Med kanskje ikke så subtile overtoner om følgene av vold og sånt.
Men personlig kommer jeg meg vekk fra dette.
Jeg syns dette er ødeleggende for nasjonen, og dette har virkelig påvirket meg.
Jeg tror dette endrer tidslinjen på en eller annen måte,
og jeg er ikke sikker på hvordan det vil se ut fremover.
Men, merkelig nok, hvis tankene mine ikke allerede var lettet før,
har jeg aldri følt noen frykt for at USA skal utvikle seg til en borgerkrig.
Det har aldri vært en bekymring for meg.
Enten på lufta eller ute av lufta, og jeg er alltid veldig sterk i responslufta:
Det kommer ikke til å skje. Jeg tror ikke det skjer.
Jeg har ingen grunn til å være bekymret for noen annen borgerkrig i USA.
Og denne hendelsen har bare bekreftet det lenger for meg.
Jeg tror ikke amerikanere i det hele tatt er villige til å skyte sine naboer.
Jeg tror ikke det er på horisonten i det hele tatt. Det jeg tror kan skje, er ...
Vi har sett republikanske stater gjøre dette i nærmere 15-20 år, gradvis.
Og nå begynner vi å se demokratiske stater gjøre det samme i det som kalles en myk seksjon.
Hvor stater begynner å forstå hvilken suverenitet de har som stat.
Og at det finnes lovlige metoder for dem til å gjenopprette direktivene fra føderalregjeringen.
Så de kan være mer autonome som stat.
Mer eller mindre det som er en myk sekssjon.
Og det tror jeg er en mer realistisk forventning fremover.
Jeg tror vi vil se mer og mer av det fra begge sider. Det vil være demokratiske stater og republikanske stater.
Hva enn verdiene deres er, og hva som er prioritetene deres,
vil føre dem i den retningen, som suveren stat, så langt de kan komme fra føderalregjeringen.
En ting de vil måtte slite med i magen ved å gjøre det ...
Og venstresidige stater vil ha det vanskeligere enn republikanske stater.
Ved å gjøre det vil du måtte frivillig ta bort føderal finansiering.
Det er eneste måte å gjøre det på. Du må kunne svelge den pilla og si:
OK, vi verdsetter ikke det den føderale regjeringen prøver å få oss til å gjøre.
De betaler oss mye for å følge instruksjonene deres, så vi gjør enten det vi ikke vil gjøre,
det som bryter våre moraler, hva det nå er, venstre- eller høyreving,
vi kutter av pengestrømmen og går våre egne veier.
Jeg ... I Norge så er det en sånn kultur for å feire litt
at politikere på alle sider har et ålreit personlig forhold seg imellom.
Etter valget ble det tatt et sånt gruppebilde av alle partilederne.
Hvor alle smilte, enten de var valgvinnere eller valgtapere.
At dette er mennesker som aksepterer hverandre, setter pris på hverandre.
Det er usynlig nå at hvis du faller utenfor dette veldig smale spekteret som er
stortingspartiene, så er det ingen romslighet igjen. Men idealet ligger der.
Den er at vi må kunne snakke sammen på tvers av ideologiske skillelinjer og livssyn.
Og det forekommer meg jo at hvis vi klarer å få snudd dette litt til en sånn
vi må faktisk snakke sammen, vi må på hver vår side ta avstand fra de som går for langt.
Og sensurere ... legge tunga på vektskåla i ytringsfrihetssaker, da.
Eller leftier som feirer et politisk attentat.
At om det tar to uker eller to måneder eller to år, er ikke så viktig,
men det at vi får sortert litt hva som er riktig og viktig, og hva som ikke er det.
Og det tror jeg jo at kommer, og det må jo kanskje være håpet videre.
At hvis de av oss som føler at verden går av hengslene nå, klarer å holde fokus på at du
Hvis vi selv prøver å fokusere på å oppføre oss ordentlig
og gjøre det som er riktig ved hver korsvei, f.eks. i dette tilfellet kritisere FCC-sjefen,
selv om jeg syns venstresiden fortjener mer kritikk for tiden ...
Men bare holde fast på det prinsippet, og kanskje spørre venstresiden litt mer
om de syns det er noe ytringsfrihetsproblemer i Storbritannia for tiden.
Når du har ti ganger så mange per innbygger fengsla for ytringer på sosiale medier enn Russland.
Det som er viktig for konservative, og som alltid har vært viktig for libertarianere,
er at man bruker sine prinsipper som guide som driver hvordan man reagerer ...
Eller hva det er man reagerer på i det politiske landskapet.
Jeg tror de fleste på venstre reagerer slik, og det eneste som driver dem, er fordelaktighet.
Hva er det akkurat nå som vil gagne meg i øyeblikket?
Det fins ikke et grunnleggende prinsipp som guiderer dem lenger. Kanskje en gang i tiden gjorde de det.
Det er tapt nå. Det er interessant å sammenligne USA med Norge.
USA har åpenbart vært polarisert som nasjon i en stund.
I Norge skjer det ikke på samme fart, men det skjer en polarisering i Norge også.
Men forskjellen, bortsett fra farten, er at i USA skjer polariseringen, men vi vet det.
Vi kan se det skjer. Det er ikke skjult.
Det er uunngåelig. Vi har sett progresjonen, eller digresjonen, som man vil si det,
vi har sett denne polariseringen i virkeligheten hele tiden.
I motsetning til Norge, hvor det er polarisering, men vi kan ikke se det.
Det er ikke anerkjent, det er ikke talt opp på noen måte.
Og der har man en form for sensur også, når man har statsfinansiertet medieapparat,
som ikke bare setter noen i en stol bak en mikrofon og på kamera, uansett hvorvidt ...
Eller om de ikke er eksperter på hva de snakker om.
Men de avgjør også hvem som ikke får sitte i en stol.
Det vil være interessant å se hvordan denne polariseringen utvikler seg i Norge.
Hvem vet hvor lang tid det tar, men det vil komme en dag
hvor det blir en oppvåkning for mange gjennomsnittlige nordmenn.
Hvor kom dette fra? Hvordan kom vi hit? Men det har skjedd hele tiden.
Det er ikke synlig.
Fordi vi er jo, hva skal du si, del av et miljø som i alle fall tiltrekker seg folk
som opplever at de ikke har noe i mainstream å gjøre.
Og det er jo fra mange leirer. Det er alt fra konspirasjonsteoretikere
til vaksineskeptikere, til folk som er sure på barnevernet, til masse greier.
Og det er som den derre fjøslykta, at alle som ikke føler seg hjemme noe annet sted,
kommer dit det lyser, ikke sant.
Så tror jeg det er litt undervurdert i mainstream hvor mye,
hvor mange mennesker som har skala av det tillitssamfunnet vi har hatt, da.
Og når de nå fortsetter, og som du var inne på i sted,
når det er såpass mange, spesielt i den akkurat voksne generasjonen,
genzie-erne, som har sitt eget forhold til Charlie Kirk og har sett klippene med ham,
og vet at han er en fyr som oppfører seg og ordentlig debatterer konstruktivt.
Han er flink til det, sier stort sett ikke noe veldig gærent,
og han er i hvert fall ikke rasist, ikke sant.
Det ser du på alle de interaksjonene han har med svarte,
med spørsmål om kvotering eller rasespørsmål eller hva det er for noe.
Og du ser at det er fundamentalt ikke en rasistisk tilnærming,
det er en konstruktiv, faktabasert tilnærming, ikke sant.
Så kan du være uenig i konklusjonene hans eller sånn, men det er tross alt politiske meninger
og innretninger av politikken som bare er annerledes enn en ...
Hvis du nå er 19 eller 22 år og har sett dette på nettet i 5-10 år,
så ser du nå mainstream-mediene komme trekkende med helt løsrevne sitater.
Etterlater inntrykk av at Charlie Kirk er en sånn fullblåst rasist.
Det bare eroderer fullstendig tilliten, fullstendig troen på disse menneskene.
Å gjøre seg til talerør for dette etter å ha kjent til Charlie Kirk i halvannen time ...
Jeg tror så mye av reaksjonen på dette,
og hvor de som skaper narrativet om Charlie Kirk ...
Jeg nevnte dette ordet tidligere, men det har en viss Orwellian struktur til det.
I alle debattene og samtalene jeg har hatt om drapet siden det skjedde ...
Jeg har følt at personen jeg snakker til, er øyeblikket unna å spørre:
Hvem vil du tro på meg eller dine liggende øyne?
Og det er den følelsen du får fra den akseptable narrativen, er:
Nei, nei, nei, ikke ... Jeg så en artikkel som sa:
Slik kan din egen forskning radikalisere deg til den høyre.
Og artikkelen og overskriftene ble skrevet uten en ounce satire eller parodi.
Satire eller parodi. Det var en helt alvorlig artikkel.
Og det er det inntrykket som er igjen her. Særlig hos Gen.Z-folket.
De kan også være lidenskapelige, trass i all ignoranse for politikken.
Jeg var den samme i den alderen.
Fordi sosiale medier og slikt innhold, uansett app, TikTok, Facebook, x, etc. ...
Det er så prevalent. Det er overalt. Disse barna, det er alt de vet.
Og de ser på dette hele tiden. Og jeg tror det er ...
Ta Late Night Talk-showene, for eksempel. Publikummet for det er 65 og eldre.
Det er som NRK i Norge, altså.
Så det vil være en gradvis utfasing av disse artigene.
For de unge ser dem ikke bare ikke, de stoler ikke på dem.
Det er så sanitisert og strukturert og svindlende
at de kan gå direkte til kilden i telefonen,
noe de er programmert til å gjøre gjennom ungdomsprøver og -feil,
at ikke mange i den alderen tenker på det. De bare gjør det.
Jeg husker ... Jeg er nok som en gammel mann som pusher 50.
Så er jeg nok nærmere Jen C enn mange andre 50-åringer, fordi man er mye på nettet.
Jeg bare husker den Covington-saken som vi var inne på i 2019.
Du ser medienarrativet, du ser hvordan det fortelles.
Så sitter du i Norge og blir interessert, er det virkelig sånn?
Og så er det noen som putter på YouTube den overvåkingsvideoen på to timer,
hvor du kan se hele forløpet, du kan gjøre det selv, du kan gjøre undersøkelser.
Og du sitter og bare gjør det som privatperson!
Du ser at det er jo ikke i nærheten av den historien som fortelles i media.
Og så ser du dette rulle videre i ukevis etterpå, og det er altså så ødeleggende for tilliten.
Du kan gjøre det samme med 6. januar.
Tusenvis av timer med sikkerhetsopptak av det.
Ja, det var noen instanser som var uakseptable.
Men du kunne se timevis med det opptaket.
Og hvis du gikk vekk etter konklusjonen som mainstreammedia ga deg ...
Ja, akkurat. At det var en voldelig opprør.
Det var ingen som kunne komme til den konklusjonen.
Det var eldre mennesker som gikk gjennom salene og så på bildene på veggen.
Det var yngre mennesker som gikk og spaserte.
Og mange av dem ble eskortert av sikkerhetsvaktene som drev bygningen.
Og rett og slett observert. Det var upassende, det som skjedde.
Den voldelige, nesten militante opprøret var avsides.
Men mange, slik som Cuppington-situasjonen, tror fortsatt
hva den første meldingen var, og hvordan den ble rammet nesten umiddelbart.
Jeg skal jo tilføye for ordens skyld: Trumps atferd i den situasjonen
var etter mitt syn svært kritikkverdig.
Altså, det å sitte som en ansvarlig ... som president ...
Det som tross alt var en stor folkemengde, som gikk mot ganger.
Så kunne det gått mye verre. Og i mitt vokabular så er jo ordet "insurrection".
Høres veldig mye mer ut som de Black Lives Matter-greiene som brant ned hele byer.
Byer i Amerika brant i et halvt år.
De forårsaket skader for milliarder av dollar. De brente sine egne samfunn i bakken.
Jeg tror det er 20 eller mer som døde, som direkte forbindelse til BLM.
Jeg trodde det var godt over 100, men ...
Jeg gir et konservativt estimat her. Du er konservativ. Det er rettferdig.
Jeg tror fullt ut det er tallerkener av mennesker som ble drept.
Jeg tror definitivt karakteriseringen er mer fortjent der. Ikke bare BLM, men også Antifa.
Jeg vet ikke hvordan man gjør det, og jeg vet heller ikke om det vil gjøre det bedre.
Men jeg tror det er et rimelig argument å legge til at Antifas taktikker og metoder
er terroristiske. De er iallfall et voldelig samfunnsledd.
De har ingen problemer med å skremme uskyldige mennesker på toppen av bygda.
Definisjonen er ganske enkel:
Bare du bruker vold eller trusler for å påvirke politikken.
Det ville vært den antatte definisjonen.
Jeg var i militær etterretning i noen år
og tok universitetskurs om dette temaet: Hvordan definerer man terrorisme?
Det blir vanskelig på myndighetsnivå å lage den definisjonen
Den eneste terrorist er den andres frihetskjemper, osv.
Vi kan si at Antifa er terrorister. Men hvordan vil regjeringen definere dem?
Og hvordan kan den definisjonen bli anvendt på andre organisasjoner?
Jeg er enig i at Antifa må behandles.
At måten de oppfører seg på på torget, og hvordan de behandler andre, er uakseptabelt.
Min bekymring er at når Trump starter ...
Jeg føler den samme instinktive advarselen som jeg fortalte folk om Obama i hans tenår.
Min bekymring her er: Ok, hva gjør du, og hvordan vil dette bli brukt mot meg senere?
Nei, og det er jo fristende å si at det som ofte er vanskelig, er å ignorere taperne, ikke sant?
Hvis de ikke får oppmerksomhet, så blir de altså borte.
Enten må de være så spektakulære at du ikke har noe annet valg enn å ta dem.
Et fantastisk poeng. Jeg mente å si tidligere ...
Da han ga kunngjøringen, så jeg mange tvitringer og poster
av folk som stolt tok bilde av seg selv i Antifa-utstyr.
Denne gangen uten maske og som sa: "Jeg er stolt Antifa, og jeg vil dø for dette."
Så du gjør nesten problemet verre enn det var,
når den sannsynligvis beste måten å gjøre det på, er kollektivt å si at det er uakseptabelt.
Som jeg forsto det, så var vel det å gjøre den karakteriseringa,
handla vel om å gå etter de som finansierer dette,
og prøve å stenge pengestrømmen?
Disse organisasjonene - under en rekke tiltaler, jeg vet de nevnte RICO for én type etterforskning,
men også å gå etter NGO-ene, noe som må gjøres uansett.
Jeg tror Elon Musk genuint prøvde å gjøre det med Dozh.
Antall NGO-er vi subsidierer.
Og Rand Paul hadde en flott respons på dette da alt Dozh-kontroverset var i gang.
Hvordan kan du klassifiseres som en ikke-regjeringsorganisasjon
når løveandelen av finansieringen din kommer fra regjeringen?
Dette er vanligvis eksklusive ting.
To ender. Non-non-government organisation.
Kunne vært en beskrivelse av norsk presse også.
Ok. Jeg tror kanskje vi er på snart halvannen time,
Jeg har ett spørsmål til slutt. Du er jo chairman i Republicans Abroad.
Men vi har jo visse fellestrekk. Hvorfor ikke Libertarians Abroad?
Det libertariske partiet i USA har jeg aldri klart å ta alvorlig nok alvorlig som jeg har ønsket.
De gjør ikke nok for å få orden på handlingen sin.
Til tross for republikanernes karakteriseringer er republikanerne et "Big Ten"-parti.
Det er mangfold i meninger og synspunkter.
Det er et mangfold av meninger. Når det er en valgkamp for hvem som blir
Som medlem av det republikanske partiet har jeg ved alle valg alltid stemt på Rand Paul.
Jeg har f.eks. aldri stemt på Donald Trump i et valgvalg.
Jeg har stemt på Donald Trump tre ganger i vanlige valg, men jeg føler at jeg ...
Vi diskuterte tidligere hvilke medieplattformer som ville høre fra meg etter drapet på Charlie Kirk.
Og i denne hendelsen, som var uvanlig, for når noe sånt skjer i denne skalaen ...
Ikke denne gangen. Det var en merkelig opplevelse. Jeg forventet det, men det kom ikke.
Når jeg skulle representere libertarianere i utlandet, hvis de har et slikt apparat ...
Telefonen ville aldri ringt.
Jeg ville ikke hatt noen plattform til å overbevise mine verdier og prinsipper.
Siden jeg er republikaner i USAs topartisystem, skulle jeg ønske at Libertarianspartiet var et seriøst parti.
Jeg skulle ønske jeg hadde mulighet til å stemme
på en virkelig libertariansk kandidat i USA.
Jeg skulle ønske alt dette var sant, men det er ikke situasjonen i USA.
Men vi har jo vårt parti her i Norge, Libertalistene,
og det har jeg alltid følt er mer mitt parti enn noe annet parti noe sted.
Men hvis man har de verdiene som jeg har,
Og de politiske prinsippene jeg fremmer ...
Og jeg var i Amerika ... Da ville man typiskvis vært medlem av Republikanerne.
Vi kan se det ved Thomas Massey, Rand Paul og Liberty Caucus i Kongressen.
Dette er typiskvis frimarkedskapitalister, klassisk liberale, libertarianere med liten l.
Som prøver å gjøre det de kan som republikanere med r.
Reaksjonene på drapet på Charlie Kirk og hvilken bevegelse
som ikke i tilstrekkelig grad fra mitt ståsted tar avstand fra det og rydder opp i det.
Det er første gang på veldig lenge at jeg tenker at hvis jeg måtte velge, så ...
Da hadde vi vært i samme parti, er jeg redd. Da hadde vi begge vært motvillige.
Men ok, tusen takk for en lang og fin prat. Så håper vi at du kommer tilbake en annen gang.
Og takk for at dere fikk meg hit i dag.
Jeg setter pris på det.
Takk for at du hører på Sidelinja podkast. Vi vil gjerne noe bredere ut,
så hvis du snakker om oss, deler oss eller anbefaler oss i podkast-appen din,
så er det høyt verdsatt.
Regjeringen er problemet.
Kopier koden under for å bygge inn denne episoden med responsiv spiller:
@@@@@@@%#%@%%%@#=***+*%%@@@@@@@@@@=:.
*@@@@##**#@@#=*%%#@+..-+#**%%@@@@@@-
:#@@@@*-#.=*++=#*+*%%#+-. .+####@@@@@@#-
=@@@@@* =@----**##@@@@@@@@@#:*#@@@%#@@@@@%=
=@@@@%*#--++*##%#%%@@@@@@@@@%##%*@@@%*%@@@@@%:
+@@@@%--=--+**%###%%@@@@@@@@@@@%:=@#@#%%#*@@@@@:
.#@@@@#*. ..-**##@@%%%%@@@@@@@@%*=-#@+@%#%%%+@@@@@.
=@@@@@@*%:..:==*%%%%##@@@@@@@@@@#*%%-*#%@%#*@%*@@@@%
:#@@@@%#-:* .::-=*#%####@@@@@@@@@@@@+:%+@*@#@@+*@@@@%.
-@@@@@*+. :+ :.:-+===*%@@@@@@@@@@@@:=*@:%@#@@#*@@@@#.
.@@@@%.:. :. ...:-++*#%%%%@@@@@@@@@@+ =%#*=**@@@##@@@@%.
-@@@@% :=-:-* :--+#*#@@@@@@@@@@@@@@@@# -*==*=-=++##%@@@@*
*@@@@- -*+- .-+*+++%*++%@@%%@@@@@@@@+=.-*-*#+*%%=*%@@@@*
%@@@@: -+ :=+++#: .==::..-==+#@@@- -*-%*.=*+*@@@@@.
%@@@@. .:*= .. .#%%#**%@@= :*##+-:#%%@@@@-
#@@@@+ . :+- .. .=+###= :-===#@@@@@* .@+:%*.+*-@@@@%
.%@@@@* :-: .=: +@@@@@%: .:*+*#+#@@@+ =:.+@+**+*@@@@#
*@@@@+ =-- :: .:-=+ #@@@@@@#-:-%@@%*%@@%*+= =%++####@@@@=
.@@@@@= .= :===+**.=@@@@@@##%###%%#@@%#@%** +-..=%+%@@@@.
+@@@@@: - ::-=-: ##=@@%@@:.+**#@@@%@%@%+@*--.=#+%@@@@*
:@@@@%:.: ..:: .... .++= -##%@%@%#%#=*#%#-##+@@@@%.
%@@@@- . . *%#%@+.-###%@%*%%*:*+#:+#@@@@@-
*@@@@= . ..-%.+#+@@*++. +**+#%+*%++-*-@@@@@%-
.@@@@%.::- : .. -..= .- .=*+=%-:++=#%+-+@***-@@@@#
*@@@@-.-: :*: :. . .--. -=*%@*+#*=*%%+#@%%-@@@@#
@@@@% .. -=:.-:= :-. ==+*. :++=++=*-+*@%-##+=@@@@*
+@@@@=.= . .=--* ==*=%*%@%== :#%=++==**%#*+%@@@@:
-@@@@+ - -: .:+-: --.=+@@@*@%.+#%%+#+--.#%%%.#@@@@%
=@@@@* .... :..-:%##-:#* -#.+%#%%+-@@:+%==*=%@@@@%+.
%@@@@+ ...-. =- :+++=% :*= +::@==** *@==%#%@%+*%@@@@@%#*=:.
:+%@@@@* - .: .-#%=-%%*++..=*-#+ =*:.%@@@@%**%@@@@@@@@@#+-.
:+#@@@@@@@%: .. -: .:.. :*%%+==-*%**:= .=#@@@@@@@@%%@@%%@@@@@@@@+
:+%@@@@@@@*=: -- =*. -==. .-:*@***##+=*#-=@@@@@@@@@@@@@@@@@%##%@@@@@+
#@@@@@@#=-. .-*+. -*# .=+++=***=-.=@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@#
+@@@@#=: . .--:.: += ..*-:+.%-=*=@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@:
=@@@@%=.. .::+.. : .*: ++++-=%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%:
+@@@@@+. .* =. --:##* ::#.-@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@+
.%@@@@%- .=.*. -*++#+= =*@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%:
*@@@@@#=: -.+- .*%--+-=*@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@+
:*@@@@@@#=. :-=: :+=%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%+.
.+%@@@@@@#=: :++**##%@@@@@%%@@@@@@@@@@@@@@@@@@%+:
:*@@@@@@@%*+=-:: +#@@%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@#+:
:@@@@@@@@@@@#++===+**@#%%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@*-.