06.11.2024
00:00 / 49:31
E021
49 min
18
klar
Vegard og Arne snakker med Austin Rasmussen, chairman Republicans Abroad Norway, om utfallet av valget i natt, meningsmålinger som for tredje gang ikke klarte å spå resultatet pålitelig, og medienes slagside mot Trump.
Ingen søkesegmenter er registrert for denne episoden ennå.
Velkommen til Sidelinja-podkast og en oppsummering av valget i USA.
I dag med meg, Vegard Nøttnes, Arne Eidshagen og spesialgjest Austin Rasmussen,
Og spesialgjest Austin Rasmussen, som er leder for Republicans Abroad i Norge.
Veldig hyggelig å ha deg her. Vil du si noe om din bakgrunn og hva du er?
Ja. Og som sagt, jeg skal ta de fleste på engelsk,
for når jeg snakker amerikansk politikk ... Jeg liker å snakke engelsk.
Gjør det. Og så prøver vi å holde oss til norsk, så får det heller bare bli rart for de som hører på.
Ja. Jeg heter Austin og er leder for republikanere i utlandet.
Jeg har bodd i Norge i omtrent ti år.
Jeg er også norsk borger i år. Jeg kom hit av kjærlighet.
Kona mi er norsk. Vi har fire veldig unge og store barn.
Eller sånn vi tror.
Min akademiske bakgrunn, min grad, er i ...
Politisk vitenskap og psykologi.
Profesjonelt jobber jeg med IT, men jeg jobbet for republikanerne under valget i 2012.
I tillegg var jeg i militæret i sju år og tjente i militær intelligens.
Jeg var opphavlig der. Jeg begynte i hæren da jeg var 17, og dro hjemmefra som 14-åring.
Jeg gikk gjennom det programmet som gjorde det veldig lett å bli med i hæren etterpå.
Men så møtte jeg min kone og mitt første år på universitetet samtidig som jeg var student.
Jeg forelsket meg og tok noen viktige avgjørelser, som til slutt førte meg til dette bordet.
Vi kjenner jo hverandre fra før. Vi har sittet i styret i Liberalisten i noen år sammen.
Egentlig har vi alle tre vært i samme parti i noen år.
Så det er ikke helt organisk sånn sett.
Nei. Men i dag så er det fordi du er leder for Republicans Abroad i Norge.
Da må jeg nesten få lov til å ... Da må jo dette være en god anledning til å si gratulerer
med valgutfallet.
Det virker som veldig mange ble overrasket. Har du noen kommentarer på akkurat det?
Jeg tror mange av de som pleier å være på skjermen og bære tittelen "ekspert" ...
Hvem vet hva de egentlig har i tankene, men de må i hvert fall skamme seg litt i dag.
Det virker nesten som om bransjen ikke lærer noe fra 2016, og i delen 2020 også.
Etter min egen deltakelse i den arenaen brøt jeg min egen vane der.
I disse valgene har jeg unngått å spå noe før oktober.
Jeg vil gjerne vente på overraskelsen i oktober.
Jeg blir ofte spurt først da: Hvem tror du kommer til å vinne? Hvem tror du kommer til å vinne?
Det er for tidlig å si, for mellom nå og valget er det en evighet å snakke politisk,
og alt kan skje mellom nå og da. Men dette valget var litt annerledes for meg.
Jeg følte en høy grad av tillit og sikkerhet helt tilbake til minst mai, det var første gang jeg var offentlig.
Om min spådom i media. En høy grad av tillit til en Trump-seier.
Det var flere grunner til den spådommen, og jeg tilbød den min fornuft,
som jeg syntes var lydig, og min analyse, som åpenbart var korrekt.
Så jeg er fornøyd og glad i dag, men også ikke overrasket.
Så ... Vi snakket så vidt om det før vi gikk på her, sånn at vi her i podkasten
Vi her i podkasten har egentlig referert til bettingmarkedene,
og vi har brukt RCP, betting average, som en sånn indikator,
og det har vært veldig tydelig ganske lenge nå.
Så har det vært en interessant bevegelse de siste dagene før valget,
for da popper det ut meningsmålinger, og eksperter og media og alle er sånn:
Fy faen, nå går det Kamalas vei, nå er det momentum og det er veldig tydelig retning og sånn.
Så kommer valgnatten, så er det egentlig ganske åpenbart at det var ingenting. Nothing burger.
Det er liksom den lærdommen de da ikke klarer å absorbere. Det må jo være det som er greia.
Problemet med disse metrikkene, det å stole på dem ...
Det er lett for oss fordi de har tatt feil hele tiden.
Det er lett å prøve å karakterisere folkene bak valgkampene.
Men de har ingenting å vinne på å ta feil. Så det fortjener en dypere analyse.
Om hvorfor de tar feil. Mye av det har med fordommer å gjøre.
Jeg mener selvfølgelig at veddemålsmarkedet er mer korrekt
eller gir bedre innsikt i hva som skjer, fordi deres folk har noe å tape.
De setter pengene der de kan, eller i hvert fall der de føler de kan tjene tilbake.
Så jeg har ... Jeg fikk noen reaksjoner fra noen i pressen da jeg nevnte det.
"Hva syns du om valgkampene?" "Jeg ser ikke på valgkampene, men veddemålsmarkedet ..."
Jeg fikk disse forvirrede synene og reaksjoner på hvorfor man ser på valgmarkedet.
For mange nordmenn er det et fremmed konsept.
Jeg så en rapport nylig som fant ...
Ikke spør hvordan de fikk dette nummeret ...
Men de fant, uansett hva nummeret er, ca. 16 % av valgtene
som trolig ville stemme på Trump eller Republikaneren ...
Det var 16 % høyere at de ikke ville delta
når de ble spurt hvordan de stemte.
Hvorfor de ville stille til valg, vet jeg ikke. Hvordan fikk de det tallet eller tallet?
Men uansett tallet var det statistisk sett betydelig høyere
enn demokratenes vilje til å svare på disse valgene.
Det burde vært en oppvåkning for lenge siden.
Man har disse valgene, men valger bare de som er villige til å snakke med en.
Minst halvparten av nasjonen liker deg ikke og stoler ikke på deg.
Hvordan tror du analysen din eller metodene du gir oss her, gjør at vi skal stole på deg nå?
Og vi hadde selvfølgelig rett til ikke å gjøre det.
Han har lett etter forløsning.
Men det Nate Silver pekte på i dagene før valget, var jo at i disse vippestatene,
så var det statistiske avviket mellom ulike pollingagencies så lite
at det var statistisk umulig at de ikke så på hverandre.
Det er jo noe med den troverdigheten som de er reddere for å ta feil aleine enn kollektivt.
Det virker jo som journalister også er der.
Jeg tror tittelen hans er "teknisk mediekritiker".
Han heter George Gooding, og jeg leste en rapport han publiserte i går.
Han hadde en veldig skarp nedbrytning av hva som skjedde i valgkampene,
som førte ham til sin konklusjon, som også var korrekt.
Men det er ikke ofte vi ser den typen analyse.
Vi ser ikke ofte en analyse som er tom for følelser.
Men hvis man skal ha følelsene med på å prøve å få dette frem,
må man se det holistisk, se på det store bildet.
Det som var problematisk ...
Det var noen rapporter som kom ut så tidlig som i vår, fra Medieforskningssenteret.
Men andre også, som fant medieredekningen av Kamala Hair ...
Biden og så Harris. I gjennomsnitt var dekningen av den demokratiske kandidaten
mellom 85 og 90 % positiv. Uansett hvordan de kvantifiserer det ...
Jeg er ikke helt sikker, men resultatene kom ut 85-90 % positive for den demokratiske kandidaten.
På den andre siden var det 85-90 % negativ dekning av Donald Trump.
Det var veldig interessant å se den veldig abrupte nedskjæringen som mediene ...
Da hun ble gitt den stillingen, og de fjernet fra Biden,
var det en øyeblikkelig hjelpende vending i institusjonene som er tro mot demokratpartiet.
Og i seg selv er denne typen hjelpende vending så nedlatende mot den vanlige personen,
som ikke er opptatt av politikk, som noen av oss er hver dag, hele tiden.
Som ikke er nyhetsjunkier, som noen av oss er.
Politikk er dagligdagse smertepunkter og alle slags overskrifter
de kan få mellom regninger, barnevern og jobb.
Mange av disse menneskene forstår over tid, når de ser sammenhengen,
at de blir løyet mot, eller iallfall dupert.
Det er nesten som om mediene ville at vi skulle tro at da Kamala Harris ble kandidat,
begynte tiden med hennes kandidatur. At vi skulle glemme alt ...
For eksempel, ikke en eller to måneder før hun tok den posisjonen ...
Seniordemokratiske strateger snakket åpent om hvordan Kamala Harris er en påskudd for Demokraterna,
og hvordan hun ville være en påskudd for en ny valgkamp for Biden.
Mange av røttene i den bekymringsfulle bekymringen kan vi gå helt tilbake til 2020-valget,
mot Biden og over 20 andre presidentkandidater på den tiden. Det var et stort felt.
Og blant det store feltet var Kamala Harris på laveste nivå. Hun var minst populær.
Hun kunne ikke engang i sin egen hjemstat garne henne mer enn en enkeltprosent i støtte.
Så hun har vært en av de minst populære politikerne i Amerika,
i det samtidige amerikanske politiske landskapet.
Ingenting av det ble tatt hensyn til da man kalkulerte atmosfæren
og hvilken måte vinden blåser på, politisk talt.
Det er overraskelsen etter valget, ikke Trumps seier,
men disse institusjonenes fiasko.
Hvert eneste valg i livet mitt.
Hvert valg i min livstid!
Helt åpenbare: Dette er et sånt eksistensielt valg.
Det viktigste valget noensinne. Hvert valg er jo det.
Men de kommer altså trekkende med en mann på 82 som knapt kan gjøre rede for seg.
Og blir 86 før presidentperioden er ute.
Og så dropper de han, og så prøver de med et straight face å si
at dette valg er fortsatt viktig. Og så kommer du bare trekkende med gamle Harris,
som er en sånn empty vessel, omtrent.
Selv da den bytten ble tatt, så langt valgene gikk,
hadde Biden fremdeles et stort spor over Harris i populariteten.
Han var fremdeles mer populær enn hun var.
Det var en bisarr utvikling, men også en utvikling som mange i Republikanpartiet så for fire år siden.
At Kamala Harris ville være ute etter den jobben.
Vi visste da at Biden allerede var på vei til kognitiv nedgang.
Og Kamala Harris var i vingene for å arve det han hadde.
Og det fulgte ikke som Kamala Harris.
Hun ble ikke valgt fordi hun var kvalifisert, fordi hun er politisk klok.
Hun ble ikke valgt for noe man generelt ville velge en visepresidentkandidat for.
Hun ble valgt fordi hun tilfredsstilte demokratenes progressive politikk.
Denne vingen av partiet som har drevet partiet deres ned i bakken.
Det setter Demokratpartiet i en posisjon der de må lete etter sjelen.
De må ta et dypdykk innover og finne ut hva som skjer.
Med mindre de er villige til å distansere seg fra den identitetspolitikken,
tror jeg de vil se mye flere resultater enn de ser i dag.
Så det er der vi er.
Du nevnte George Gooding. Han har en artikkel ute i Subect i dette nå.
Der går han vel gjennom "Snoens bok", hvor han diskuterer hvorvidt Trump er fascist.
Dette er en veldig aggressiv ordbruk, som kanskje også i og for seg har vært ...
Det er begreper som også har vært brukt i amerikansk debatt.
Hvordan kommer vi dit, og hvordan føler du i forhold til den typen retorikk?
Vi valgte alltid disse toppordene for å skape et poeng.
Jeg karakteriserer norsk mediedekning av amerikansk politikk
mer som produksjon av reality-TV enn som nyhetsreportasje.
Det er delvis og delvis å bruke terminologi som dette,
fascist, sammenlignelsene med Hitler ...
Den norske medieindustrien har forgudet demokratiet.
Lang tid siden de husket hvordan det var ikke å elske den siden av politikken.
Men det som til slutt skjer da, er at når de viser bildet av amerikansk politikk,
er det mindre enn halvparten av bildet.
Så nordmenn som forbruker dette innholdet, og spesielt bare norske innhold,
får ikke en full bildeanalyse. De får ikke et holistisk syn på det som utvikler seg i USA.
Det fører til mye misinformasjon og folk som ikke kjenner til det temaet.
Når det gjelder hvordan dette innholdet blir produsert,
er det mye for å kapitalisere på engasjement.
For å få klikk. Men det er også et element av narrativ kontroll.
Og å sørge for at nordmenn fortsatt er enige. For de går alle inn på ett område.
Enda de er eksperter, eller om de går inn som vertskap for et program.
Men det er alltid på premisset: Demokrater er gode, republikanere er dårlige.
Det er startpunktet. Da har man allerede mistet all troverdighet som journalist.
Man er nå mer knyttet til en tenåringsblogger enn man er en journalist.
Det er en nesten ungdomsmessig vei å rapportere dette.
Man kan ha personlige meninger, men det bør ikke virke ...
Det er det vi forventer å gjøre. Jeg var i NRK i morges
og snakket med noen av produsentene der og noen av de andre som ble slått ned.
Jeg lengtet for en dag som var før min tid, hvor vi hadde disse journalistene
som snakket sannheten til makten, og ikke snakket til makten.
Nyhetene de hadde ambisjoner om å rapportere, var nyheter ingen ville lese,
eller noen ville ikke at de skulle gi ut.
Og det har substantivt innhold og verdi for samfunnet og publikum.
Jeg ser ingen følelser av det noe sted.
Med unntak av George Gooding. Jeg holder ham i høy respekt, og har respekt for ham.
Fordi han er like kompetent som han er, som mediekritiker,
og han er mye bedre til å navigere systemet enn jeg er, ga jeg ham ...
Når vi representerer republikanere utenlands mot PFU ...
Eller ikke mot, men i PFU-systemet ...
Når vi har de erfaringene at vi enten blir underreportert
eller misinformert om hvem republikanerne er ...
Det er en ubalanse uansett.
Jeg lurer på demoniseringen av Trump og det republikanske partiet
som kontra ... Hvordan man trykker demokratene til sitt hjerte.
Hvor stor forskjell, rent politisk, føler du at det er mellom de to store partiene i statene?
Valget er over, og kampanjen er over.
Det er ikke mange forskjeller mellom partiene i deres dag til dag-funksjoner.
Problemet er at så mye av regjeringen vår er kontrollert av lobbyorganisasjoner.
Det er ingen mekanisme for Trump til å være noe av det som president.
Han skal være diktator eller fascist ...
Men i amerikansk politikk, hvis man tar "civics" én-og-én ...
Det er ingen mekanisme for Trump til å være noe av det som president.
Det fins ingen mekanisme i amerikansk struktur for ham til å være noe av det.
Noen som hevder noe annet, aner ikke hva de snakker om, trass i at de har tatt makten.
Tittel USA-ekspert på NRK. Så på den ene siden er det ingen mekanisme.
Og grunnen til at Trump appellerer til så mange amerikanere, er at han er en utenforstående.
Han utfordrer det status quo, og mange bryr seg ikke om hvordan han gjør det.
De vil bare ha det gjort. Og jeg tror ikke han gjorde så bra i første periode,
men jeg håper han lærer noe av det og gjør bedre i andre periode.
Og nå, i denne perioden, trenger han ikke å bekymre seg for gjenvalg.
Det blir litt sånn når vi snakker om de store partiene i Norge som stortingspartiet, ikke sant?
Men ikke bare det. Enipartiproblemet i Norge, f.eks.
Det er generell konsensus om filosofien om hvordan myndighetene driver.
Det er ingen debatt om skatteproblemet. Hvor mye skal man betale?
Når man har et slikt enipartiproblem, i Norge er det litt mer tillatelse
for mikropartier til å konkurrere med de større partiene.
Men selv blant de mikropartiene er de ikke partier. De er en interessegruppe i Amerika.
De har ingen plattform for å være politiske ledere.
De har en plattform for å takle miljøet, feminisme eller religion, eller hva som helst.
Men gir man dem nøklene til landet i morgen, vil de bli tapt.
Jeg tror det som spesielt norske journalister undervurderer,
er det jeg også kjenner jeg kan føle på. Jeg er ikke Trump-tilhenger som sådan.
Det er litt pest og kolera for meg. Men jeg merker at jeg liker den langfingeren
Det er en beskjed til de etablerte om at dette finner vi oss ikke i lenger.
Og så er det i min bok litt sånn feil fyr å velge til det.
Men gud hjelpe, det er litt sånn tilfredsstillende likevel.
Jeg har jo tenkt at det jeg håpet skulle skje i natt, var at ...
Jeg bryr meg ikke så veldig om hvem som vinner presidentvalget,
men jeg håper at det blir motsatt parti som vinner Kongressen.
Bare for å få locked down hele greia.
Jeg får alltid reaksjoner fra media når jeg gjør et lignende poeng.
Så langt det generelle narrativet går, er demokratiet viktig,
og regjeringen må alltid jobbe for det.
Og alle som står i veien for det, står i veien for demokratiet, noe jeg er uenig i.
Når jeg blir spurt om resultatene, og hvordan jeg føler meg om dem, eller når vi venter på dem ...
Trump vinner, men demokratene tar Kongressen, f.eks., eller vis-versa. Hvordan føler du deg om det?
Hvis vi ikke velger en administrasjon som setter skatteskatter ned og deregulerer,
så er det neste beste for meg en kontrollert regjering.
Hvis det var en republikaner som var krigshauk og ikke prioriterte de verdiene som er viktige for meg,
da ville jeg stemt på en demokratisk kongressmann for å komme inn i offisiet og holde kontrollen på plass.
Så jeg er enig i det følelset. Jeg har snakket litt mer med Trump.
Jeg fikk en reaksjon fra publikum,
for jeg forklarte at jeg hadde stemt på Trump to ganger før.
Dette blir min tredje stemme i dette valget.
Og nå vil jeg gjøre det med mye høyere entusiasme enn i de to forrige valgene.
Da jeg først stemte på Trump i 2016, var det definitivt med motvilje.
Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente av ham, eller hva slags politiker han ville være.
Og jeg stemte ikke for ham i første valg.
Jeg stemmer for Rand Paul. Det var ikke noe personlig mot Trump,
det er bare at Rand Paul passer mer sammen med min posisjon i filosofi.
Men nå står vi her, og jeg liker beskrivelsen av ham som den langfingeren som peker ...
Peker! Og jeg gleder meg til å se hva han gjør med det.
For mange amerikanere var dette det eneste de ønsket, var denne seieren.
For han utfordrer det status quo. Og uansett hva han gjør,
vil det riste sammen institusjoner og etablissementer som driver føderale myndigheter.
Her i Norge kom det vel nærmest en sjokkerende liten meningsmåling
blant unge menn om at nærmere halvparten støtter Trump.
Det kom som et sjokk for mange kommentatorer.
Det er tydelig på en sakkende narrativ.
Jeg har sett at i media, spesielt i denne valgkampsyklusen,
er det mye mer forakt og svik i mainstream-publikasjoner
for ikke bare Trump, men republikanere generelt.
Men jeg har også sett en utvikling i Norge over de siste åtte årene.
Fra 2016 ... Den gangen var det virkelig tabu å si noe positivt om Trump.
For mange så det som sosialt selvmord å si at man kunne drømme om å støtte Trump.
For å se hvor vi er nå, sammenlignet med dem ...
Det er mange flere nordmenn som åpenlyst støtter Trump og er sympatiske med republikanerne,
og de er ikke så redde for å snakke om det. Hvis du går til enhver norsk avis
og hvis de har skrevet en artikkel om Trump eller Harris, og ser i kommentarene,
kan du få en temperatur ... eller du kan få en idé om hvor mye ...
Nå er det selvfølgelig i en boble på sosiale medier, men du får en følelse.
Dette valgkampsykluset er enda en slik måte å vise at når du mister så mye av den generasjonen,
så har ikke narrativet ditt mye av en fremtid.
Det var litt morsomt. Jeg så den fantastiske faktasjekksida faktisk.no.
De er jo ganske selektive på hva de faktasjekker.
Fordi de hadde en Trump-sak, så hadde de faktasjekket Marjorie Taylor Green.
Og hun hadde sagt at Demokratene kontrollerte været. Det kunne de fortelle at det var ikke sant.
Et annet som er mer relevant for nordmenn ...
I morges da jeg satt i NRK og så på deres nettverk,
kom det rapporter om at Trump truet med å fjerne USA fra Nato.
Han utfordret Nato, Natos etikk og Natos finansiering.
Og etter at han har gjort det, hva har skjedd?
Nesten alle Nato-allierte har betalt regningene sine.
Og mange av de landenes ledere har motvillig innrømmet at Trump hadde rett.
Vi burde ikke ha vært avhengig av blåfargede amerikanere for å betale for forsvaret vårt.
At dette er bare Trump som roter. Så flaut. Ja. Svært presist.
Det er kanskje ikke bare media som er et problem med å ha en rimelig fremstilling
av Trump spesifikt? Du ble intervjuet i Subjektommen
om hvordan Trump blir fremstilt i norsk skole, stemmer ikke det, Austin?
Nylig forklarte de at de anonymt hadde fått kildemateriale fra klasserommet.
Men kilden ville forbli anonym, og de ville vite
om jeg var villig til å snakke om innholdet og konsekvensene av det.
Og selvfølgelig var jeg villig. Det er ingen hemmelighet hvor jeg står i alt dette.
Og jeg ble overrasket. Det var en litt større pakke, og jeg leste den første ...
Jeg leste alt, men da jeg leste introduksjonen, syntes jeg det var greit.
Det var en generalisert beskrivelse av republikansk parti og dets historie.
Det samme for demokrater. Jeg ville nok ha lagt til noen ting.
Men for det studentnivået var det greit nok.
Men etter det tidspunktet kom det til å falle fra hverandre.
Man hadde denne veldig bisarre og fiktiske interessen.
< < ...
Og hvordan han vil reagere.
Jeg antar at lærerne styrer leksen og lager premiene for det intervjuet.
Og det var nok poeng i det såkalte intervjuet
for et ungt, utviklende sinn å si at dette er troverdig.
Men det er også mye der som Trump aldri har sagt.
Det er en latterlig overdrivelse av ... Selv å ta Trumps ene forskjell ...
Det er én forskjell på Trumps mentalitet i denne valgkampsyklusen
og den tidligere, og det er bra for ham fordi det var nødvendig.
Men han fant en måte å snakke med varmen på.
Han har fått mer varme i valgkampsyklusen enn tidligere.
Og i den varmen kommer også et komisk element.
Han kan snakke på møtene, og han kan være litt komikerisk.
Han har ikke det. Han kommer til mange som en stern bestefarsfigur,
og han har solgt det godt.
Men dette intervjuet ville ta ting han sa uten grunn,
som ingen i noe sosialt område ville tatt alvorlig,
og så plugget det inn i intervjuet som om det var et politisk uttrykk.
En god sammenligning, for det skjedde akkurat i går kveld.
Det var en politisk forsker der, og en annen duellborger-amerikaner der.
Og så hadde de Hons Hug der for å snakke ...
Han er i Washington D.C., men han var ikke der i det hele tatt, men for å snakke videre.
Hons Hug er stabssjef, tror jeg, for Thomas Massey, og jeg var veldig glad for å se ham og snakke,
for, som vi alle vet, det er mitt partipolitiske auksjonarbeid.
Den første valgvakaen var den politiske redaktøren i Drammenstein.
Det var hun som stilte spørsmål ved Hans Hug. For å drive samtalen videre.
Han ga henne ikke det hun ville ha.
Et av poengene han gjorde, var at disse presidentvalgene
ikke er så konsekvensielle og viktige som vi later som de er.
Vi lager et slags sportsarrangement av det. Så bestemte hun seg for å ha referanse.
Da jeg spurte hvem han stemte på, sa han at han ikke likte Trump.
Så jeg stemte ikke på ham, og jeg kunne ikke stemme på Harris.
Så jeg skrev Thomas Massey på valgmanntallet mitt og stemte på ham som president.
I slutten av dette segmentet spurte den politiske redaktøren ham.
Han sa at det er en Margaret Atwood som liker å snakke om politisk utvikling,
og hun har disse bekymringene, kanskje ikke så mye om Trump, men om J.D. Vance.
Det er vel den ene utsikten til ting, men jeg deler ikke de bekymringene.
Jeg sitter der og gjetter at hun trodde ... For kontekst:
Margaret Atwood er forfatter av en skrøne historie. Hennes felt er ikke politikk;
det er dystopisk fiksjon.
Hvorfor den politiske deduktiviteten av en ganske stor avis ville synes å være et relevant spørsmål,
tror jeg et bedre spørsmål ville vært: Å, du stemte på Thomas Massey som president.
Hva syns du om Thomas Massey støtter Trump for president sist uke?
Det ville vært mer relevant. Men det var det.
Men dette er en del av hvordan dette utfolder seg. Og når det gjelder AI-intervjuet,
var det mange av de ikke-sekretære, irrelevante temaene og narrativene
til hva Trump faktisk er ute etter.
Og så kommer man over på disse valgplakatene.
Og Kamala Harris på én side og Donald Trump på den andre. Og karakteriseringen av Kamala Harris.
Hun er snill, hun er søt, hun bryr seg om alle.
Det er bare ... store penger på toppen.
Og under navnet hennes har de alle kjendisstøttespillerne hun har.
Taylor Swift og gamle klassiske rockeband.
Og under Trump var det Elon Musk og Trump.
Og han er raskest ... Å, og Hitler støtter dem også.
Presenterer dette for barn, så er det fryktelige saker. Ikke sant?
er et av de vanskeligste temaene i Amerika nå.
Det har vært snakket om mye i analysen av disse valgene,
temaet skolevalg. Det er et alvorlig problem. Arizona er en av de pionerstatene når det gjelder dette.
De er lei av lærere og utdanningsprofesjoneller
Og hvordan de utdanner barna sine, eller hva som skjer der.
I Norge er det ikke den samme bevegelsen.
Men jeg er forelder med fire barn. Ett av dem er i skolealder.
Kona og jeg har snakket om det. Så lenge jeg har råd, så lenge omstendighetene tillater ...
Jeg kunne ikke med godt samvittighet sende barnet mitt til en offentlig skole.
I Norge eller IS, men jeg bor her. I Norge. Jeg kunne ikke gjøre det mot barnet mitt.
I Norge er det ingen "ekte" privatskole, men der velger vi å sende vårt barn.
Hvis jeg var forelder til et barn i denne skolen, med dette materialet,
så spiller det ingen rolle hva orientasjonen er. De kunne kalt meg Trump og Hitler.
Det spiller ingen rolle hva orientasjonen er til lærerne. Det er prinsippet i saken.
Jeg er bekymret for å ha et barn,
for denne pedagogiske tilnærmingen er sjelden begrenset til én dag i klassen.
Dette utgjør alt denne læreren gjør, og jeg vil ha en alvorlig evaluering av kvalifikasjonene deres.
Jeg vil ha en alvorlig evaluering av læreplanet deres og hvordan resten av året vil se ut for barna mine.
Det er fristende å si, for nå er vi inne på indoktrineringen av barn.
Men den er jo for voksne også. Vi hadde en sånn artikkel i VG her om dagen.
Anders Giæver skrev om Trumps uttalelse om at han skulle henrette Liz Cheney.
Vi kan spille av det klippet.
Hun ville alltid gå til krig med folk. Jeg vil ikke gå til krig.
Hun ville bli i Syria. Jeg tok dem ut. Hun ville bli i Irak. Jeg tok dem ut.
Hvis det var opp til henne, ville vi være i 50 ulike land.
Jeg klandrer ham ikke for å holde ut med datteren. Men datteren er en veldig stum person.
Hun er en radikal krigshauk.
La oss sette henne med riflen der og skyte henne med ni fat.
La oss se hva hun føler. Når våpnene er trent til å trene ansiktet hennes.
Alle er krigshauker når de sitter i Washington i en fin bygning og sier:
La oss sende 10 000 soldater rett inn i fiendens munn.
Men hun er et dumt menneske. Jeg hadde møter med mange folk, og hun ville alltid gå til krig.
Der hørte vi hva Trump sa. Så gjengir Anders Giæver dette i VG
og kan fortelle at Trump vil henrette. Plassere henne foran en mur
og henrette henne uten videre. Samme indoktrineringen, om du vil.
Jeg tenker på to ting som skjedde etter det. Eller rundt det.
Subjektet hadde en god karakterisering av dette.
Det er enten at de ikke forstår engelsk, eller at de lyver. Ingen mellomting her.
I et nytt show rundt den tiden, jeg tror det var før dette uttrykket ...
Da satt Kamala Harris på scenen med Liz Cheney som om Liz Cheney skulle
flytte nålen for Kamala Harris. John Stuarts analyse av dette ...
Han viste det, og han satt ved siden av Trump, i en barbersjekkbutikk i Bronx.
Og skulle jobbe for McDonald's for et øyeblikk. Hva er det som skjer? Politikken i Amerika har snudd.
Republikaneren drar til Bronx og jobber for McDonald's,
og demokraten har bokklubb med Cheney-familien! Hva skjer her?
Poenget han gjør i den uttalelsen, er ikke at han vil henrette eller se Liz Cheney dø.
Det er det faktum at vi alle husker at i Bush-administrasjonen, så var Cheney ...
Jeg vet ikke om du kaller det et dynasti, men et kartell eller hva det var.
Familien min var instrumentell i å få oss inn i en 20 år lang konflikt i Midtøsten
som hadde null nettpositivt på noen måte ...
Jeg var i hæren i sju år, jeg tjente aldri i kamp.
Men i tenårene i hæren begravde jeg mange mennesker på den tiden.
Jeg hadde en ekstrajobb i æresgarden, som var sekundær til min første jobb,
men det var noe man gjorde fordi det var ærlig å gjøre.
Jeg begravde mange som døde i den konflikten.
Når jeg snakker med venner som kjempet to ganger, noen av dem tre-fire ganger,
har jeg ennå ikke møtt en som sier: "Vi gjorde noe meningsfullt der borte." I dag.
Da kineserne drev med dette, propaganderte de oss for å få oss til å tro
at vi kjempet for frihet, og at vi hevnet de tapte 11. september.
Men alt dette ble jo løgner.
Ved nåde av valgmannsretten fikk hun mulighet til å gjenfinne Cheneys navn.
Og det mislyktes henne. Hun vendte seg tilbake til partiet og valgmennene.
Og hun gjorde det av politisk rettferdighet.
Hun tenkte at fordi vinden var uforutsigbar på den tiden,
hvis hun stakk kniven i baksiden av Donald Trump, kunne hun få politisk kapital.
Og det gikk ikke slik. Så nå er hun i en posisjon.
Ikke bare mislyktes hun i å gjenfinne Cheney-navnet ...
Strategistene tok det feil.
Nå er de i en posisjon der ingen liker cheneyene. De er en familie uten politisk hjem.
En gjennomsnittlig demokrat vil huske den tiden og hva cheneyen er assosiert med.
Og hun vil aldri flytte nålen for demokrater.
Og republikanere som de siste 20 årene har blitt antikrigspartiet ...
De neokon-morhawkene som var i Bush-administrasjonen og i republikaner-æraen,
har funnet et nytt hjem i Demokratpartiet. De er ikke lenger velkomne blant republikanere.
Så det har vært en endring i merkevaren, i viljen, og det har vært en endring i perspektivet.
Så nå, som i den posisjonen, ville bare medieindustrien
og bare eliten i det politiske etablissementet tenke på Liz Cheney
som om det er et positivt forsøk på å flytte nålen i politikken. Bare de to etablissementene ville ...
Men vent! Vi har Liz Cheney! Overbeviser ikke det deg?
Det viser at de på ingen måte er knyttet til ekte mennesker.
De har ikke fingeren på valgene i amerikansk politikk.
Tror du at din side har hatt motsatt effekt av å få Tulsy Gabberd og RFK?
Og kunne jo risikere å få enda flere av disse fredsduene fra Demokratene
som nå har kommet over til deres side?
Jeg er enig med henne, men saken er ...
Da hun stilte til valg, ble jeg spurt av noen i mediene:
Hvis du måtte stemme på en demokrat og ikke Donald Trump, hvem ville du stemme på?
På den tiden var Tolsey Gabbard i felten, og jeg sa jeg ville stemme på Tolsey Gabbard.
Jeg trodde ærlig talt at Tolsey Gabbard av alle kandidater, både demokrat og republikaner,
var den eneste som hadde potensial til å diffusere polariseringen i USA.
Å legge politikk og filosofi til side, jeg trodde hun hadde potensial til det.
Så jeg kunne ha levd med det. Og etter henne ville jeg valgt Joe Biden.
Og grunnen er at han er i kognitiv avklining, og jeg tror vi ser på en slem dukk-presidentskap.
Men jeg tror det er en fordel for partiet at Kamala Harris har kommet over, og RFK.
Kamala Harris og RFK kan flytte nålen. De har sin egen valgkrets.
De har en sekt av folk som tror på dem, som støtter dem,
og som er lidenskapelige nok til å inkludere folk som ...
Tolsey Gabbard, RFK, Elon Musk, Ron Paul ... At han får et slikt mangfoldig kabinett
sammen med folk som er veldig intelligente og høyt utdannet i deres felter.
Og å få andre perspektiver. Jeg er kanskje ikke enig med Tosi Gabbar,
men hun representerer mange i det landet, og å få det perspektivet innblandet er viktig.
Om ikke for noe annet enn å fjerne den polariseringen.
Det betyr noe, det også.
Du Austin, vi kan ikke slippe deg før vi stiller noen kritiske spørsmål også.
Det er sant og klart. Med de snakkende klasser i Norge om dagen,
Så er det jo en del bekymring med tanke på et nytt nytt Trump-presidency.
Kristine Pletten i Aftenposten i dag kommer trekkende med en del punkter
som bekymrer henne og Aftenposten.
Dette er en del løfter fra Trump, hvor han skal ha sagt
at han ønsker å straffe sine politiske fiender. Er det noe du har en kommentar på?
Når det gjelder Trump som vant dette valget, denne seieren ...
Dette valget, denne seieren ... Det fins ingen annen måte
å karakterisere det som det eneste største politiske comebacket i amerikansk historie.
Og når jeg sier comeback, mener jeg at vi er i landslidesterritorium.
Det ser ut til at han også får den populære stemmen. Han får begge Kongresshusene.
Etter to riksrettsavtaler, etter to attentatforsøk, etter all dekningen han får i media,
våpenisering av Amerikas rettssystem for å søke opposisjon til makten.
De kan frykte dette. Jeg håper Trump instruerer den han har i retten,
til å søke medfølge forbrytelser, søke hjelp hos noen som har brutt loven,
og gå inn i det med det gamle, amerikanske premisset om at alle er uskyldige
til det blir bevist i retten av en jury av sine kollegaer. Jeg tror Trump har for mye å gjøre.
Neste bekymring er at Trump har sagt at han vil gi RFK kontroll over helse og forskning.
Og RFK er vel egentlig kjent mest i Norge som vaksinemotstander,
men hva er din kommentar?
Jeg har ingen problemer med å gi ham en sjanse.
Det er mye RFK sier når det gjelder helsepolitikk, som jeg er enig i personlig.
Jeg er ikke spesielt interessert i hans posisjon på våpen, f.eks.
Jeg er ikke spesielt interessert i hans økonomiske posisjon.
Men Trump snakker om å la ham ta ansvaret for helsen.
Så lenge han kan holde seg i sin rettighet, er det mye RFK snakker til meg som republikansk velger.
Jeg gleder meg. Jeg håper at det er sant.
Flotte greier.
Fra et mer liberalistisk ståsted, så er kanskje neste punkt viktigere.
Trump har lov til, truet med, å innføre enorme tollsatser på all import.
En av de svakere plankene på Trumps plattform er denne terroriserte ideen hans.
Men jeg forstår hva han tenker. Jeg forstår hvorfor han vil gå den veien.
Jeg håper at hvis han forhandler med tariffer, så er det kompensatorisk.
Hvis han forhandler med tariffer, så bør det amerikanske folket i det minste betale mindre.
Men at nedstengningen er nettpositiv for amerikanere.
Hvis det er tariffer i plass i tillegg til alt amerikanere må ta seg av for øyeblikket ...
Særlig alt det som fører til en mye høyere levekostnad, da har vi et problem.
Og da vil jeg selv være alvorlig kritisk til Trump, selv i den posisjonen jeg har for øyeblikket.
I prinsippet liker jeg det ikke. Jeg er skeptisk til det.
Jeg har ikke stor tro på suksessen av tariffer og hva han prøver å gjøre med dem.
Jeg er enig i kritikken der. Det er vanskelig for meg å si noe annet for å forsvare det.
For det er antiliberalistisk å organisere markedet på den måten.
Det har fart og en god del oppmerksomhet.
Trump har lovet å kutte støtten til Ukraina. Nå har han vel også lovet å skape fred?
I dag, faktisk. Det skulle skje så snart han ble valgt, så skulle han ringe Putin.
Når det gjelder Ukraina ... Hvis han og Kongressen jobber sammen,
og deres konklusjon er at støtten må stanses, da er det greit for meg.
Ikke fordi jeg ikke sympatiserer med ukrainerne, men fordi vi har testet tanken om
å sende langsomme fond til det landet som løsning på problemet,
og det er åpenbart ikke løsningen. Det fungerer ikke.
Jeg tror finansieringen vil bli avskåret umiddelbart.
Det som først vil skje, er at de vil fortsette å gi finansiering med hensikt til å fase det ut,
og all ytterligere finansiering som er sendt til Ukraina, vil bli gjort under mye strengere forhold.
Og så vil det til slutt fases ut.
Det jeg virkelig håper for Trump, og hvordan han adresser konflikten i Ukraina,
er at han kan bli den første verdenslederen i Vesten til å snakke om ...
Ingen verdensleder i Vesten snakker om det.
Selv Norge, som har det historiske ryktet av å skape fred blant konfliktede nasjoner,
selv her i Norge er det ingen fredssnakk.
Og egentlig, etter min analyse av den konflikten, ser jeg ingen annen utvei
enn å få begge sider ved et bord som dette,
med den grunnleggende forståelsen at ingen av dem vil gå ut av det rommet med alt de vil.
Det er noe i Vesten vi ikke har vært villige til å anerkjenne.
Og mens vi sparker krana nedover veien og sender endeløse mengder skattepenger
til den konflikten, har vi en hel generasjon unge menn som blir slaktet på begge sider.
Så jeg er antikrigst. Jeg bryr meg ikke om hvordan krigen ender, bare så lenge den ender.
Og jeg håper Trump kan pionerere prosessen for å få det til å skje.
Jeg setter pris på at du kommer. Det har vært en fin samtale.
Og jeg er glad for å komme tilbake når som helst.
Kopier koden under for å bygge inn denne episoden med responsiv spiller:
@@@@@@@%#%@%%%@#=***+*%%@@@@@@@@@@=:.
*@@@@##**#@@#=*%%#@+..-+#**%%@@@@@@-
:#@@@@*-#.=*++=#*+*%%#+-. .+####@@@@@@#-
=@@@@@* =@----**##@@@@@@@@@#:*#@@@%#@@@@@%=
=@@@@%*#--++*##%#%%@@@@@@@@@%##%*@@@%*%@@@@@%:
+@@@@%--=--+**%###%%@@@@@@@@@@@%:=@#@#%%#*@@@@@:
.#@@@@#*. ..-**##@@%%%%@@@@@@@@%*=-#@+@%#%%%+@@@@@.
=@@@@@@*%:..:==*%%%%##@@@@@@@@@@#*%%-*#%@%#*@%*@@@@%
:#@@@@%#-:* .::-=*#%####@@@@@@@@@@@@+:%+@*@#@@+*@@@@%.
-@@@@@*+. :+ :.:-+===*%@@@@@@@@@@@@:=*@:%@#@@#*@@@@#.
.@@@@%.:. :. ...:-++*#%%%%@@@@@@@@@@+ =%#*=**@@@##@@@@%.
-@@@@% :=-:-* :--+#*#@@@@@@@@@@@@@@@@# -*==*=-=++##%@@@@*
*@@@@- -*+- .-+*+++%*++%@@%%@@@@@@@@+=.-*-*#+*%%=*%@@@@*
%@@@@: -+ :=+++#: .==::..-==+#@@@- -*-%*.=*+*@@@@@.
%@@@@. .:*= .. .#%%#**%@@= :*##+-:#%%@@@@-
#@@@@+ . :+- .. .=+###= :-===#@@@@@* .@+:%*.+*-@@@@%
.%@@@@* :-: .=: +@@@@@%: .:*+*#+#@@@+ =:.+@+**+*@@@@#
*@@@@+ =-- :: .:-=+ #@@@@@@#-:-%@@%*%@@%*+= =%++####@@@@=
.@@@@@= .= :===+**.=@@@@@@##%###%%#@@%#@%** +-..=%+%@@@@.
+@@@@@: - ::-=-: ##=@@%@@:.+**#@@@%@%@%+@*--.=#+%@@@@*
:@@@@%:.: ..:: .... .++= -##%@%@%#%#=*#%#-##+@@@@%.
%@@@@- . . *%#%@+.-###%@%*%%*:*+#:+#@@@@@-
*@@@@= . ..-%.+#+@@*++. +**+#%+*%++-*-@@@@@%-
.@@@@%.::- : .. -..= .- .=*+=%-:++=#%+-+@***-@@@@#
*@@@@-.-: :*: :. . .--. -=*%@*+#*=*%%+#@%%-@@@@#
@@@@% .. -=:.-:= :-. ==+*. :++=++=*-+*@%-##+=@@@@*
+@@@@=.= . .=--* ==*=%*%@%== :#%=++==**%#*+%@@@@:
-@@@@+ - -: .:+-: --.=+@@@*@%.+#%%+#+--.#%%%.#@@@@%
=@@@@* .... :..-:%##-:#* -#.+%#%%+-@@:+%==*=%@@@@%+.
%@@@@+ ...-. =- :+++=% :*= +::@==** *@==%#%@%+*%@@@@@%#*=:.
:+%@@@@* - .: .-#%=-%%*++..=*-#+ =*:.%@@@@%**%@@@@@@@@@#+-.
:+#@@@@@@@%: .. -: .:.. :*%%+==-*%**:= .=#@@@@@@@@%%@@%%@@@@@@@@+
:+%@@@@@@@*=: -- =*. -==. .-:*@***##+=*#-=@@@@@@@@@@@@@@@@@%##%@@@@@+
#@@@@@@#=-. .-*+. -*# .=+++=***=-.=@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@#
+@@@@#=: . .--:.: += ..*-:+.%-=*=@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@:
=@@@@%=.. .::+.. : .*: ++++-=%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%:
+@@@@@+. .* =. --:##* ::#.-@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@+
.%@@@@%- .=.*. -*++#+= =*@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%:
*@@@@@#=: -.+- .*%--+-=*@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@+
:*@@@@@@#=. :-=: :+=%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%+.
.+%@@@@@@#=: :++**##%@@@@@%%@@@@@@@@@@@@@@@@@@%+:
:*@@@@@@@%*+=-:: +#@@%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@#+:
:@@@@@@@@@@@#++===+**@#%%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@*-.