07.10.2024
00:00 / 1:19:57
E013
1 t 19 min
7
klar
Vegard snakker med Bent Johan Mosfjell om skoleverket. Forholdet mellom private og offentlige skoler, hva som er annerledes med nåværende regjering fra forrige, jaget med stadig tettere læreplaner og mindre mulighet for å tilpasse skolen til elevene. Kort sagt: hva skolen burde og kunne vært, men ikke får lov til å være.
Ingen søkesegmenter er registrert for denne episoden ennå.
Velkommen til Sidelinja podkast.
Denne gang en temaepisode om skole og skoleverket.
Regjeringen er ikke løsningen på problemet. Regjeringen er problemet.
Hei, Vegard.
Velkommen, Bent Johan. Hyggelig å ha deg med her.
Takk for det. Du har jo vært lærer i mange år.
Både i offentlig skole og privat.
Det har vi. Jeg har jobba som lærer siden 2008, og trives veldig godt med det.
Du har akkurat tatt litt videreutdanning også?
Jeg tar videreutdanning hvert år på statens regning, som mange andre lærere gjør.
Jeg vet ikke om det er så nyttig, men det er iallfall fint for meg.
Når man har vært lærer og interessert i politikk, tenker man mye på hvordan skolen skal være.
Jeg har skrevet en del om det på Liberaleren, der jeg er redaktør, og tenkt masse på det som lærer.
Det var litt dårlig introduksjon å ikke nevne at du var redaktør for Liberaleren.
Du har skrevet der i 25 år og vel så det? Det stemmer.
Og du har vel vært litt sånn edderkopp i liberalistbevegelsen i Norge?
Jeg er vel en typisk ildsjel og idealist, som har vært aktivt mye
siden begynnelsen av 1990-tallet, og brenner for frihet og rettferdighet.
Så også for elevene? Ja, spesielt for unge mennesker.
Det hender man kan bli sur på gamle grinebitere som man ikke har så mye sympati for,
men unge mennesker med livet foran seg fortjener det beste, og da er det litt tragisk.
Jeg forsøkte å forberede meg litt til denne episoden
og kikket inn på Utdanningsdirektoratets nettsider.
Så sto det der, litt til min overraskelse, at det første tallet jeg la merke til,
var at antallet nye skoler, av alle nye skoler som er satt opp de siste tiårene,
litt over halvparten var private, faktisk. Da snakker vi om grunnskolen.
Like fullt en nedgang i antall skoler.
Det er mye de samme ti årene, altså skolene blir større og færre og lenger imellom.
Men det er da mange skoler som legges ned, 90 % av de som legges ned er offentlige.
Og så settes det opp en del nye skoler, men ikke på langt nær like mange.
Men av de nye som settes opp, så har altså over halvparten vært private.
Men dette har endret seg de siste par årene, og i fjor, 2023, så var 3 av 16 nye skoler private.
Jeg har ikke noe særlig til overs for høyresiden, for å si det sånn,
men de pleier å være litt bedre enn Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV
når det gjelder skoler. Dvs. når det gjelder tilgangen til
at private også skal få lov til å drive litt private skoler.
Slik jeg leste tallene, så har andelen av private skoler i antall skoler
gått fra 7 % til 10 % på disse ti årene.
Andelen elever fra 3 % til 5 % på private skoler, og det impliserer jo naturligvis
at private skoler er røft halvparten så store som de offentlige ...
Det er ikke overraskende. Skoler handler mye om oppbevaring av barn.
Og det er billigere å oppbevare folk i store rom enn i små rom.
I store institusjoner enn små institusjoner. Og for å spare penger plasserer offentlige skoler der.
Så for å stille et flerarmet spørsmål:
Hvorfor velger noen foreldre å oppbevare barna sine på private skoler?
Hvorfor gjør ikke flere det?
Jeg tror det er mange grunner.
Den ene er at det langt på vei ikke er sosialt akseptert
å velge seg vekk fra det dårlige alternativet.
Mange har en sånn god følelse for enhetsskolen.
Dessuten er det rett og slett slik at man kan ikke ...
Velge helt fritt, rett og slett. Det er ikke plass på privatskole.
Du vet ikke helt hva du får. Det er mange forskjellige typer.
Det er ikke sånn at en skole passer for alle.
Mange tror vel at standard offentlige skole er bedre enn den private.
Private skoler må enten være på et religiøst grunnlag.
Det er ikke alle som vil ha en humanistisk eller en kristen skole.
Eller være på spesialpedagogikk.
Montessori er kanskje bra, men steinerpedagogikken er jo litt rare ting der.
At man skal drive og ... Jeg skal ikke si noe om det,
men man velger ofte den standard veien, og den er å slippe å betale noe,
det er det naboene gjør, osv. Derfor er det de som trives minst i offentlig skole,
som rømmer vekk langt på vei. Og de som er ressurssterke nok til å velge noe annet.
F.eks. er det mange ansatte i skolen, i utdanningsetaten, UD-er, barna, politikere osv.
De velger seg vekk fra offentlig skole, for de vet jo hvor.
I motsetning til den jevne mann og kvinne.
Litt sånn som Støre velger seg private helsetjenester, når han trenger det?
Man kan ha prinsipper så mye man vil, men man liker sine egne barn best.
Da gjør man det. Man finner alltid en eller annen unnskyldning for at man gjør som man gjør.
Mens de fleste havner der som er enklest. Der går vennene til barna dine,
de leker med barnehagen, de går sammen med.
Å velge seg bort fra det og over til en skole som ligger lenger unna,
spesielt når man er i barneskole- eller ungdomsskolealder, det skal litt til for å gjøre det.
Enten at man virkelig ønsker seg en annen plass, eller man virkelig ønsker seg vekk.
Men nå sitter jo vi og har en prat om skole og skoleverk og sånn.
Hvis du og jeg fikk det for oss at nå vil vi starte en ordentlig skole,
fordi de andre skolene ikke holder mål, hvor lett er det for oss å komme i gang med det?
Hva må til, hva er reglene?
Du vil sannsynligvis bli alkoholiker pga. regelverket,
og jeg vil sannsynligvis vurdere å drepe meg sjøl pga. hvordan det er.
Det er helt forferdelig komplisert å gjøre dette her.
Den skolen jeg jobba på, brukte fem år på å bli godkjent.
De måtte pansette huset sitt, de som eier den, og hadde ingen garantier for det.
Så det er svært vanskelig å gjøre det, og det er enormt mye byråkrati.
Hva skal vi si, offentlige godkjenninger på alt mulig rart.
F.eks. så hvis du vil ha læreplaner som er annerledes,
så må du søke departementet om det, eller nei, jeg husker ikke om det var UD eller departementet.
Og så har de et års behandlingstid. Og det betyr ikke at saksbehandlerne er kompetente.
Vi vet at vår skole fikk nei på formuleringer pga. at det ikke kunne fungere,
men det var jo akkurat de formuleringene som var direkte avskrift.
Det er masse vanskeligheter på det.
F.eks. hvis man mener at man driver et valgfag eller et eller annet sånt:
Nå har vi jobba med det lenge, og nå tror vi vi kan forbedre det sånn.
Så må man sende det inn til en byråkrat som ikke kan noe om det,
og ikke vet forstandskunnskap, og få det godkjent. Så det er masse sånt.
I tillegg er det masse regelverk for hvordan man skal rapportere inn 1.10.
Vi spiller inn dette dagen før 1.10. Det er litt sånn sånn.
Deadline for rapportering av diverse.
Så min sjef har sittet denne uka i dagvis og plotta inn ting i et eller annet byråkrati.
For privatskoler, vi har ikke lov til å gi én time samfunnsfag for lite i løpet av tre år
på ungdomsskole. Vi har ikke lov til å gi én time for mye.
Så regnskapene må liksom gå opp. Og jeg vet, jeg er ganske kompetent som lærer,
jeg vet at jeg aldri kunne drive en privatskole pga. at jeg takler ikke det byråkratiet.
Det holder ikke å få inn penger fra elever, det holder ikke å gi god undervisning.
Vi må gjøre masse annet i tillegg.
Jeg skjønner jo og kjenner på kroppen det ubehaget du beskriver.
Jeg skjønner at jeg ikke skal drive skole, men jeg går ut ifra at de som har satt opp
denne skolen, og rektor og eier og direktør og hva det nå er, dere har,
må jo være ganske rike nå som de har fått drive privatskole og liksom skumme fløten i årevis.
De er ikke rike i det hele tatt. De kjenner omtrent som rektor og daglig leder
i en vanlig offentlig skole. Og det skyldes jo det at man har ikke lov til å ta ut profitt.
Så vår skole, for å ta den som eksempel, nå prater vi ganske fritt, så alt det sier,
da har jo ikke med den skolen å gjøre, men vi tar f.eks. inn elever kun hvert trede år.
Det er et triks vi gjør, å ha kun ett årstrinn av gangen, som er lov.
Men, men, det betyr at to av tre årganger ikke får inn noen elever.
Er du født i feil år, så kommer du ikke inn.
Så vi får stadig vekk spørsmål om: Kan dere ikke opprette en skole eller to til?
Men siden man ikke får lov å tjene mer penger på det, så har man ingen incentiver til å gjøre det.
Det eneste er risiko ved å måtte pannesette enda mer hus av huset sitt,
og risiko for å jobbe mer uten å kunne ta ut mer penger pga. det.
Så man har ingen incentiver til å starte nye skoler.
Det er noen sånne bedrifter som gjør det ved å trikse og mikse litt med hvordan man gjør det,
hvis du skal drive på en ryddig måte, så er det ikke mulig å ha stordriftsfordeler.
Man kan ikke bare utvide. Hvis man lager noe som er bra for 60 elever,
kan man ikke gjøre det ti ganger, for det er ingen grunn til det.
Nei, og dere har, hvis jeg har forstått det rett, ikke lov til å legge dere opp kapital heller.
Det er ikke sånn at du kan starte én skole uten noe profittmotiv, men bare en idé om
at vi har en bra skole, så det hadde vært fint om flere fikk tilgang til det. Så vi bygger opp litt kapital, og så er det startkapital.
Jeg må innrømme at jeg hater sånt byråkratisystem,
så jeg kan ikke så mye om dette. Jeg foretrekker å være lærer og sånt.
Jeg kan ikke alt om det. Jeg vet at de har endra regelverket siden vår skole starta i 2015,
slik at man nå kan porsjonere ting fra ett regnskap til et annet.
Hvis vi skulle på en skoletur i mars, kunne vi ikke spare opp til den i september, oktober,
november, desember, og så ha det over nyttår.
Men man har gjort endringer, og det gjorde den forrige regjeringa,
som gjorde at det ble litt ... Altså, et skoleår går jo fra et helt år,
men så gikk det et regnskapsår fram til desember.
Ja, jeg syns jeg husker jeg hørte noe om at de som eide skolen, da,
måtte på en måte legge ut for driften av skolen for skoleåret, fordi statsstøttebiten kom i etterkant.
Vi måtte i hvert fall gjøre det da vi starta, for da fikk vi ikke penger før vi var i gang.
Og alle som starter noe, vet jo at det er en del utgifter før man får kunden og inntektene,
og det kunne man ikke forutskattere, f.eks. Men jeg husker ikke dette, det er ni år siden nå,
så jeg husker ikke detaljene på dette, i den grad vi prater om det.
Men selve poenget er at det å lage en god skole kompliseres ved at man må forholde seg til et offentlig byråkrati.
Og offentlig regelverk som sitter med pengebingen og sitter med pisken
når det gjelder regelverk. Så du kan ikke gjøre slik som du måtte ønske
når det gjelder innholdet i skolen, eller når det gjelder hvordan man legger det opp.
Men det er jo et poeng der, som at det er en offentlig finansiering av skolen,
selv om skolen er privat. Hva er mekanismene der, hvordan fungerer det?
Alle tror at privatskoler har mer penger enn offentlig skole. Det er jo sånn tydelig.
Hver gang man diskuterer med lærere på nett, kommer det opp at:
"Dere er så rike", osv. Nå er det to typer privatskoler.
Det som før het friskoler, vet jeg ikke hva det heter nå, det var det som jeg jobber i.
Og så de helt private. Helt private, som er sånn:
"Ja, her kan kongen gå, og hans barn, og alle de rikingene, de kan gjøre som de vil".
Så man har et system som gjør at de virkelig rike kan komme seg unna.
De friskolene må forholde seg til offentlige læreplaner og regelverk
og mottar 85 % av offentlig støtte.
Så kan man fylle opp de resterende 15 % med skolepenger,
dvs. ca. 30 000 i året eller noe sånt. Jeg husker ikke nøyaktig beløpet av det.
Det betyr at man i utgangspunktet har mindre penger enn offentlig skole.
Likevel klarer man seg greit. Hvordan gjør man det?
Alle sier jo at vi har dårligere råd.
Private skoler tjener mer penger enn offentlige, og at det er derfor man gjør det bra.
Jeg husker en tråd på Facebook der en klaget over det.
I neste setning klaget han over hvor dårlig naturfagsrom hans skole hadde,
i motsetning til den rike privatskolen.
Vår skole har ikke naturfagsrom. Vi har ikke kunst- og håndverkssal, sløydsal ...
Man har gjort noe valg når man lager en friskole, og da velger man vekk noe,
og så prioriterer man andre ting. Så privatskoler har 85 %.
Og så kan vi fylle opp med de resterende 15 %.
Og du kan fylle opp med inntil de siste 15 %? Inntil de siste.
Da vi begynte i skolen, hadde vi null der. Man var avhengig av kunder, for å si det sånn.
Hvis jeg forstår det rett, så er dere ikke oppe på 15 % ennå?
Jeg tror vår skole ligger litt under, så har vi noen tvillingtillegg og litt sånn forskjellig.
Og så har vi et opplegg som gjør at vi trekker fra hvis de har rutekort, så vi kan reise rundt på turer og sånn.
Tilpasninger. Så det man gjør, er at man trenger noe penger.
Målet er å lage en best mulig skole for elevene, ikke drive en profittmaksimerende bedrift.
Vi nevnte dette med offentlig finansieringsgrad, 85 %,
og det gjør at du da er bundet opp til det offentlige regelverket.
Er det slik at de helprivate betaler selv-skolene kan gjøre som de vil,
eller er de bundet opp på samme måte på noe vis?
Her kan det være jeg sier noe feil, men jeg tror det er noe sånn at i Norge har du ikke skoleplikt,
så du har ikke noe plikt til å gå på skolen, men du har en opplæringsplikt på en eller annen måte.
Så mulig de må produsere noen resultater, noen eksamener eller et eller annet sånt,
men i utgangspunktet kan du gjøre som du vil, for du kan slippe unna å gå på skole.
Og det betyr at en privatskole da kan være et alternativ til skole.
Så man kan sannsynligvis komme unna der, men så må man jo dokumentere at man gjør noe.
Mulig IB-skolene er et eksempel på dette.
Eller den tyske eller den franske skolen som kan fungere på en sånn måte.
Men det er ikke så mange rike, så det er ikke så mye av dette.
Nei, jeg har jo plukka opp sånne seilmiljøer.
Og da er det en del som drar på jordomseiling med ungene, ikke sant.
Som kanskje en del av allmenndannelse eller en livslang drøm for foreldrene, eller hva det er.
Da fremstår det jo relativt uproblematisk at man ...
... oppfyller denne opplæringsplikten, og da er mitt inntrykk at det du får,
er en sånn utsending fra departementet som skal følge opp barnet, da.
At de får en forsvarlig grunnskole fra foreldrene.
Ja, det finnes jo folk som tar frihet over det.
Vi har hatt elever som har gjort det et par ganger, både i privat og offentlig skole.
Tatt en friår og reist litt jorda rundt. Og det har vært veldig fint, det.
Du lærer ganske mye ved å reise rundt jorda, som du kanskje har like mye.
Nytte som å sitte i et klasserom og se i veggen og ikke føle deg helt hjemme.
Det du sier nå, er at man er ikke nødvendigvis tapt bak en vogn for resten av livet
om man ikke lærer akkurat det samme som alle de andre elevene i grunnskolen?
Man lærer ikke så mye i grunnskolen, ærlig talt.
Du har jo sett TV-programmet Kanskje, er du smartere enn en femteklassing?
Det viser seg at selv kunnskapsminister gjør det ikke klart spørsmålet for femteklasse.
Det man gjør i skolen, er at man gjennomgår ting.
Detaljprøver ofte på dette, og så glemmer man det igjen.
Så hvis man tok en test da man var 20 år, med utvalgte spørsmål
fra alt man har lært i alle fag fra 1. klasse i grunnskolen,
med kunnskap om det du pugga om norsk kongehistorie i vikingtida,
middelalderen og alt mulig rart, så tror jeg du ville fått et helt interessant resultat.
Men skolen er jo ikke til for å lære. Man tror skolen er et sted for å lære.
Men det er jo ikke det som er poenget. Det er det som man gir inntrykk av.
Men man merka under korona hvor viktig det var som en oppbevaring.
En sentral del av skolen er at man passer på barna, slik at foreldrene kan jobbe.
En form for arbeidsdeling der man skal være til stede.
Da er det andre ting enn læring som er viktig. At man har det trivelig, at ingen er utenfor.
Man lærer de riktige verdiene, osv. Da kan man ikke maksimere kunnskapen.
Det kunne kanskje vært en fordel med privatskoler, der du kunne hatt to typer privatskoler.
Du hadde sikkert hatt tusen forskjellige privatskoler, markedet er jo sånn.
Men én skole som er oppbevaringsskoler, og den andre som er lærerskoler.
Så kan man ha de som virkelig vil lære mye, og så kan man ha de som vil lære litt,
sånn som i den offentlige skolen i dag. Man må tenke annerledes. Hvorfor tro at alt er sånn?
Min erfaring fra skoleverket er jo bare som elev, og høyst ufrivillig elev også, etter hvert, må jeg innrømme.
Men det er jo noen sånne ideologiske forutsetninger for skoleverket også.
Og nå drar jeg det over på enhetsskolen, som er en kjepphest for spesielt Arbeiderpartiet
og venstresiden, men som har vært litt sånn mainstay i norsk skolevesen.
En liten anekdote på det: Da jeg begynte på skolen, altså sånn første klasse,
så kunne jeg lese og skrive og sånn fra før, men sistemann i klassen kunne ikke.
Han kunne ikke det i første klasse, han kunne ikke det i andre klasse.
Alle ventet på ham. Og alle gikk i samme klasse.
Og jeg husker vi kom til ut av sjette klasse og inn i syvende klasse
og skulle begynne på ungdomsskole, som var i syvende klasse den gangen,
så var det tre parallelle klasser. Og det slo meg at det hadde jo sikkert vært lurt om man kunne.
Selvfølgelig noe problem med at du får en taperklasse og en vinnerklasse og alt det der,
men det hadde jo i hvert fall gitt et bedre rom for tilpasset undervisning.
Men nei, det er ikke lov, eller var i hvert fall ikke lov.
Så alle var i samme klasserom.
Og gjennom alle disse årene så var det ingen i de klasserommene jeg satt i,
som ikke var klar over hvem som var dårligst i klassen og hvem som var best i klassen.
Som det var helt åpenbart, inklusive han selv som jeg snakker om.
Og så var jeg og denne klassekameraten ...
I det hellige kullet som fikk det ideologiske prosjektet til Gunmund Hernes i fanget
da vi skulle på videregående. Reform 94.
Og denne klassekompisen min hadde tenkt å bli snekker.
Og så kom Arbeiderpartiet og innførte matte og engelsk på tømreren også.
Og da kom en rett og slett ikke inn. Og det er en sånn ...
Det er nesten den politiske saken som, kanskje fordi den traff meg tidlig,
men det var så blodig urettferdig å gjøre noe sånt mot det tenkemennesket.
Det er ikke bare ... Ikke bare forstår du at staten ikke er der
for å hjelpe de som trenger hjelp, men de sitter jo og river teppet bort under beina på folk.
Min forakt for den reformen er altså helt enorm.
Og så vet jeg tilfeldigvis at det har gått veldig bra med denne klassekompisen i ettertid.
Kjører lastebil og stiftet familie, og alt er bra.
Men alt det på tross av skolesystemet, på tross av Gudmund Hernes, på tross av Arbeiderpartiet.
Den ideologiske tråden som går gjennom skoleverket,
og når du snakker om finansieringsgraden som da binder en på hender og føtter ...
Det drar med et pensum inn hvis du skal kvalifisere til disse offentlige pengene, som jo ...
Det er banalt å minne om det, men det er jo faktisk våre egne penger.
Det er bare at det går via staten, og da får du plutselig masse vilkår sammen med dem.
Det er noe veldig ideologisk over det, og fra mitt ståsted noe veldig uetisk, fordi du ender opp i disse ...
Læreplanene som er én læreplan for alle, alle skal gjennom den samme mølla.
Men mennesker er faktisk ulike.
Her er det mye å ta tak i. Nivådeling fungerer faktisk ganske dårlig.
Alle tror at det bare var nivådeling som fungerer, men det gjør jo ikke det.
Jeg syns det er litt trist, for skolen skaper tapere. Læreplanene ... La oss si litt rødt:
De er ikke lavt av rørleggere. De er ikke lavt av snekkere.
De er lavt av spesielt interesserte.
Hvis du er veldig interessert i musikk, så lager du læreplaner i musikk.
Som er ikke å høre forskjellen på country og jazz og rock,
men å komponere avansert musikk.
Hvis du er lavere læreplaner i samfunnsfag enn i naturfag,
så er du interessert i ting som foregår på universitetsnivå,
så du får ekstremt avanserte ting.
Så læreplanene er ofte urealistiske.
Sånn at man tilpasser seg ned på det.
Så har du elever som tar dette, og de skal jo ha karakterer.
Du kan si mye pent om karakterer, men karakterer skaper tapere.
Eller, det synliggjør tapere.
Det synliggjør at hvis du har gått gjennom hele skolen og vært dårligst hele tida,
så er du en taper i det systemet.
Det er liksom trist å gjøre mot unge mennesker.
Man havner i taperkategorien fordi man er det pga. det man måler det på.
Folk har utrolig mye kvaliteter.
Hvis du sitter rundt et stuebord med 5-6-7-8-10 personer
og prater en normal samtale, så vil du sannsynligvis ikke gjette
hvem av disse som er god på skolen, og hvem som ikke er det.
Selv folk som er enormt dårlige på skolen, fungerer utrolig bra i mange andre sammenhenger.
Det er grusomt å gjøre mot mennesker.
Bortsett fra at det er offentlig, så tror jeg en av kimene til at det er så forferdelig,
er felles læreplaner. Felles læreplaner er noe alle støtter.
Det betyr at man bestemmer hva man skal lære, hvilke fag man skal lære,
hvor mange timer man skal lære om det, og masse godsaker rundt det.
Svulstige politiske tanker om hvor viktig det er med livsvisdom og demokrati og alt sånt.
Men tanken om at alle skal lære alt sammen ... Vi fikk nå nye læreplaner.
Før lærte alle én ting, og så bestemte man alle at man skulle lære en ny ting.
Så alle flyttet seg fra én ting til den andre tingen. Hvorfor kan ikke folk lære forskjellige ting?
Kan du ikke ha en skole uten regning eller uten tysk eller uten sløyd?
Uten et eller annet. Hvorfor skal alle lære matematikk?
Jeg er matematikklærer. Men hvis det ikke går til,
hvorfor kan du ikke heller bruke tida på noe du får til? Det er jo sånn helt grunnleggende.
Og jeg mener at tanken om at alle skal ikke lære det samme, men få undervise det samme,
er egentlig helt mobid. Det er akkurat som å si at voksne mennesker skal lese de samme bøkene,
se de samme filmene, de skal gå på akkurat de samme stedene osv.,
Det er en helt pervers tankegang. Unnskyld.
Det er mye man kan være nyanser om når det gjelder skoler, jeg er ikke sikker på alt.
Men tanken om at alle skal lære det samme, det er skikkelig bad, bad, bad.
Men det fungerte jo veldig bra da vi alle hadde samme TV-kanal.
Da var vi jo veldig enige om ting og et harmonisk samfunn.
Nå vet jeg at du ikke er så interessert i fotball, men jeg så alt av fotball og sport på TV i hele 1980-tallet.
Og jeg så flere Erlend Molle-Liverpool. Jeg så flere Liverpool-kamper.
I 2013 enn jeg så på hele 1980-tallet. Man fikk jo bare innglipp i litt av det samme.
Folk har alltid en tanke om at fortiden var så bra. Den var ikke nødvendigvis så bedre før.
Den var bedre i prosentregning, det vet vi ganske mye om.
Men det er ikke sikkert man lærte så mye da heller, på alle måter.
Et legendarisk klipp fra Stortinget på 70-tallet, da farge-TV-en hadde kommet,
og man hadde stortingsdebatt for hvorvidt man skulle tillate farge-TV i Norge, og det var ...
Flere partier vi kjenner i dag som tok til orde for at det var aldeles unødvendig.
Nå diskuterer man jo mobiler i skolen, man diskuterer det digitale i skolen.
Og det jeg offentliggjør, er at man tar et system. Et system for alle.
Man innfører det på alle uten å tenke deg over det.
Man fjerner det for alle uten å tenke på det.
Men hvorfor kan vi ikke få lov med metodefrihet?
Det er et sånt A4-premiss som ligger til grunn for veldig mye av det sosialdemokratiske.
Vi skulle ha en TV-kanal, det skal være en enhetsskole.
Og ideen er jo sannsynligvis å heve alle potter,
men det mangler en forståelse av at mennesker fundamentalt sett er ulike.
Jeg har en kamerat som ikke kan så mye, men han er utrolig god på engelske fotballresultater.
Han kan alt. Og jeg har damer som har prøvd å lære meg om makeup,
og det forsvinner inn det ene eller andre, uansett hvor interessert jeg er i hva som helst.
Mennesker har ulike interesser i tillegg til ulike kvalifikasjoner,
og tanken om at alle skal bruke tid på ting de ikke er interessert i ...
Herregud, vi ser hva som skjer hvis du sender lærere eller politikere på et kjedelig kurs.
De holder i to minutter før de tar fram mobilen,
og holder på å dø av kjedsommelighet etter en halv dag.
Men de har ikke noe imot å sende elever på dette her. Fem dager i uka i ti år.
Det er helt sykt, altså.
Det er egentlig skammelig.
Du fødder med livene til folk, og du gir dem veldig lite reelt valg utenfor,
selv om du i prinsippet kan velge annerledes så lenge du betaler selv.
Men det har du ikke råd til, for de har dratt inn alle pengene dine i skatter og avgifter.
Ti år er en lang del av livet vårt, og noe av det viktigste vi gjør er å ha mye oppvarming.
En av de viktige delene i min jobb som lærer er å sørge for at elevene har det bra der.
De må gå der, og jeg skal egentlig lære masse i mine timer, for å være litt personlig.
Men det er viktigere at de har det bra.
Så en litt alternativ tilnærming ... Hvis jeg har forstått det tyske systemet rett,
så begynner du med en mye tidligere spesialisering.
Du kan gå i en håndverksretning eller akademisk retning tidligere enn videregående.
Hadde det vært en potensiell vei å gå?
Nei. Eller sikkert for noen. Men la oss gi folk tre typer iskrem i stedet for én.
Og håpe at de blir fornøyd med trikolor. Jeg ønsker ikke det.
Jeg ønsker mye større tilpasninger, i betydningen at folk kan velge ulike skoler.
Og at skolen kan være som de vil, rett og slett.
Mennesker er så helt grunnleggende forskjellige at jeg tror ikke du kan flikke litt på systemet.
Jeg tror du må gjøre noe mer radikalt med det, og innse at kanskje ikke alle vil lære mye i skolen.
Ha en lærereliteskole. Så kan du ha en eliteskole, og så kan du ha en sjakkskole.
Så kan du ha en kunst- og håndverksskole, du kan ha matematikkskole, du kan ha en seileskole.
Du kan ha en RDHD-skole. Du kan ha en autistskole. Du kan ha en gjennomsnittsskole.
Du kan ha hva som helst. I det deilige, private markedet, så kan jo folk bare starte opp noe.
Så ser de om det kommer noe.
Hva hvis noen starter opp en useriøs skole, og så har du satt i gang noe der,
et klassetrinn eller noe sånt, med elever?
Får liksom ødelagt to, tre, fire, fem år av skolegangen sin?
Det skjer jo i dag òg. Folk blir for ødelagt ting i dag hele tida. Det er en del av livet.
Hva kommer ikke folk ut av norsk skole med av merkelige oppfatninger? Hvor mange tror på horoskop?
Vaksinemotstandere eller ikke skjønner evolusjonsteorien i dagens skole?
Dette klarer du ikke å karakterisere deg mot, og så lenge folk har psyko-oppfatninger,
så vil det på en eller annen måte.
Ja, jeg slipper iallfall å betale for det, og jeg kan tilby et bedre alternativ.
Hvis jeg skal spille av det du sa nettopp, hvor man kan tenke seg veldig mange ulike skoletyper,
herunder gjennomsnittsskole og lærerliteskole ...
Stem er vel kanskje en kombinasjon av de to?
Dagens skole er en kombinasjon av veldig mye rart. Dette her er et stort kompromiss.
Så hvis man tenker at vi vil ha det og så det, og så gjør man kompromiss og putter inn alt mulig rart.
Det er stadig vekk folk som vil ha nye ting inn i skolen.
Det er ingen av dem som vil ha ut noe. Så derfor har du fått altfor mye inn i skolen.
Du har fått altfor mye abstrakte ambisjoner på at sånn og sånn skal det være.
Av og til skal man bare senke skuldrene litt.
Dette er det vi kan få til. Men dette kan vi få til, og dette kan vi få til.
På mye forskjellige måter. Det som er litt trist, er at ...
Vi kan bare sitte her og spekulere, men man vet ikke hva som er mulig i fremtiden.
Vi er gamle nok til å huske verden før smartphone,
før alt mulig rart av teknologi, kanskje til og med før e-post og internett og sånt.
Hvis vi skulle sittet i 1985 og planlagt:
Hvordan kan samfunnet bli i dag? Så hadde vi bomba fullstendig.
Jeg sendte min første e-post lenge etter videregående.
Jeg sendte min i 1990. Da begynte jeg på universitetet, da.
Og jeg vet fortsatt hvem jeg sendte den til: en liberalistnerd.
Men man vet ikke hva som er mulig. I klasserommene har man ...
Ikke i hvert fall smarttavlene.
Så hadde man fortsatt hatt grønt tavle, sånn som man hadde for 50 eller 100 år siden.
Med kritt, ja. Jeg begynte som lærer med kritt.
Og vi går glipp av de mulighetene til innovasjon som man ikke tenker på.
Kanskje må man ha billig skole. Kanskje man må ha forskjellig skole.
Det som er ulempen, er at i dagens system ...
Man kan ikke si noe på elever.
Man kan ikke styre hvilke elever som kommer inn til en privatskole.
Man må bare ta en loddtrekning blant de som søker.
Det betyr at du kan opprette Vegard Nøttenes sin seilerskole,
men du kan risikere å få inn halvparten av elevene som er redd for vann.
Og du kan ikke hindre dem i å komme inn til fordel for de som faktisk har lyst til å seile.
Så du har et system som er veldig rigid selv med privatskoler.
Man får ikke lov til å lage noe alternativt, og man får ikke lov å spesialisere seg.
Prøver man å spesialisere seg litt, kan man risikere å få elever
som ikke passer inn i den spesialiseringa.
Jeg tror ikke det finnes en skole som passer for alle. Det finnes ikke den perfekte skolen.
Og man bør ikke lete etter den perfekte skolen.
Det er akkurat som å lete etter den perfekte iskremen. Vi har forskjellig smak.
Det som er mekanismen her, bare for å gjenta det, fordi jeg tror det er litt uvant for mange utenfor våre miljøer.
Men det som binder opp pensum og setter disse rammene rundt det,
er faktisk de offentlige pengene.
Skal du ha offentlige penger, så må du følge disse reglene.
Og det blir flere og flere regler, og det blir mindre og mindre variasjon.
Mens de rike kan da sette opp sin egen skole og gjøre som de vil, mer eller mindre.
Kanskje noen normerte prøver eller et eller annet, men få mye større rom til å gjøre som du vil.
Men du Bent, det er mange som vil innvende at skole er for viktig
til å overlate til tilfeldighetene. Vi må ha kontroll på at alle får en ordentlig skolegang,
og at folk får en ålreit start på livet. Rett og slett for viktig?
Det argumentet er veldig vanlig, og dette er en type som alle FpU- og Høyre-folk treffer.
De sier at privat er bedre enn offentlig, konkurranse blir et monopol.
Så derfor bør vi ha offentlig på det viktige.
Og jeg tenker helt motsatt.
Utdannelse til barn er så viktig at vi må bruke det beste systemet på det.
Og det er det private. Det gir en helt annen kvalitet og et helt annet mangfold.
Jeg pleier å spille av David Freedmans innledning til en av
Free to Choose-episodene til hans far, Milton Freedman, om utdanning.
Der han sier noe sånt som at hvis jeg vil privatisere både postvesenet og skolen, men hvis jeg måtte velge,
er det å privatisere skolen enn postvesenet.
For hvis postvesenet er offentlig, så betyr det bare at vi mister et brev av og til.
Hvis skolen er offentlig, så betyr det at barnet vårt ikke lærer å lese.
Det er veldig fascinerende når det er sånn, for kjøper man retorikken om at monopol ikke er bra,
så er det veldig rart å ha det på de viktigste tinga.
Jeg tenker helt motsatt. Det er viktig å bruke det på de essensielle tinga som skole og helsevesen,
Og det har vært så tragisk at man ikke har brukt det her,
at vi sitter med en sånn dårlig skole der man lærer veldig lite.
På samme måte som det er i alt offentlig sektor,
ganske dårlige resultater sammenlignet med hva som kunne vært.
Og det som mangler hele veien, er jo dette økonomiske begrepet:
kreativ destruksjon, at det som ikke fungerer, dør.
Ja, jeg prater mye her om mange innspill på hva som kan fungere og ikke fungere,
men mye av det jeg foreslår, er sannsynligvis helt håpløst.
Å rette det ut i det små, det er mye viktigere. Det er noe av det viktigste.
Tror jeg Haikson sa det, at private gjør like mye feil som offentlig,
men de er flinkere til å rette opp feiler. Ting som ikke fungerer, vil forsvinne.
Mens i offentlig innfører man store prosjekter for alle, enten det er data eller mobil
eller hva som helst av nye paragrafer og lovverk, og så utsetter man alle barna for det,
istedenfor sånn småtesting som man gjør i private, der man prøver ut ting.
Noe blir ødelagt. Eller, kreativ ødeleggelse betyr at hvis noe skal nytt komme,
så må det gamle forsvinne. Da vi fikk biler, forsvant hestedrosjene.
Da vi fikk mobiltelefoner, så forsvant personsøkerne.
Da vi fikk Smartphone, forsvant de andre mobiltelefonene og fasttelefonene.
Noe må vekk. Og i det private forsvinner de dårligste tingene, som folk ikke vil ha.
Ja, har du en offentlig skole som gjør det dårlig, så får de ekstra bevilgninger.
Men jeg er enig med Bent Johan i at det er bedre å være lærer på en enkelt skole
og få lov til å prøve ut ideene sine, enn at han blir byråkrat i Utdanningsdirektoratet
og får lov til å prøve ut ideene på hele skoleverket på likt.
Og du sitter der sånn og er uenig med Bent Johan, men det finnes ingen å sammenligne med.
Og de er per definisjon bra, for det er de resultatene vi har.
Jeg prøver ut mye som ikke fungerer helt perfekt, og noe som før var dårlig,
men jeg gjentar det ikke. Man får muligheten til å teste ting og prøve ting og forbedre ting.
Det kan du også i offentlig skole innenfor ditt private klasserom, men ikke i systemet som sådan.
Hva hadde vært en mer realistisk løsning på å få flere og mer varierte skoler i Norge, flere privatskoler?
Du har jo det gamle forslaget til Milton Friedman med sånne "school vouchers",
altså du får penger i ryggsekken istedenfor en læreplan?
I dagens samfunn får skolene per elev, som kirke.
Men det å dra pengene inn og gå på en helt annen måte, helt fritt, hadde vært enda bedre.
Men jeg er jo tilhenger av egenbetaling. Jeg mener at man bør betale for det man får.
Jeg har tenkt mye på dette. I skolen har man noe som heter "gratisprinsippet".
Det betyr at man kan ikke ta seg betalt en hundrelapp for å dra på tur.
Man kan egentlig ikke ta seg betalt for noe som helst.
Skolen skal dekke alle behov.
Så kjøper elevene en iPhone 16 til over 10 000 kroner.
De kan kjøpe en kjole til 8000 for å dra på et ball,
men man får ikke lov til å bruke 8000 på å dra på en hvitebuss eller aktiv fredsredaktur.
Men å bruke de samme pengene på kjole, det kan man få lov til.
Jeg mener at et samfunn der man ikke får lov til å bruke pengene
på sine barns utdannelser, det er litt merkelig, egentlig.
Og jeg ønsker et samfunn der foreldre faktisk kan bruke pengene på dette.
Så hvor får de disse pengene fra? For det koster jo. I 2021 kosta det 103 000.
For en skoleplass i grunnskolen. Det er ganske mye penger.
Nå er det ikke nødvendigvis at det er et resultat av at den er litt dårlig drevet.
Offentlig er jo ikke særlig billig.
Men medianlønna i Norge for et par-tre år sida var litt i overkant av 50 000 i måneden.
Det betyr at et medianinntektsektepar har 100 000 i lønn i måneden.
Og hvis du regner en skatteprosent på litt over 50 %,
så betaler de 50 000 i måneden i skatt. Det er et lavt anslag.
Jeg må bare for rimelighet innskyte, hvis noen skulle høre på dette,
og ikke skjønne hva vi snakker om med 50 % skatt på en middels inntekt,
så er det jo altså slik at du betaler moms på alt du kjøper.
Arbeidsgiveren din betaler en arbeidsgiveravgift på toppen av den skatten du betaler på egen hånd.
Og det er særavgifter på alt mulig rart, så når du begynner å legge sammen disse tingene, så er det ...
Ja, faktisk for de fleste godt over 50 % som ryker rett tilbake til staten.
Vi hadde et undervisningsopplegg fra Kemnerkontoret og Oslo kommune for noen år siden
med sånn jobb og sånn, og jeg lagde et regnestykke for noen år siden
der jeg bare brukte de direkte og indirekte av skattene som de hadde med der.
Og da kom vi til 47 %, og da ikke med alkoholavgift, bensinavgift, sukkeravgift
og alle disse småtinga i tillegg.
Det er lett å komme over 50 % med en medianinntekt på dette.
Jeg misliker forresten at liberalister snakker om 70 %, for det blir useriøst,
men 50 % skatt, det betaler nok de fleste.
Og da kan man bruke noe av dette på sine barn.
Og det gjør man allerede, men man kan da også bruke det på utdanninga til barna sine.
Og det er egentlig ganske fint, for hvis du betaler for noe, så verdsetter du det.
Det er veldig mange som kommer ut av ...
Det hadde du ikke akseptert hvis du hadde betalt for det.
Du betaler ikke en million for at barna skal lære å lese,
og så aksepterer du at de ikke lærer å lese ordentlig.
Derfor er det ganske fint å ta ansvar for barna sine.
Det er en god egenskap å si: "Jeg prioriterer barna mine".
Og fordi igjen så er vi inne på et tankesett som er litt fremmed
for en gjennomsnittlig norsk sosialdemokrat, men i hvert fall den ene siden av dette:
Det går an å utfordre, er jo denne ideen om
at alle på døde og liv skal være del av den litt sånn klamme offentlige hånda.
Hvis du har anledning til å betale for ting selv, så hadde jo det vært en bra ting at du kunne.
Og så kan jeg kanskje ha en viss sympati for argumentet at de som faller mellom stolene,
eller faller utenfor, og spesielt når det er snakk om barn,
at man har et eller annet samfunnsmessig ansvar til å holde de oppe via offentlige budsjetter eller et eller annet.
En gjennomsnittlig familie med ålreit inntekt og overskudd og sånn,
at de skal skattlegge så tungt for så å få barna sendt på en skole som ikke er særlig bra?
Det er et par ting man kan tenke på her. Det ene er at det er de som har foreldre
med dårlige forutsetninger som er de største taperne i skolen.
De som er gjennomsnittlige eller rike, de klarer seg stort sett ganske bra ut av skolen.
Det er ikke de mest vellykkede som har barn som sliter over skolen.
Man begrunner ofte hensynet til offentlige skoler
og de som gjør det dårligst i offentlig skole.
Det at noen ikke har råd til noe, bør ikke være et argument
for å forby de som faktisk har råd til det, å få gjort det beste for barna sine.
De aller fleste har råd til å betale ...
La oss anta at vi bare får halvert skattene, som er en overgang.
Hvis du har 50 000 ekstra i måneden, kan du betale litt til barnas skolegang.
Det vil komme ordninger som gjør at du porsjonerer det utover antall år.
På samme måte som man kjøper bolig og porsjonerer med betalinger
utover mer enn det ene året du kjøper boligen gjennom lån,
vil du gjøre det samme med barnas utdanning.
Dessuten er det et rettferdighetsaspekt her.
Bør de som ikke har barn, subsidiere de som har barn? Det syns jeg er urimelig.
Der er jo jeg enig med deg, men vi skulle ikke hatt mange flere rundt deg.
Staten bestikker folk med deres egne penger ved å ta inn pengene dine i en skatt,
50 % av det de gjør, og så deler de det ut igjen.
Så får du inntrykk av at dette er helt nødvendig.
Alle som får penger her og nå, tror at de faktisk tjener på det.
Argumentet er ofte at når det offentlige har drevet noe en del år, så blir det fryktelig dyrt.
Da er det umulig å se for seg at man kunne gjort dette privat, for nå er det kjempedyrt.
Eller hva det nå er for noe. Forsvar.
Altså, man ... Alle som jobber i et system, ser jo at det er behov ...
Mengden penger man trenger i noe, blir jo aldri tilfredsstilt.
Jeg kunne alltid klart å bruke pengene mine selv om jeg tjente 10 000-30 000-50 000 i året.
Det kan en offentlig byråkrat gjøre, for man ser et eller annet behov, og så ber man om mer penger.
Lærerorganisasjonene vil ha mer penger til sine. Alle vil ha mer lønn. Så man har en tendens til å ...
Hvis du driver en privat bedrift og er avhengig av kunder som kjøper
og velger dine produkter i konkurranse med andre,
så har du incentiver til å senke kostnadene, prioritere ressursene,
men innenfor det offentlige har du ikke de samme prinsippene.
Du trenger ikke fornøyde kunder, for de kan ikke gå en annen plass.
Apropos lærerorganisasjonene: De er jo som alle andre organisasjoner
ute etter å sikre sin egen posisjon og sine egne vilkår og alt det.
De har vel også en del synspunkter på hvordan skoleverket organiseres,
og kanskje et forhold til om det er bra eller dårlig med privatskoler.
Hvilken rolle spiller lærerorganisasjonene?
Lærerorganisasjonene er jo normale fagforeninger.
De er opptatt av sine medlemmers beste og ikke produkter som kommer ut i andre enden.
Så de er opptatt av lærerne, ikke av elevene.
Det betyr ikke at ikke lærere er opptatt av at elevene skal ha det bra, men formålet til fagforeningene er det.
De mest populære tiltakene er selvfølgelig mer lønn til lærere.
Det er jo interessant. Og jeg som lærer syns selvfølgelig det er en god idé.
Lærerne er spesielt opptatt av at de skal ha færrest mulig elever i klasserommet.
For det er mer behagelig med færre, man får gitt dem mer oppfølging osv.
Men forskningen viser at det har ikke noen særlig effekt på resultatene.
Fordi man gjør stort sett ting på samme måte enten det er 15 eller ...
Du har 30 elever i klasserommet, og er det 15 istedenfor 30,
så må du ha dobbelt så mange lærere, og det er ikke sikkert
at de siste halvpartene av lærerne er så gode.
Det gjør ikke det. Det viktigste er kvaliteten på lærerne, det er viktigere enn antallet i klassen.
Men det er klart at hvis man har færre elever, så kan man i teorien gjøre det bedre.
Hvis man har én elev som jeg kan være privatlærer til i mine fag i ti år, så vil vedkommende lære ekstremt mye.
Men de som vil ha færre elever i klassen, er en del av dem som bare snur bunker,
og de vil ikke gjøre det annerledes med færre eller mindre, så det går ikke utover noe særlig.
Det som ofte er et problem med fagbevegelsene, er at mennesker er ideologisk interessert,
og de er opptatt av det beste, og f.eks. en del fagforeninger i skoleverket er opptatt av
enhetsskolen som et gode, at vi skal ha en best mulig offentlig skole, og dermed er de ofte imot
private skoler og privatindustri fordi vi vil gjøre den offentlige skolen bedre.
Hvis vi bare får en ny regjering, så får vi det bedre. Det sa de.
Men forrige regjering og regjeringen før det. Så kan du gå tilbake i 2030,
og alle har sagt at det skal bli bedre bare de nye kommer tilbake.
Jeg tror ikke det er noen tilfeldighet at offentlig sektor ikke fungerer særlig godt.
Det er ikke en tilfeldighet, og det kan ikke bli bedre bare ved at man gjør det.
Fagforeningene har ofte ikke skjønt dette, de er opptatt av sin egen interessekamp.
Altså en profesjon, og de ønsker ikke konkurranse.
De ønsker monopol, og det ser du f.eks. at du må ha en viss pedagogisk utdannelse
godkjent for å få lov til å jobbe som lærer. Og det støtter jo disse fagforeningene.
Men det går jo ut fra at du som lærer har vel en viss erfaring med
at lærere med riktig pedagogisk utdannelse er de beste lærerne?
Jeg tror ikke ... For å si det sånn, jeg er ikke imponert over lærerutdanninga.
Jeg tok PPU i sin tid, og grunnen til det var at rektoren min der jeg jobba før sa:
"Bent Johan, du er en god lærer. Jeg har ikke lov til å ansette deg,"
"siden du ikke har praktisk-pedagogisk utdanning."
"Så du må ta dette her, så jeg kan gi deg fast stilling."
Og det var ... Hvordan skal jeg si det?
Ok, hvis en lærer to praktisk-pedagogisk utdanning der jeg tok det i 2011,
og kom og sa at studiet var bra, så vil jeg bruke det som en sikker unnskyldning for
at du ikke bør ansettes noen plass i skoleværet.
F.eks. hadde vi en pedagogikkforelesning som ...
Det var over 80 tettskrevne powerpoint-sider
med liten skrift, monoton stemme, og på en av powerpointene sto det årstallet: 2003.
Så det var da for åtte år siden vi ikke engang gidda å bytte årstallet. Så mye utdanning av lærere og pedagogikk er noe tullegreier.
Det høres jo ut som toppen av ironi at du på et pedagogikkstudium ikke har ...
Det er dessverre så enkelt ærede ofte.
Hvis du har fast stilling i høyere utdanning, så kan du ikke sparkes.
Hvis du bare får krodort deg inn, så sitter du der.
Nå var ikke alt like håpløst hele tida, men jeg tror at den som kjenner en lærer,
f.eks. rektor og skoleledelse, kan vurdere om vedkommende fungerer, og få lov å ansette fritt.
Alle vet at det finnes lærere som ikke burde jobbe i skoleverket,
og de burde man kvitte seg med. De ødelegger mange års utdanning.
Når det er sagt, så er det selvfølgelig ekstremt mange dedikerte og flinke lærere òg.
Det er i hvert fall min erfaring fra min egen skoletid,
at det var en god del helt elendige lærere
som ikke gjorde så skade på oss som var ressurssterke.
Jeg er ganske sikker på at det ikke hjalp de ressurssvake.
En god lærer kan være en god lærer på ekstremt mange forskjellige måter,
og du kan være veldig genial for noen elever, og ikke for andre.
Så det er vanskelig å si hva som er en god lærer. Og du kan ikke måle deg på resultater,
pga. at du har så få elever gjennom et lærerløp at du ikke får statistisk nok grunnlag
til at du kan vurdere det på eksamensresultater eller noe som helst.
Jeg hadde en opplevelse på ungdomsskolen. Jeg syntes ikke matte var spesielt gøy.
Det var kjedelig. Og så fikk jeg en matematikk.
Jeg hadde en matematikklærer som var veldig godt kjent på min skole
som den strengeste læreren, incidentalig tvillingsøsteren til en av lærerne på barneskolen min.
Og det jeg oppdaget med henne, var at hun underviste i matematikk og stilte krav til oss.
Og så syntes hun det var morsomt hvis elevene var interessert, så da ble det gøy å jobbe med matematikk.
Og det var alt som skulle til for min del.
Hun klarte å skape en viss interesse for et fag jeg egentlig ikke var interessert i.
Og kanskje andre syns ikke denne læreren var så genial.
Men det er det som er lett å se, iallfall er det ofte noen som er skikkelig dårlige.
Og det er vanskelig å gjøre noe med, altså, hvis de har fast ansettelse i offentlig skole.
I gamle var det enda verre, da var du ansatt på livsstil som lærer.
Men ved en annen anledning sa jeg til rektor at vedkommende bør sparkes.
Da sa rektor følgende ord: Jeg har hatt flere rektorer, så du kan ikke spore det.
Av og til må vi plassere folk der de gjør minst mulig skade.
Og det er av og til sånn. Og du kan ikke ha lærere som ikke fungerer i det hele tatt.
Den viktige observasjonen fra den lille anekdoten fra min egen skoletid er kanskje
at elevene var ganske ulike. Så den læreren jeg likte best ...
Var det veldig få andre som likte best?
Ja, sånn er det. Det er derfor det er fordeler med forskjellige lærere.
Det er derfor det er fordeler med forskjellige skoler.
Du kan ha "Vi er strenge i matematikkskole".
Vi kan ha "Friluftsmatematikkskolen".
Vi regner kun på økonomisk regning-matematikkskolen.
Du har så mange muligheter som man bare kan tenke opp når man kommer der.
Vi har Friluftslivsmatematikkskolen. Ok, da forsvinner den skolen.
Det legges jo ned skoler, som du nevnte tidligere. Hvis ingen ønsker å gå der, så forsvinner de.
Og nå legges jo skoler ned fordi de representerer en form for feilslått distriktspolitikk.
I vår idealverden så hadde kanskje skoler blitt lagt ned
fordi de ikke var pedagogisk gode nok, de hadde ikke kunder.
Og det er sannsynligvis bare én middels skole uansett.
Men i store byer som Oslo eller Bergen vil du sannsynligvis få et mangfold av skoler.
Sånn er det jo i store byer. Det er derfor folk liker å bo i byer, stort sett.
For det er mer tilbud på kultur og alt mulig rart. Sånn vil det være i skolen òg.
Er det noen målbar forskjell på akademiske prestasjoner
mellom privatskoler og offentlig skole i Norge, eller er det vanskelig å måle?
Jeg har ikke peiling på det, for det er så små resultater på det
at det er umulig å gjøre.
Jeg kan ta et eksempel. Jeg går på en skole med ca. 60 elever, eller jobber på det.
For første elevkull i 2018 kom 20 av elevene opp i matematikk.
Og man gjør sånn på skoler, ikke på den skolen ennå, men på andre skoler,
og så ser man liksom ... Hva skjer? OK, nå har eksamensresultatet gått opp 0,10 %.
Eller 0,3. Nå har det gått ned 0,2. Katastrofe med å gjøre noe.
Så jeg fikk elevene til å ... Jeg to år fordelte alle karakterene på 60 elever i matte.
Seks år fikk jeg en knapp med én farge, fem år en annen knapp med én farge osv.
Så fordelte jeg med 60 knapper som jeg la oppi en boks.
Og så hadde jeg ti av de boksene som jeg fordelte med elevene.
Og så trakk elevene ut 20 knapper. Og så regnet jeg ut gjennomsnitten på de 20 knappene.
Forskjellen i karakterer på de trekningene var over én i karakterforskjell.
Så bare på tilfeldig trekning varierer det med mer enn én på en sånn liten skole.
Om vi har 0,2 eller 0,5 mindre eller mer, det har lite å si.
Så det er den ene delen, at man regner ofte på små ting.
Hvis du har veldig mange elever, kan du kanskje sammenligne fylker og sånn,
men så vet du ikke om du er strengere eller ikke med karakterene.
Under korona hoppa karakterene opp, og man vet ikke hva slags elever som kommer der.
På den ene siden har privatskoler selektert med at kanskje noen flinke ønsker seg ut av offentlig skole.
På den annen side kan folk som ikke fungerer i offentlig skole, rømme fra det.
Ut fra variasjonen i elevmassen, så vil det variere så mye.
Preselekteringen kan jo gjøre hele resultatet skeivt, hva enten det er dårligere eller bedre.
Men man er så dårlig på skoleforskning, man vet jo ikke hva som fungerer.
Nesten i alle land i hele verden har du offentlig skole.
Man forsker på ting. La meg ta et eksempel fra Osloskolen for noen år siden.
De hadde eksamenskurs for tiendeklassinger for elevene i tiendeklasse.
De kunne gå ti uker, en lørdag, ti lørdager på rad, og studere til eksamen.
Man hadde julekarakteren på alle elevene. Ca. halvparten tok dette kurset.
Halvparten tok det ikke. Man kunne sett julekarakteren og eksamenskarakteren,
og så kunne man målt opp om det var en forbedring på disse ti lørdagene eller ikke.
Det gjorde man jo ikke, selvfølgelig. Man kunne da funnet et godt statistisk grunnlag
for å se om disse lørdagsgreiene som de satsa på, fungerte.
Men kanskje var det viktigere at man følte at man gjorde noe nå.
Men man fant ut etter tre-fire år at man skulle evaluere det.
Jeg fikk et skjema som lærer. Det å skulle selvevaluere fikk mine elever utbytte.
Og jeg svarte selvfølgelig: Ja, mine elever fikk utbytte fra vant skole.
Så jeg vil tippe at resultatene på den dårlige undersøkelsen viste
at det var stort utbytte av det. Så forskning på dette er vanskelig,
og det er mye dårlig forskning på skole. Et typisk eksempel er denne masterpsyken.
Jeg er med på en gruppe på Facebook som heter "Status lærer".
Der er det masse folk, og der kommer det stadig vekk henvendelser fra masterstudenter
som trenger intervjuobjekter. Selvselekterte intervjuobjekter
på en status lærer-gruppe som består av aktive karallanter
med snåle meninger som mest, det er dårlig forskning.
Så enhver masteroppgave som er ...
Det oppsummerer vel psykologistudier også. Det er ingen som har forsket mer.
Å studere økonomistudenter som studerer økonomistudenter?
Da jeg begynte i Osloskolen, hadde vi noe som het lusing av elevene.
Det betyr ikke at man gravde i håret deres, men man hadde et lussystem med læring, lesing,
der man målte om de fikk en 12 og en 13, 14, 15, 16, 17, 18, 20 ...
En foreleser fra Sverige pratet med oss om det. Jeg vet ikke hvor mange titalls millioner.
Så jeg foreslo liksom ... Kunne man da ta ...
Var det sånn at hvis en elev fikk 14 på det lusskjemaet,
ville ulike lærere gi samme elev samme score?
For det brukte jo det til resultatet på 14. Ville andre gi 14 eller 15 eller 16?
Det spurte jeg vedkommende om. Det hadde de ikke tenkt på.
Nei, de hadde ikke tenkt på den sjekkingen når det faktisk var et system for gode resultater.
Så fikk du et tall, og du vet ikke om det tallet var riktig eller ikke.
Det er mye sånn elendig forskning på skole.
Det fins mange måter å lære å lese på, og det fins mange måter ...
Det fins mange måter å gange sammen tall på, og plussetallet fins mange.
Hver gang jeg er på kurs, spør jeg foreleserne: "Hvilken er best?" Det burde man jo vite.
Og det tror jeg litt skyldes at man har dårlig forskning.
Litt fordi man har dårlige offentlige greier.
Private firmaer er på jakt etter måter å senke kostnadene på for å få bedre resultater.
Og så tror jeg det er vanskelig pga. at mennesker er forskjellige.
Og det er vanskelig å forske på individuelle ting.
Og det er et argument for at du bør ha et mangfoldig privat alternativ der du får mye forskjellige muligheter.
Og ikke bare på private eller offentlige, men ulike fag, ulike timer, ulike priser.
Alt mulig rart.
Du, hva er fremtidsutsiktene for private skoler i Norge? Nå var vi jo inne på i begynnelsen
at det har vært en veldig klar vekst de siste ti årene, men da en avtagende vekstrate
de siste årene pga. sittende regjering. Så man forstår at det er en variasjon knyttet til om man får Støre eller Erna på
På topp, men hva er din magefølelse på fremtiden for private skoler?
Og kanskje mer varierte skoler?
Jeg tror at hvis man får smakt på forbuden frukt, så liker man det.
Jeg tror at hvis du får noe som er bedre, så vil man teste det ut og prøve det.
Så jeg tror at hvis du bare får begynt med private alternativer,
så vil folk som går inn i det, like det bedre. Jeg tror at du har en tendens til at
At mennesker velger bedre ting hvis de får muligheten til det.
Og i vårt moderne samfunn så er det lettere å spre informasjon om det.
Jeg er jo generelt veldig lite imponert over partipolitikere.
Og i skoledebatten så er det jo sånn stort sett at du skylder på de andre,
og vi skal fikse alt. Og det bytter vi på annenhver gang etter hvem som er regjering.
Så alt er ideologiske briller stort sett fra enten det er Høyre eller Arbeiderpartiet osv.
Så jeg har ikke noe særlig tro på det.
Og jeg liker jo ikke ditt innleggsparti Høyre og sånt noe særlig,
men er det én forskjell som er relevant med Høyre og KrF og Venstre og Frp på den ene sida
og Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet på den andre sida,
så er det at det ene alternativet er mer positivt til private alternativer i skolen enn det andre.
Når det gjelder innholdet i skolen, så er de like håpløse hele tida,
men de åpner i større grad opp for det, og det er pga. Kristelig Folkeparti.
For de er håpløse på alt, men de har sine særinteresser på sine kristne friskoler.
Og derfor støtter de det, selv om de normalt sett ikke ville likt det.
Beklager å si noe pent om Høyre. Vi får leve med det.
Vi skal klare å veie opp for det i de vanlige episodene våre.
Når du går ut av ungdomsskolen og skal inn i studiespesialisering,
så skal du jo forberede deg på høyere utdannelse.
Og det er jo den boka som vi kanskje må snakke om når vi snakker om utdannelsessystem, selv om den, som jeg føler,
forstår den er mynta mer på høyere utdannelse enn grunnskole,
er Brian Cappins "The case against education", som er en utmerket bok som en tankevekker,
i hvert fall for de som har en tendens til å være veldig sosialdemokratiske i tankesettet sitt.
Hans hovedpoeng er vel at høyere utdannelse handler mer om signaleffekt for arbeidslivet
enn det gjør at du skal bygge noe sånn human kapitalbase, at du skal bli flinkere og bedre.
Raskere og mer avrundet. Er det noe lignende vi kan se på grunnskolenivå?
Ja, altså jeg tror det er litt av det samme.
Jeg har sagt et par ganger at det handler mye om oppbevaring, og det tror jeg er riktig.
Det er ikke noen negativ idé, for barn må tas vare på på en eller annen måte.
Det at hver mor skal være hjemme og passe på sine to barn, det er avleggs.
Du må ha en institusjon for det, men du blander liksom sammen det og tankene.
Cappellans argument er at du lærer ekstremt lite i skolen.
Og det har han rett i, ut fra antall timer lagt ned.
I de gamle læreplanene har du 880 klokketimer med matematikk i barneskolen.
Mulig du fortsatt har det.
Og i løpet av 880 klokketimer med matte har mange ikke lært å plusse og gange sammen to tall.
De vet ofte ikke forskjell på millimeter og kilometer.
Så man lærer ekstremt lite, og det er en del av det.
Så det tror jeg gjelder gjennom hele skoleverket, at man lærer lite.
Og jeg tror det er enda større grad i barne- og ungdomsskolen,
siden man da ikke velger ut fra interesse.
Skolen har et par greier. Én ting er at du må passe inn.
Og det tror jeg er en viktig del ved skolen, at man lærer seg å passe inn.
Litt people skills trenger man. Kanskje jeg ville hatt en privatskole.
Jeg har hatt et fag som het "How to win friends on influence people",
inspirert av boka. Det å lære litt om hvordan man omgås mennesker,
er bedre skills i dag enn gamle fag fra 1800-tallet.
Men en del passer ikke inn i det A4.
Cappelen sier at det er en klar sammenheng mellom utdannelsesnivå og hvor mye du tjener og hvor god jobb du får.
Da siler du på tre mekanismer for å klare en høyere utdanning:
Du må være tilstrekkelig intelligent.
Hvis du ikke har høy nok intelligens, så klarer du det ikke.
Og du må være tilstrekkelig i arbeidssonen, for vi kjenner alle noen som er altfor late til å gidde.
Og du må være tilstrekkelig konform. Du må være i stand til å tilpasse deg systemet
og oppføre deg blant andre mennesker og lese det som andre leser, selv om du har lyst til å lese noe annet.
Sånn er det i et samfunn. Jeg elsker lærerjobben min,
men det er ikke alle deler av lærerjobben som jeg syns er like moro.
Det er ikke alt du liker under en podkast som liker moro.
Det fins kanskje det å sitte i timevis og klippe sammen som ikke er like morsomt.
Så alle elementer i livet består av elementer som er morsomme, og elementer som er ikke morsomme.
Det å tilpasse seg litt sånn, det å kjede seg litt, det er jo en del av det man bør lære seg.
Så skolen har en misjon, sånn sett.
Men det er ikke primært på å gi kunnskap i dagens samfunn.
Det hadde vært interessant hvis du hadde hatt skole der det faktisk var fordypning i fag.
Du kunne hatt en samfunnsfagsskole der du lærer litt om valgprosedyrer,
lærer litt dypere public choice-teori, markedsstyksteori ... Du lærer ordentlige ting.
Erfaringsgrunnlag. Men da jeg begynte på barneskolen, altså første klasse,
så gleda jeg meg til å begynne på skolen fordi jeg skulle lære ting. Sånn virkelig.
Jeg så frem til det. Og så er det litt i tråd med denne anekdoten jeg var på i stad,
at det ble veldig kjedelig veldig fort.
Og jeg var kretsmester i besøk på rektors kontor fordi jeg ble sittende og bråke i timen istedenfor
for å følge med. Jeg har aldri gjort lekser. Har aldri gjort lekser hjemme. Fordi du kunne alltid... Alltid.
Bare game det på sparket. Eller gjøre det fort i begynnelsen av timen, eller noe sånt.
Og jeg opplevde først, da jeg hadde hatt en hjernerystelse og vært borte fra skolen en uke,
og de hadde gått gjennom noe jeg aldri hadde vært borti før, som var ligninger ...
For første gang så var det noe jeg ikke mestra ute av boksen. I sjette klasse, eller noe sånt.
Og det var en vekker, men det var jo selvfølgelig ganske lett å ta det igjen. Og så må jeg si én pen ting om ...
Den andre effekten av å vokse opp på 80-tallet var at du hadde NRK
og ikke veldig mye engelskspråklig, så jeg kunne ikke engelsk før jeg begynte på skolen.
Men vi hadde engelsk fra 4. klasse av. Og da lærer du disse reglene.
Og jeg kunne jo selvfølgelig alle reglene og svarte riktig på prøvene og alt det der.
Og jeg kunne én regle som var "I am in she and it is". "You are".
Men det var ikke før jeg kom i 7. klasse at jeg skjønte hva den betydde, for da fikk jeg noen på en engelsk prøve.
Og så måtte jeg sette meg ned og lære meg det jeg skulle ha lært de siste fire-tre årene.
Og så ordner jo det seg også. Men der er jo en sånn "ikke for å banke eget bryst",
men ressurssterke kommer seg gjennom uansett, samme om skolen er dårlig eller bra,
eller om du får tilbakemelding eller ikke, eller hva det er for noe. Sånn at du lander på beina.
Det går fint. Men sliter du, så er det jammen ingen reell hjelp å få, altså. Og det er så utgjort.
Og det er en sånn ... Vi har snakket om i mange andre episoder vi har hatt her, på dette området,
at hele velferdsstaten er til syvende og sist en omfordelingsmekanisme,
som tar fra de fattige og de rike og gir til middelklassen. For det er den store velgerbasen.
Høyere utdannelse er en omfordeling til middelklassen,
de som skal tjene bedre gjennom hele livet og få bedre pensjon og leve lenger osv.
Og det betales av de som ikke benytter seg av det tilbudet.
Og det er litt det samme i skoleverket, at ja ja, kanskje du ikke helt får den skolen du betaler for,
men du klarer deg likevel. Og kravene i høyere utdannelse synker.
Du kan subbe deg gjennom, og du får en ålreit jobb når du kommer ut i andre enden.
Hvis du kom deg inn, som du var inne på, handler det om at du var smart nok
og arbeidsom nok og konform nok.
Og så ender du opp med et samfunn som på den ene siden, så er det veldig mange mennesker
som av disse årsakene og i dette systemet ikke får realisert det potensialet de hadde.
Og på den andre så ender vi jo da opp som samfunn med å skape mye mindre verdier og komme på færre gode nye ideer.
Som vi etterpå kan diskutere om vi skal fordele eller ikke.
Men jeg mener: Hadde jeg fått et skoleverk som utfordret meg fra første dag,
så hadde jeg vært et helt annet menneske i dag enn jeg er.
Jeg også. Et av de store mysteriene er hvorfor alltid folk kjøper at offentlig sektor
må ha hensyn til de som er svakest eller fattigst.
For det er de som lider mest under det rådende systemet har i skolen.
Når du snakker om skoleerfaringer, så kunne jeg ikke lese og skrive da jeg begynte på skolen.
Grunnen til det var at mamma, jeg kom fra en liten bygd, hadde prata med lærerinnen jeg fikk.
Og hun hadde råda dem til ikke å lære meg å lese og skrive, for da ville jeg kjede meg.
Jeg var en av de første som lærte å lese, ikke veldig fort egentlig.
Ja. Jeg husker første gang det var noe jeg ikke skjønte umiddelbart,
og det tror jeg var i femte klasse. Da var det subjekter verbalt som ble innført,
på en måte som gjorde at jeg ikke skjønte det før det var gått 10-15 minutter i timen.
Det er stressende. Ja. Det var første gang jeg opplevde det.
At jeg ikke skjønte umiddelbart hva jeg prata om.
Jeg husker første gang jeg ikke fikk til ting i matten, for jeg var akkurat som deg,
gjorde ikke lekser. Jeg skrev bare ned svarene i matte.
Jeg tok alt i hodet, og på videregående kom det noe jeg ikke skjønte engang i matte.
Da gikk det skikkelig ... Hva gjør jeg da? Hvis man ikke har strategier på det.
I "Diktanalyser i norsk" fant jeg ut at man kunne jo bare bable noe.
Så sa læreren: "Det er jo fint". Så skrev jeg stilene på bussen til skolen.
Og i klasserådet i friminuttet før førte rett inn. Og det kom man igjennom med.
Men man ble ikke utfordra. Og man har ikke et system som ...
Stimulerer til utfordring. Og det er liksom litt trist.
For barn, unge mennesker, er egentlig veldig nysgjerrige.
Og det å kunne få utforske og lære og bli utfordra litt ... Hva kan du?
Jeg møter av og til elever, enda de kommer i åttende og jobber på ungdomsskole,
som matematikkoppgaver er enten helt umulige eller altfor lette.
Enten så ser man svaret med en gang, eller så har man ingen strategi til å gjøre det.
Det skyldes at man aldri har blitt utfordra på sitt nivå, og det er litt trist, egentlig.
Og med vår dataalder burde man hatt en læringssti på data
som gjorde at man fulgte et opplegg med digitale forelesninger.
Hvorfor skal lærerne stå i timen og undervise når det er det samme?
Hver mandag morgen står 100 lærere og babler det samme i mattetimene.
Det veldig vakre konseptet, det derre Khan Academy ...
Khan satte opp en YouTube-kanal bare for å hjelpe nevøen sin med noen mattelekser.
Så ble de videoene populære, for det var andre som plukka dem opp.
Og så ble det til det som i dag er Khan Academy, med den formålsparagraf
at grunnleggende utdannelse skal være tilgjengelig for alle, gratis og godt gjennomført.
Og det forekommer meg å være en utmerket modell for
Tenk så fantastisk det er at du kan vokse opp i en leirhytte i Afrika, liksom.
Og så lenge du har en smarttelefon, så kan du egentlig utdanne deg selv
fra barneskolenivå og ut Harvard, fordi alt ligger på YouTube.
Det er helt vanvittig. Tenk om de mulighetene var der sånn for 30-40 år siden,
og tenk om vi da ikke hadde et system som låste oss ned til at vi skal ha den modellen du nå snakker om.
Det er så mange muligheter man ikke har oppfylt.
Jeg husker jeg prata med noen som sa at vi små privatskoler ville slite under koronaen.
For vi har jo bare få elever.
Men Oslo kommune vil jo sette sammen de 20-30 beste lærerne og lage målretta videoer
på hvert tema, som de kunne få ut til elevene.
Siden det er så mange og store ressurser, millioner på millioner på millioner.
Men det gjorde ikke det. Hver lærer satt og knota med sitt dårlige.
Og vår lille privatskole, som vi trodde skole tapte, viste seg å være bedre
enn offentlig skole, også pga. fleksibiliteten. Så offentlig sektor får det ikke til.
Og jeg tror litt av grunnen er at ... Hvorfor har man ikke fått disse utdannelsessystemene?
Brian Cappeland sier litt om dette, tror jeg. For du går ikke på Harvard for å lære.
Å ha Harvard-papirer viser at du har det.
Så all kunnskapen ligger der, men man er ikke interessert i kunnskapen,
man er interessert i papirene. Det ser du på lærere òg.
Jo høyere utdanning en lærer har, inntil et visst nivå, så mer får de lønn.
Man snakker om å ha høyt utdannede lærere osv. Men man vil ha lærere med papirene i orden.
Man kunne lett gjort dette: Her er matematikkeksamen på 10. trinn.
Får du seks, får du 100 000 mer i lønn.
Får du fem, beholder du jobben.
Får du fire, kan du prøve igjen. Får du dårligere, får du sparken.
Men man er ikke interessert i å teste om man faktisk har oppdatert kunnskap.
Hans Rosling har skrevet masse fakta om det, har masse kule videoer.
Et av eksemplene jeg ikke husker nøyaktig i boka,
men det var et av spørsmålene i boka som handla om demografi.
Befolkningslærer og sånn. Da var det tre svaralternativer.
En apekatt som retta ville fått 33 % riktig.
Norske samfunnsfaglærere hadde 8 % riktig.
Så man har utdatert kunnskap, man har feilkunnskap ...
Man er ikke interessert i kunnskapen, man er interessert i papirene
om hva du hadde da du gikk ut av studiene i 1992, ikke hva du kan nå.
Det tror jeg gjelder hele greia.
Det tar tid å skaffe kunnskap. Det er lett å se en YouTube-video på to minutter.
Men å følge en forelesning om amerikansk revolusjon på 20 forelesninger av 60 minutter,
det krever dedikasjon. Hvis du da ikke får et papir på at du kan det,
eller eksamen på det, så har du ikke incentiver til det.
Så jeg tror ikke folk er så interessert i kunnskap som de tror.
Det er nesten så man skulle tro også at hvis det er viktig at elevene skal være nysgjerrige,
så er det vel en fordel at læreren, eller hjelper,
at læreren er interessert i sitt eget fag og nysgjerrig,
og interessert i hvordan han kan lære det bort,
og hva som er mekanikken som får det til å klikke for elevene,
får dem opp på et høyere nivå og får dem til å synes at det er morsomt.
Entusiasmen smitter også veldig. Ja, det er akkurat det.
Og så har vi da fokusert på ... For å jobbe på en barne- eller ungdomsskole,
skal du ha mer og mer høyere utdannelse.
Det er jo på et vis den interessen for pedagogikken, for elevene, for ...
Å formidle for å få til disse tingene. Du må selvfølgelig være faglig sterk nok.
Men det er jo ikke alltid høyere utdannelse bidrar til at du blir faglig sterkere.
Nei, altså. Man måler faglig sterkere til antall år.
Og vi skjønner at hvis du er tiltrekkelig smart og bør gå i fem-seks år,
så er det jo bedre lønnsutgifter med å studere økonomi eller juss enn å bli lærer.
Men det er jo veldig lett hvis du skal ha faglig sterkere lærere.
Du kan jo bare gjøre eksamen mye vanskeligere.
Jeg viste med matematikkeksamen fra Tyskland i matte på lærerstudiene.
Og jeg er villig til å vidde 10 000 kroner på
at det var minst 99 % stryk blant norske lærere.
Og jeg er villig til å redde livet mitt på at det var 95 % stryk.
Nivået var ekstremt annerledes enn norsklærerutdanning,
som stort sett får repetisjon fra barne- og ungdomsskolen.
Bent, vi begynner vel å ha snakka en god time og vel så det.
Brenner du inne med noe?
La oss kaste ut en litt hard ball på slutten. For man har et veldig konservativt syn på det.
Og alle er vel enige om at man bør lese og skrive og kunne regne i skolen.
At man derfor må ha matte og norsk iallfall. Men kanskje man bør droppe norskfaget helt.
Noen private skoler, og kanskje ha engelskskoler isteden. Eller begge deler.
Man må droppe fasiten om hva man skal lære.
Kanskje vil fremtidens verdensborgere ha bedre nytte av å starte undervisninga i engelsk,
og kanskje ha norsk som et valgfag.
Det høres bra ut. Jeg var alltid helt på det laget som ikke ville ha nynorsk.
Så dette høres attraktivt ut. Skal vi kalle det punktum for i dag?
Det høres veldig bra ut.
Takk for at dere kom.
Tekniske problemer med denne podkasten pålegger meg, Vegard Nøttnæs:
Jingelen er komponert, produsert, spilt og perfeksjonert av Vegard Gundersen.
Regjeringen er ikke løsningen på vårt problem. Regjeringen er problemet.
<|nocaptions|>
Kopier koden under for å bygge inn denne episoden med responsiv spiller:
@@@@@@@%#%@%%%@#=***+*%%@@@@@@@@@@=:.
*@@@@##**#@@#=*%%#@+..-+#**%%@@@@@@-
:#@@@@*-#.=*++=#*+*%%#+-. .+####@@@@@@#-
=@@@@@* =@----**##@@@@@@@@@#:*#@@@%#@@@@@%=
=@@@@%*#--++*##%#%%@@@@@@@@@%##%*@@@%*%@@@@@%:
+@@@@%--=--+**%###%%@@@@@@@@@@@%:=@#@#%%#*@@@@@:
.#@@@@#*. ..-**##@@%%%%@@@@@@@@%*=-#@+@%#%%%+@@@@@.
=@@@@@@*%:..:==*%%%%##@@@@@@@@@@#*%%-*#%@%#*@%*@@@@%
:#@@@@%#-:* .::-=*#%####@@@@@@@@@@@@+:%+@*@#@@+*@@@@%.
-@@@@@*+. :+ :.:-+===*%@@@@@@@@@@@@:=*@:%@#@@#*@@@@#.
.@@@@%.:. :. ...:-++*#%%%%@@@@@@@@@@+ =%#*=**@@@##@@@@%.
-@@@@% :=-:-* :--+#*#@@@@@@@@@@@@@@@@# -*==*=-=++##%@@@@*
*@@@@- -*+- .-+*+++%*++%@@%%@@@@@@@@+=.-*-*#+*%%=*%@@@@*
%@@@@: -+ :=+++#: .==::..-==+#@@@- -*-%*.=*+*@@@@@.
%@@@@. .:*= .. .#%%#**%@@= :*##+-:#%%@@@@-
#@@@@+ . :+- .. .=+###= :-===#@@@@@* .@+:%*.+*-@@@@%
.%@@@@* :-: .=: +@@@@@%: .:*+*#+#@@@+ =:.+@+**+*@@@@#
*@@@@+ =-- :: .:-=+ #@@@@@@#-:-%@@%*%@@%*+= =%++####@@@@=
.@@@@@= .= :===+**.=@@@@@@##%###%%#@@%#@%** +-..=%+%@@@@.
+@@@@@: - ::-=-: ##=@@%@@:.+**#@@@%@%@%+@*--.=#+%@@@@*
:@@@@%:.: ..:: .... .++= -##%@%@%#%#=*#%#-##+@@@@%.
%@@@@- . . *%#%@+.-###%@%*%%*:*+#:+#@@@@@-
*@@@@= . ..-%.+#+@@*++. +**+#%+*%++-*-@@@@@%-
.@@@@%.::- : .. -..= .- .=*+=%-:++=#%+-+@***-@@@@#
*@@@@-.-: :*: :. . .--. -=*%@*+#*=*%%+#@%%-@@@@#
@@@@% .. -=:.-:= :-. ==+*. :++=++=*-+*@%-##+=@@@@*
+@@@@=.= . .=--* ==*=%*%@%== :#%=++==**%#*+%@@@@:
-@@@@+ - -: .:+-: --.=+@@@*@%.+#%%+#+--.#%%%.#@@@@%
=@@@@* .... :..-:%##-:#* -#.+%#%%+-@@:+%==*=%@@@@%+.
%@@@@+ ...-. =- :+++=% :*= +::@==** *@==%#%@%+*%@@@@@%#*=:.
:+%@@@@* - .: .-#%=-%%*++..=*-#+ =*:.%@@@@%**%@@@@@@@@@#+-.
:+#@@@@@@@%: .. -: .:.. :*%%+==-*%**:= .=#@@@@@@@@%%@@%%@@@@@@@@+
:+%@@@@@@@*=: -- =*. -==. .-:*@***##+=*#-=@@@@@@@@@@@@@@@@@%##%@@@@@+
#@@@@@@#=-. .-*+. -*# .=+++=***=-.=@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@#
+@@@@#=: . .--:.: += ..*-:+.%-=*=@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@:
=@@@@%=.. .::+.. : .*: ++++-=%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%:
+@@@@@+. .* =. --:##* ::#.-@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@+
.%@@@@%- .=.*. -*++#+= =*@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%:
*@@@@@#=: -.+- .*%--+-=*@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@+
:*@@@@@@#=. :-=: :+=%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@%+.
.+%@@@@@@#=: :++**##%@@@@@%%@@@@@@@@@@@@@@@@@@%+:
:*@@@@@@@%*+=-:: +#@@%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@#+:
:@@@@@@@@@@@#++===+**@#%%@@@@@@@@@@@@@@@@@@@@*-.